Nettbutikk
Min side
Du er logget inn som
husflid.no
9. jul 2023|
Tekst: Morten Lauveng|
Norsk Husflid|
Da Paul Alexander Vink fant ut at hobbyen han elsker faktisk er et eget fag, sluttet han i jobben som vekter.
– Jeg holder på med et historisk håndverk som ikke finnes lenger i Norge, sier Paul Alexander Vink. Foto: Morten Lauveng
Paul Alexander Vink (30) har hatt skinnarbeid som hobby i mange år. En tidligere kjæreste introduserte han for vikingrollespill, som handler om å leve mest mulig historisk riktig med de ressursene de hadde i vikingtiden.
Han fikk utdelt noen gamle klær, men belte og taske måtte han lage selv. Det ble starten på fremtiden.
– Jeg har vært interessert i historie så lenge jeg kan huske, forteller 30-åringen.
Etter litt prøving og feiling utviklet Paul teknikker og kunnskap om skinnarbeid på egenhånd. I ti år inngraverte han vikingmønstre i belter, vesker og tasker av skinn. Han ble stadig bedre og begynte å få bestillinger på produktene sine.
– Jeg spesialiserte meg på skinnpreging eller utskjæring i læret. De fleste bestillinger jeg fikk var fra folk som ville ha spesialdesignede produkter i vikingstil. Det tok fryktelig lang tid å lage. I dag lager jeg heller vesker.
I sju år jobbet Vink som vekter på Oslo lufthavn. I arbeidstiden sjekket han vesker for sprengstoff og farlige gjenstander, på fritiden laget han sine egne vesker. Jobben besto av faste sjekkerunder, rapporter og papirarbeid.
– Jeg følte at jobben ikke ga meg så mye mer. Det sosiale miljøet var bra, men arbeidsdagen ble monoton og rutinepreget. Den viktigste årsaken til at jeg sluttet var likevel at den kreative siden min trengte utløp.
Vink skjærer ut lær etter en mal i papp, planlagt så minst mulig går til spille. Læretiden avsluttes i det velutstyrte verkstedet hos JMH Läderverkstan i Stockholm. Foto: Morten Lauveng
Gjennom Museene i Akershus fant han ut at hobbyen hans var et eget fag, og da var valget lett. Han sa opp jobben på Oslo lufthavn og satset hundre prosent på lidenskapen for skinnarbeid. Nå er han snart ferdig med tre års læretid i bedrift.
– Jeg husker følelsen jeg satt med da jeg hadde funnet yrket salmaker. Gleden og entusiasmen for at jeg får holde på med dette har jeg fortsatt. For min del føles det som et eventyr.
Veskesalmaker-lærling Bosted: Huddinge, Sverige. Bakgrunn: Tidligere vekter på Oslo lufthavn. Avslutter snart tre års læretid i veskesalmakerfaget, også kalt portefølje- og reiseeffektmaker, i regi av Tradisjonshåndverk opplæringskontor og kompetansesenter. Akkurat nå: Forbereder seg på svenneprøve i september. Instagram: @paulvinkleathercrafts
Paul levde sine første år i Huddinge, en forstad til Stockholm. Det er her han ble født og det er tilfeldigvis også her han er i dag som lærling. Moren er fra Jessheim, og jobbet i Sverige hvor hun møtte en australier som ble faren til Paul. I en periode bodde familien i Sverige, før de flyttet til Jessheim da han var fem år.
Paul har tegnet og holdt på med kunst og håndverk hele livet. Han har også drevet med musikk fra han var ung, han har spilt i flere band – det er heavy metal det går i. Men han kommer ikke fra noen kreativ familie. Resten av slekta er mer opptatt av sport.
Håndsydde sømmer tar tid – både å lage og bli god i. Foto: Morten Lauveng
Det er bare én i familien som han kan tenke seg han har den kreative arven fra.
– Det kan være farfaren min i Australia som genetisk har gitt meg den kreative siden. Han drev med treskjæringer og kobber. Han har laget historiske kopier av skip fra 1600- og 1700-tallet, noen står på museum i dag.
I likhet med sin farfar er også Paul lidenskapelig opptatt av historie. Som ung drømte han om å bli arkeolog eller paleontolog, noe han slo fra seg da han ble eldre. Men interessen for gamle kunster har bestått.
– Det er alle spørsmålene. Hvordan fikk de til å lage alt før? Jeg har rett og slett en fascinasjon for hvor dyktige folk var i gamle dager.
Teknikkene er de samme over hele verden, og italienerne har kanskje et større repertoar av motevesker. Likevel skiller det skandinaviske veskemakeriet seg ut på små detaljer, som bruk av tråder og farger på læret.
Vink viser frem en reproduksjon av en jaktveske som har røtter tilbake til 1800-tallet og er laget spesifikt for å ha med på rype- og småviltjakt.
– Jeg holder på med et historisk håndverk som ikke finnes lenger i Norge. Jeg kjenner nesten på ærefrykt for å ta det tilbake og være den som skal bygge opp faget igjen. Det er en stolthet i det.
På videregående skole gikk Paul studie-spesialisering med formgiving. Da han bestemte seg for å bli salmaker, kunne han begynne direkte som lærling i bedrift og fikk også tre måneder kortere læretid.
Salmakerfaget er delt opp i tre kategorier: hestesalmaker, bilsalmaker og portefølje- og reiseeffektmaker, også kalt veskesalmaker. I læretiden har Paul vært innom alle tre fagretningene. Men han fant ut at porteføljemaker var det rette valget. Det er vesker han brenner for.
Salmakerfaget har lange tradisjoner og nevnes så tidlig som i Magnus Lagabøtes bylovsordning i 1276. Bilsalmakere og hestesalmakere finnes det mange av i Norge, men det har vært laber interesse for porteføljesalmaker-yrket de siste 70 årene. Paul blir den første veskemakeren som tar svennebrev siden 1952, bekrefter Tradisjonshåndverk opplæringskontor og kompetansesenter ved Museene i Akershus.
De undersøkte mulighetene for å utdanne Vink og kom i kontakt med Roar Sørli, en norsk veskemaker fra Tromsø med utdannelse fra Sverige. Han var Pauls læremester i ett år, før Magnus Hernegran ved JMH Läderverkstan i Stockholm tok over.
– Det var ikke så mange alternativer, for faget finnes ikke i Norge. Det finnes jo veskemakere, men ingen som er fagutdannet. Magnus er min læremester, han er en gullgruve av kunnskap. Det er et veldig bra og faglig sterkt miljø her i Stockholm.
Læremester Magnus Hernegran (t.v.) og Paul Alexander Vink. Foto: Morten Lauveng
Magnus Hernegran tok sin utdanning i 2009. I likhet med Paul hadde han håndverket først som en interesse ved siden av annen jobb. Hverdagen som ingeniør var preget av stress og høyt tempo, og han savnet noe annet.
Med radioen i bakgrunnen nynner Magnus mens han reparerer en stol, det er et rolig tempo på JMH. Stemningen er god, og det er selvfølgelig tid til «fika» i løpet av dagen.
Ved siden av produksjon av nye vesker, reparerer de alt fra skinnstoler til belter. Paul mener å se at det har blitt større fokus på gjenbruk og mindre på bruk og kast. Men tror det fortsatt er lenge til at alle velger å reparere.
– Om det skal skje, må det finnes flere verksteder der folk bor. Det er nok ikke alle som orker å reise langt for å fikse en ryggsekk eller et belte, dessverre.
Sverige har et større miljø for tradisjonshåndverk. I industriområdet hvor verkstedet ligger finnes det både finsnekkere, smeder og skilt-makere.
– Det er mange yrker her man vanligvis ikke ser i et industrifelt. I Norge er det stort sett bilforhandlere i slike områder.
Stockholm har bevart mange gamle steinbygninger, og Paul tror det kan være en del av forklaringen på at interessen for historiske yrker er større i Sverige. Gamle hus skal også vedlikeholdes, og noe som er mye brukt i Sverige er «läderlindning», eller skinnlasking på norsk. Lær surres rundt rekkverk i trapper og på seilskuter. Dette er noe bedriften ofte gjør når de er ute på byggeplasser og i privathjem.
– Vi jobber med hendene, det er ikke maskinprodusert. Det er givende på veldig mange måter. Den kunnskapen jeg får her, skal jeg ta med tilbake til Norge. Jeg tror det er viktig man viderefører kunnskapen, men også videreutvikler den.
En håndlaget veske er ikke billig. Paul forteller at mange blir overrasket over prisene, han tror folk har blitt bortskjemte med masseproduserte varer. Det ligger mange arbeidstimer bak en kvalitetsveske, men til gjengjeld får kunden et produkt som varer.
– Man legger tid og sjel i det man lager.
Det tar også tid å lære seg teknikkene, og det vanskeligste å lære er god håndsøm. Verktøyet er viktig, og heller ikke det er kjøpt på butikken. Paul har laget sine egne syler, tilpasset hans hender.
Pregstempler brukes til å banke mønster i læret. Foto: Morten Lauveng
Med syl og nål stikker han opp hullene og syr skinnet sammen. Etter hvert som teknikken sitter går bevegelsene av seg selv, men det tar tid.
– Håndsøm er den teknikken du har mest bruk for, men også den det tar lengst tid å bli flink i. Man holder syl og to nåler samtidig. Det finnes ingen mal for hvordan en syl skal være, den er laget spesielt for min hånd.
Det er i sømmen et trent øye kan se om produktet er et kvalitetsprodukt. Også hvordan skinnet er slipt i kantene og hvordan det er forsterket i bevegelige deler avslører kvaliteten. Nivået av detaljer har overrasket han i læretiden.
Nå går læretiden mot slutten, og snart er Paul en kvalifisert fagmann. Han angrer ikke et sekund på valget han tok.
– Den følelsen jeg har nå, den sier alt. Det er dette jeg skal drive med!
Etter svenneprøven i september, er planen å ta en lang, god ferie og besøke kjæresten i USA og faren i Australia. På nyåret 2024 braker det løs med egen bedrift, som den første fagutdannede norske veskemakeren på over 70 år.
– Det finnes mange dyktige håndverkere der ute som lager vesker. Men ingen av dem har fagbrev som veskemakere, så vidt jeg vet.
En veske Paul har laget, full av detaljer og håndsydde sømmer. Det tar tid med ekte håndverk, en dokumentmappe kan ta 40 timer å lage. Foto: Morten Lauveng
Mye av arbeidet vil nok bestå av reparasjoner og rensing av skinnmøbler og produkter. Paul vet ikke om andre i Norge som driver med både reparasjon og produksjon av skinnprodukter. Det er nødvending å være allsidig for å få hverdagen til å gå rundt.
Og det er spesielt en ting veskemaker Vink gleder seg til.
– Det beste blir å sette mitt eget utrykk på produktene mine. Det er det jeg ser mest frem til!
Dette intervjuet står på trykk i magasinet Norsk Husflid 3/23.
Klikk på bildene for å se og lese mer!
Salmakerfaget har lange tradisjoner i Norge og nevnes første gang i Magnus Lagabøtes bylovsordning i 1276. I middelalderen var salmakerens viktigste oppgave produksjon av hestesadler, men etter hvert som det kom sleder, kjerrer og annet kjøreutstyr, begynte salmakeren å lage seletøy, setetrekk og forskjellig transport-utstyr. I 1957 ble fagene vogn- og bilsalmaker, seletøymaker, reiseeffekt- og porteføljemaker lagt under lov om fagopplæring i arbeidslivet. Med Reform 94 de slått sammen til ett salmakerfag med tre områder: salmaker, bilsalmaker og portefølje- og reiseeffektmaker: • Salmakeren lager og reparerer seletøy og saler til hester, hundeseler, bandolærer, belter og remtøy av alle slag. De viktigste produktene er i dag saler, seletøy og rekvisita til hestesport. • Bilsalmakeren innreder biler, busser, jernbanevogner, fly og båter, med trekking av tak, vegger og dører. De syr kalesjer, lager soltak, bilpresenninger, varetrekk, legger tepper og matter, syr gardiner og lager draperier i kjøretøy. Det forekommer også lærarbeider med håndsøm i likhet med seletøymakerens arbeide. Faget omfatter også oppbygging, reparasjon og tilpassing av utstyr til funksjonshemmede. • Portefølje- og reiseeffektmakeren (veskesalmaker) lager og reparerer kofferter og mapper av alle slag. De lager transportutstyr for fotoapparater, instrumenter, kikkerter og geværer og andre futteraler i lær, skinn, duk og plast. Kilder: Tradisjonshåndverk og Opplæringskontoret for små håndverksfag
– Vi er veldig glade for at Paul Alexander Vink lærer veskesalmakerfaget av en mester i Sverige og tar med kunnskap videre til Norge. Det gir muligheter for nye generasjoner, sier Kristine Kandal-Ilagsmoen, faglig rådgiver ved Tradisjonshåndverk opplæringskontor og kompetansesenter ved Museene i Akershus. I 2020 ble det innført en ny læreplan der portefølje- og reiseeffektmaker ble fjernet fra det norske utdanningssystemet. – I den nye læreplanen er hestesalmaker og bilsalmaker delt i to yrkesretninger, noe som er det beste for disse to fagene, som er ganske ulike. Men for veskesalmakere er det ikke lenger en formell vei til svennebrev. Det er derfor utfordrende for en fremtidig veskesalmaker å få utdanning. Hvordan det blir videre har vi ikke fasiten på ennå. Heldigvis skrev Paul Alexander Vink kontrakt med oss på den tidligere læreplanen, og får derfor fullføre sin utdanning, sier Kandal-Ilagsmoen til Norsk Husflid.
Til butikken
Din handlekurv er tom.
