Flytter sølvsmia fra fjellet til havet

Snøskavlene ligger som nystrøkne skjortekrager rundt husene i Edland ved Haukeli i Telemark. Mellom veien og den vesle trappa inn til sølvsmia er det tråkket opp en smal, hvit sti.

Er butikken stengt? Nei, der med gode sjumilssteg kommer sølvsmed Linn Sigrid Bratland (45) farende bortetter veien. Rundt midjen har hun festet lange bånd og foran trekker to sterke hunder, ikke helt ulike ulver.

– Dette er Mikkel og Gwen, forklarer Linn Sigrid lettere andpusten.

Lokalene har navnet «Den gamle industrien», og de store utstillingsvinduene røper at inne venter både fargerike og emaljerte anheng og ringer, her er minimalistiske, norske symboler i sølv, samt mengder av premiedryss, spesial-produsert til deltakere av Haukelirennet. Ikke minst glitrer det i smykkene laget i filigrans-teknikk.

Bratland åpner døra, det ringer i ei bjelle og hun ønsker velkommen.

– Jeg håper du har kledd deg godt, for her er det kjølig!

Linn Sigrid Bratland har venner og kolleger med ulik alder og bakgrunn på Haukeli. Når hun nå flytter sørover blir likevel de aller viktigste med: mann, tre barn og hundene Mikkel og Gwen.

Som navnet tilsier, har lokalene en gang huset bygdas eneste industri og trevarehandel. Driften startet i 1967, men ble flyttet på 90-tallet.Med store panoramavinduer med utsikt mot veien, bygda og fjellene, er bygget perfekt til gründervirksomhet.

Linn Sigrid Bratland (45)
Sølvsmed og førstelektor
Bosted: Edland ved Haukeli i Vinje kommune. På flyttefot til Sørlandet.
Bakgrunn: Har mastergrad i tradisjonskunst fra Høgskolen i Sørøst-Norge og bachelorgrad i folkloristikk fra Universitetet i Oslo. Har drevet eget verksted siden 2007. Smykkene hennes selges hos 60 forhandlere i inn- og utland.
Akkurat nå: Jobber med nye kolleksjoner og sitt doktorgradsprosjekt «Håndverk og teknologi» i faget tradisjonskunst ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Sosiale medier: Nettsiden linnsigridbratland.com og @linnsigridbratland på Instagram.

I perioder har den 70 kvadratmeter store smia vært fast arbeidsplass for tre personer. Leieprisen har vært den samme som det koster å hyre en liten arbeidspult i hoved- staden. Med andre ord har alt ligget til rette for at den lille bedriften kan gå i pluss.

– Å bo perifert, det kan virkelig ha sine fordeler, konstaterer Linn Sigrid, som er født og oppvokst i fjellbygda. Nå, etter at strømprisene økte så kraftig, er det dessverre ikke like stas med så store lokaler.

Tanken på å flytte verkstedet har ulmet lenge. Planen var å reise ei ny smie nærmere familiens hus, men nå er også den ideen forkastet.
I løpet av våren blir fjell og snø erstattet av sand og sjøsprøyt.

– Nei da, det er helt omvendt.

Linn Sigrid bare smiler til spørsmålet om flytteplanene skyldes skilsmisse.

– Det er snarere et ønske om å være mer sammen. Mannen min er musiker og har alltid vært frilanser. Nå, for første gang i livet, har han fått seg fast jobb.

Parets tre barn er spredt på barneskole, ungdomsskole og videregående. Den eldste pendler 12 mil hver dag.

– Det går jo bra det òg, nærmest unnskylder hun. Like etter innrømmer hun at det på Sørlandet er kortere avstander. Når de flytter dit, kan barna bo lengre hjemme.

– Slik begynner man altså å tenke etter å ha passert førti, filosoferer sølvsmeden og bedyrer at dette er alle fem sammen om.

Flytteprosessen har vært oppe til familieråd flere ganger. Også andre viktige avgjørelser tas der.

For to år siden ble det utlyst en doktorgradsstilling i tradisjons-kunst på Rauland, i regi av Universitetet i Sørøst-Norge. Mannen, Jan Inge Nilsen, ofte kalt «Jango», hadde vært gjennom et lignende løp noen år tidligere, og barna var skeptiske til at det nå var mammas tur. Til slutt fikk hun likevel lov.

Organiske former og klar glasur sender assosiasjoner til art nouveau og jugendstil.

Ifølge Linn Sigrid er det uhyre spennende å befinne seg i grenselandet mellom kunstner, håndverker og produsent. Det er ikke alltid hun som bestemmer hvorfor noe blir som det blir.

– Det er helt greit. Er du bare opphengt i egen visjon og idé, da blir en lett arrogant.

Spesielt arbeidet med serien «Fjellsmykker» bevitner at det å skape kunst ikke bare handler om følelser. I alle fall ikke hvis det også skal gå opp økonomisk. Dette var første gang hun arbeidet mot et klart definert marked, med en konkret bestilling og med stramme økonomiske rammer.

– Faktisk var det kjempespennende!

Linn Sigrid skinner når hun spoler tilbake til messen Oslo Design Fair i 2013 og 2019. Reiselivsbransjen var tungt til stede og beskjeden var klar: Turister som kom til Norge ønsket å ta med seg et smykke som kunne symbolisere landet, men helst ikke koste mer enn 500 kroner.

For en kunstner med drifts- og material­kostnader var et slikt ønske vanskelig å oppfylle, men Bratland bestemte seg likevel for å prøve.

– Det hadde jo vært morosamt å få det til da!

På denne tiden hadde sølvsmia god støtte i verkstedassistent Stian Røkenes Christensen i tillegg til utvekslingsstudenten Razuena Ovciarikova. Sammen jobbet de fram sju ulike varianter av sju ulike symboler. Deretter laget det en markedsundersøkelse og testet smykkene ut på publikum. Hvilke ideer var best?

I dag blir smykkene støpt av Ivar Brendemo fra Notodden og ni enkle former følger kolleksjonen: Anker, åtteblad, fjell, kart, kompass, lus, kongle, måne og snørose.

Når Linn Sigrids nye smie endelig ser dagens lys, og det på en tomt nær havet, blir smykkeserien igjen i Telemark.

– Stian Røkenes Christensen tar over lokalene her og fører designet videre, forteller hun.

Vanja Steinbru kjøper tilbake sine design av vaffel og kaffering, som Bratland har produsert de siste årene.

– Det er helt fint, forsikrer Linn Sigrid som har mange andre egne uttrykk å jobbe med. Spesielt spennende er teknikken filigran. Navnet består av ordet «fili» som betyr tråd, og «gran» som betyr korn. Kolleksjonen har hun kalt «Tusenogén». Formspråket kjenner vi igjen fra norsk bunadssølv og søljer.

Men selv om Linn Sigrid er opptatt av norsk natur og tradisjonskunst, velger hun her å avkrefte en myte. Som så mye annet symbolikk som vi elsker å kalle typisk norsk, er heller ikke filigran noe som bare finnes her hos oss.

Sølvsmeden tar seg retten til å filosofere:
– Hvorfor er vi så opptatt av det unike? Er det ikke like spennende å se på det vi har til felles, det som binder oss sammen?

Anheng i filigransteknikk. Form­språket kjenner vi igjen fra norsk, men også utenlandsk, folklore.

Slike spørsmål har Linn Sigrid tygget og kvernet på under mange av sine salgsturer. I løpet av få dager kan hun farte over Odda, Jæren, Bergen og Voss. Når hun deretter kjører over Haukelifjell og hjem, da er hun også virkelig hjemme. En sidevei av hennes egen adresse har til og med navnet Bratlandsvegen.

Men nå skal hun altså flytte. Prosessen har tatt mange år.

– Vi har vinglet, innrømmer sølvsmeden.

Ny smie skulle det uansett bli, men fundamentet er støpt i Telemark og ikke i Agder. Bokstavelig talt ligger den ferdigproduserte og flatpakkede bygningen nå og venter på oppreisning. I stedet for Haukeli, blir den satt opp på Justøya mellom Lillesand og Kristiansand. Alt utenom snøen blir med: Barna, hundene og smia.

Linn Sigrid Bratland tror det skal bli bra:
– Nå skal jeg flytte, men det er først nå jeg med hånden på hjertet kan si at det er greit. På Sørlandet kan havet og horisonten erstatte fjellene.

Denne saken står på trykk i Norsk Husflid 2/23.