Nettbutikk
Min side
Du er logget inn som
husflid.no
Husfliden-butikkene er en viktig del av Norges Husflidslag. Fra Norges Husflidslags spede start har næringsdelen og den ideelle delen av organisasjonen vært nært knyttet, og søkt å oppfylle de samme behov i samfunnet.
En av de første som brukte ordet «husflid», lånt fra dansk, var trolig Henrik Wergeland. Prestesønnen og fremskrittsoptimisten var drevet av opplysningstidens tro på fornuften. I sine folkelige opplysningsskrifter kom han med stoff om praktiske husråd, renslighet og forslag til husflid. Fattige skulle bedre sin stilling gjennom flid og flittighet:
«Hender i lomme bliver tomme!»
30 år senere kommer vår superhelt Eilert Sundt på banen. Han var Norges første samfunnsforsker. Beretningene om fattigdom og elendighet på landsbygda kom samtidig med et gryende sosialt og kulturelt opprør i samfunnet. Den tradisjonelle husfliden var under press av industrialiseringen. Billige industriprodukter hadde begynt å svekke de levende husflidstradisjonene. Men ifølge Sundt kunne styrking av husflid være svaret på fattigdomsproblemet i samfunnet.
Husflid er ikke bare resultat av en historisk utvikling, den bærer også i seg en framtidsoptimisme. Arbeidet med husflid var en del av fattigsaken, få folk bort fra offentlig støtte og gjør dem i stand til å forsørge seg selv.
Husflid handlet om nytte og hjelp til selvhjelp.
«Der kan se så smudsigt ud i husene i sådanne gammeldags og tarvelige, men strævsomme bygder, hvor husbondsfolket og tjenerne sidde sammen ved kveldsarbeidet; (…). Omvendt kan der se så civiliseret ud i en fremskridtsbygd, hvor de nye store huse have en pyntelig malet stue for husbonden og hans familie og en særskilt drengestue, som man ikke bør betragte for nøie, for tjenerne; men i en sådan stads-stue går det ikke an at brænde tyri eller larme med hammer og øx, og når tjenerne sidde alene ude i drengestuen, går det gjerne istå for dem med de små-sysler som skulde høre aftenstunderne til.»
Sundt diskuterer blant annet endringer i selve husflidsutøvelsen. I hans samtid foregikk det en endring av boforhold, og den gamle skikken med at hele gårdens befolkning satt sammen i et enkelt innredet rom, var i endring. I dag bor nesten alle med «rene, malte stuer» der det ikke passer med tre- og metallarbeider. Dette er en kanskje en grunn til at tekstilarbeidene står så sterkt i dagens husflid – de krever ikke egne verksteder, men kan utføres i våre moderne hjem.
Mot slutten av attenhundretallet var tiden moden for husflidsorganisasjonenes forløsning. Kunst og litteratur hyllet det urnorske hverdagslivet. Napoleons nederlag nesten 100 år tidligere resulterte bl.a. i en hestehandel hvor Norge ble ofret til tvangsekteskap med Sverige. Nå var folk lei, og nasjonale interesser og krav om selvstendighet preger samfunnet. Samtidig var kvinnebevegelsen såvidt på frammarsj, og husflid ble for alvor politisk!
En egen heim forankret i særnorske tradisjoner ble idealet. Bunaden ble født, turismen tiltok og norske husflidsprodukter kom rett og slett på moten.
Husflid blir en folkebevegelse, og her oppstår grunnlaget for salgshusfliden.
Den Norske Husflidsforenings lokale i Karl Johans Gate 45 ca. år 1900.
I denne perioden opplevde organisasjonssamfunnet en stor framgang, og da gjerne i protest mot virkningene av industrisamfunnets vekst. I de større byene startet husflidsforeninger med tilhørende utsalg. Først ut var Norsk Husflids Venner i Trondhjem i 1887, Den norske Husflidsforening i Christiania dukket opp i 1891. Utsalgene skulle omsette husflidsvarer i byene. Disse fungerte både som en bevaring av tradisjonelle teknikker, men også som sosiale tiltak. Arendal husflidsforening skriver i sin beretning fra 1890 «man haaber at kunde modarbeide lediggang og de deraf opstaaned fattigonder».
Ole Gundersen fra Nord-Odal med søster, 1951. De produserte baljer for Husfliden.
Bevegelsen hadde som mål å bekjempe fattigdomsproblemet og utvandringen til Amerika, derfor skulle hensynet til produsentene komme foran lønnsomheten til butikkene. Utsalgene ble ikke styrt etter rent forretningsmessige prinsipper. Produsentene fikk kontant betaling, og om varene ikke ble solgt tok utsalget belastningen. Husflidsbevegelsens økonomiske produksjonsmodell kan betegnes som et produsentsamvirke. Overskudd og fortjeneste skulle resirkuleres i driften til økt varebeholdning, innkjøp av råvarer, utvidelse av lokaler og undervisningsarbeid.
De lokale foreningene kallet i 1899 for første gang til landshusflidsmøte, for å samle foreningene i en felles organisasjon. I 1910 blir Norges Husflidsforbund en realitet. Det er denne organisasjonen som etter et par navnebytter i dag utgjør Norges Husflidslag. I første paragraf står det at foreningen skal lede husfliden «i rett spor økonomisk og estetisk», og ett av tiltakene var «å fremhjælpe avsætning av husflidsprodukter».
Bildet over viser det første husflidsråd i 1910 med H. Grosch som formann.
De første husflidsforeningene hadde undervisning av barn som sentral virksomhet.
Samarbeidet mellom utsalgene begynte altså tidlig. Utsalgene skulle utveksle mønster og modeller til produksjon for å sikre kvalitet. De skulle opprette avtaler om utveksling av produkter for å sørge for større bredde i vareutvalget, og arbeide for at alle utsalg fikk like innkjøps- og utsalgspriser. Det ble også arbeidet for å framskaffe gode, norske turistartikler i konkurransen mot utenlandsprodusert slurv.
De første husflidsforeningene hadde undervisning av barn som sentral virksomhet. Grunnene som oppgis for dette var:
Eksempel på nyttehusflid. Modellskap i kampanjen «hjelp til selvhjelp».
I løpet av starten på 1900-tallet opplevde utsalgene en dreining fra kunstflid – husflid basert på folkekunst, solgt til borgerskapet og turister, til nyttehusflid – kurver i spon, enkle trearbeider og nyttevevnader solgt til folk flest. Det var stor etterspørsel etter disse varene. Det førte til en stigende omsetning som var grunnlag for stiftelsen av nye husflidslag og utsalg. Særlig omsetningen av vevnader var svært konkurransedyktig. Husflid ble en merkevare – et kvalitetsstempel.
I Norges Husflidslags barndom var butikkene og lagene uløselig knyttet til hverandre. Man har lykkes med å ta vare på norsk husflid gjennom produksjon og omsetning av varer i en tid da samfunnet har endret seg fra et bondesamfunn med naturalhushold, til et industrisamfunn med markedsøkonomi.
Opplæring i husflid har tradisjonelt skjedd i hjemmet. Statens kvinnelige industriskole i Oslo ble grunnlagt i 1875 som en spesialskole for kvinnelig håndverk og husflid. I perioden 1966–1995 het skolen Statens lærerskole i forming. Håndarbeid hadde vært obligatorisk for byskolene siden 1889, men valgfritt for alle allmueskoler siden 1848.
Husflidsskoler var en skoleform som tilbød undervisning i praktiske husflidsfag som søm, vev, tegning, maling, trearbeid, metallarbeid m.m. Skolene vokste fram i årene etter andre verdenskrig, da det ble etablert husflidsskoler i alle fylker. Forming ble innført i 1960 da fagene håndarbeid, sløyd og tegning ble slått sammen.
Samfunnsendringene på 1800- og tidlig 1900-tallet førte med seg en rekke utfordringer:
Svaret på disse endringene var: HUSFLID!
Hva er samfunnsendringene nå og i fremtiden?
Hva skal HUSFLID være nå?
Til butikken
Din handlekurv er tom.
