Skogfinnene regnes i dag som en av fem nasjonale minoriteter i Norge. Opprinnelig kom de til Sverige fra de finske distriktene Savolax og Tavastland. Vi skriver slutten av 1500-tallet og det het seg at innbyggerne her var ekstra dyktige smeder.

Finland og Sverige var den gang under samme styre, og felles fiende var Russland. Hertug Karl av Värmland, som senere ble kong Karl IX av Sverige, trengte hjelp til å smi våpen og tilkalte flere finske håndverkere over grensen til Sverige. Her jobbet de for hertugen, og som gjenytelse fikk de tilgang på jord og også trygghet.

Men etter hvert oppsto det sterke konflikter mellom den svenske og den finske befolkningen. De dype skogene var så langt ansett som nokså ubrukelig land, men bergindustrien og jernverk var nå i stor vekst. I industrien krevdes det store mengder tømmer og det var heller ikke behov for Savolax’ dyktige smeder lenger.

Dessuten var finnene blitt for mange. Mange fant derfor veien over grensen til Norge.

For ett år siden fikk skogfinnene sitt eget flagg. Både formene og fargene har symbolsk betydning. Foto: Jan Myhrvold

I likhet med nåtidens flyktninger, var det ofte en mann som ble sendt i forveien for å leite opp et egnet sted der familien kunne bosette seg.

Torpet måtte helst ligge i nærheten av vann, med muligheter for jakt og fiske, men også jordbruk. Svedjebruk og dyrking av rug var finsk spesialitet. Alt av trær og busker ble felt og ble liggende å tørke. Etter et par år ble trærne brent på stedet, og tilbake var det et næringsrikt askelag der det var mulig å dyrke en toårig rugsort.

Avlingene var gjerne store, men det ble sjeldent mer enn én avling på hver svedje.

Det sier seg selv at svedjebruket krevde store arealer.

Fra skam til stolthet

På begynnelsen av 1600-tallet, da finnene kom over grensen til Norge, var Finnskogene så store og så dype at ingen lot seg merke av de nye innvandrerne. Etter hvert ulmet det ikke bare fra svedjebruket, grua og badstua.

Finnene var gode både på fiske og fangst. Hadde de ikke også egentlig tatt skogen fra både bønder og kongen? Burde de ikke da også skattlegges som nordmenn flest?

Mot slutten av 1600- tallet forsøkte man på flere måter å kontrollere finnenes adferd. Det ble holdt manntall, og en grensekommisjon kom til Finnskogen for å markere skillet mellom Sverige og Norge.

Store skogeiere utnyttet skogfinnenes arbeidskraft, men enda verre var det for finner uten fast bosted. Disse ble gjerne kalt «løsfinner» og kongen av Danmark-Norge, Christian IV, bestemte at finner, jøder og tiggere ikke fikk lov til å oppholde seg i Norge.

Fletting av neversko er en skogfinsk håndverkstradisjon som blir opprettholdt i dag. Foto: Marte Østmoe

Hetsen økte spesielt i perioden rundt 1814. Nå var målet å bygge opp en sterk norsk identitet. Minoriteter og urfolk ble sett på som uromoment, og nasjonen gikk inn for en hardnakket fornorskningspolitikk. All undervisning foregikk på norsk, det finske språket ble etter hvert glemt, og i situasjoner der man skulle søke jobb og hyre var det best å skjule sitt finske opphav.

I dag er det få eller ingen som kvier seg for å si at han eller hun er av finneslekt. Tvert imot er mange stolte over å tilhøre denne rike kulturen. I håndverk og flid utmerker skogfinnene seg med sitt tette bånd til naturen og spesielt de dype skoger.

Nedenfor treffer du noen av dem som bidrar til å holde tradisjonene levende. Hver sommer samles skogfinnene under Finnskogdagene i Svullrya nær svenskegrensa.

Mange nordmenn, kanskje så mange som en halv million, har finsk blod i årene. Dessverre er det få som kan det skogfinske språket. Et ord glemmes aldri, og det er takk – kiitos.

«En halv million nordmenn har skogfinsk blod i årene.»

Tre dager i året, under markeringen av Republikken Finnskogen, er Even Wiger å regne som skogfinnenes statsminister. Noen svart dress har han derimot ikke. Intet slips. Skoene er ikke pusset. Både han og kona Aina Slaastad er ikledd ei tradisjonell arbeidsskjorte – blå busserull.

Tilfeldig er det ikke: Arbeid, slit, badstuekultur samt evnen til å nyttiggjøre seg naturens ressurser er egenskaper som kjennetegner det finske folket som bosatte seg langs i det skogrike området fra Trysil i nord til Østfold i sør.

Under Finnskogdagene er Aina ansvarlig for HMS. Ifølge henne står forkortelsen for Helse, moro og sosial.

«Finnskogene er rike på sopp, og i kombinasjon med det jernholdige jordsmonnet kunne de lage en rekke farger.»

Gunnhild Haug legger et nytt nøste i fargebadet. Nettopp dette får en rustrød farge laget av krapprot og forsterket med kremortartari, det vil si vinstein.

– Mon tro om de ikke også benyttet rota til hvitmaure og brukte den i stedet for krapp, filosoferer Gunnhild og fortsetter. – Skogfinnene var jo så gode på urter og naturmedisin. Når de kokte dette, da så de sikkert at det også har gitt en sterk farge, ja, det er jeg nesten overbevist om!

Hun forteller at gulfarge kan man nesten få fra alle planter, mens noen sopper gir dyp rød farge. Selv foretrekker Gunnhild å først farge ulla for deretter å spinne den. Helst må det også være ull fra villsau og helst vil hun bruke håndtein. På dette viset kan hun lage et flerfarget, melert garn.

«Jeg så landsmannen borti skauen her, men han bryr vi oss ikke no om!»

Det drypper trofast fra hjemmebrenningsapparatet til Bjarne Korbøl og han byr gjerne på en dram. Koppen har han spikket selv. Det er ikke en såkalt ølhøne, men snarere en orrhane, eller kanskje en sprithane. Om flere drikker av samme koppen spiller ingen rolle. Spriten måler over 90% og er i seg selv desinfiserende.

– Denne kokeren er itte kjøpt no sted, nei, sier Bjarne og klapper på de krøllete rørene. Ikke er det vanskelig å mekke seg et slikt himebrentapparat, og ikke er det vanskelig å få sterke dråper ut av det.

– Du setter bare en sats bestående av sukker, gjær og vann, lar det stå en ukes tid, tømmer det på kanna og fyrer opp under, da damper spriten opp og drypper ned her.

En dram eller to var kanskje ikke å forakte, men Bjarne peker også på det faktum at skogsarbeidere dessverre kunne bli avhengige eller lot seg lure. Av noen arbeidsgivere kunne de få både to, tre og fire drammer om dagen i lønn, eller for å kunne holde ut lenger. Til og med norske myndigheter mente at spriten tjente til å drive skog- og jordbruket effektivt. I 1845 fikk vi her til lands restriksjoner på hjemmebrenning.

I dag er slik hjemmeproduksjon forbudt, men under Finnskogdagene er det skrevet et eget løyve som varer tre dager til ende.

«Nå er det svedjetid, så nå går det som smær.»

Einar Gransjøen lærte barking av faren sin, som igjen lærte det av sin far. Einars far var egentlig toller, men som han sier:

– Når du er oppvokst på Finnskogen, da må du kunne både det ene og det andre.

Øksa har Einar satt fast i tømmerstokken han arbeider med, men han innrømmer at sommeren ikke er sesong for dette. Barket man på denne tiden, da kunne tømmeret bli blått. Nei, vinteren er tømmerhuggerens beste sesong. Hvis tømmeret skulle fraktes på slede med hest, da var det best å få barken av stammen slik at det gled bedre og man kunne frakte større lass om gangen.

Også hvis tømmeret skulle fløtes på elva var det lurt å barke. På dette viset var det større sjanse for at tømmerstokkene holdt seg flytende. På 1960-tallet kom barkemaskinene og utkonkurrerte den manuelle barkespaden.

Iver Broløkken (bak) er i dag Gransjøens lærling og under pausen tar han seg noe å tygge på. Nei, det er ikke tyggegummi, men en bit, saftig og fersk underbark.

– Det er det nærmeste godterier en skogsarbeider kan komme.

«Vevde bånd ble brukt før vi fikk knapper og glidelåser.»

Med brikkeveven lager Camilla Honkainen-Miller både dekorative hattebånd og hårbånd. Når håret snurres inn med et slikt er det ikke i veien for praktisk arbeid. En ting er den estetiske dimensjonen av håndverket, men Camillas motivasjon for å lære seg brikkevev strekker seg både bakover og framover i tid.

– Foreldrene mine var ikke interessert i å ta vare på den skogfinske kulturen. Men hva skjer hvis ingen fører den videre?

Hun lærte å veve med brikker av den skogfinske bestemora si, men kunnskapen har hoppet over et generasjonsledd. For at tradisjonen ikke skal gå tapt holder Camilla mer
enn gjerne kurs.

Hun ønsker seg en egen vevstue, men i påvente av denne setter hun gjerne opp en enkel båndvev. Den kan like gjerne stå ute som inne, har ikke pedaler og er enkel å håndtere. Camilla smiler hjertelig: – Det gjør ikke noe om du gjør feil, veven vil tilgi.

«Håndverkere byttet tjenester på tvers, og kunnskapen var med på å viske ut det som var av klasseskiller.»

I smia på Finnetunet i Svullrya står Rune Grenberg. Joda, til daglig smir han gjerne sine egne kniver, men i virkeligheten er han ordfører i Grue kommune. Om skogfinsk smedkultur har han mye å fortelle.

På enhver gård var det gjerne ei smie, og de fleste bønder klarte å lage seg beslag på jordbruksverktøy, men skulle man ha noe helt spesielt, da sendte man gjerne bud på finsmeden. Han kunne lage dørbeslag, men også tilpasse nye sko til hesten.

Rune smiler lurt:

– Smeden ble også tilkalt hvis noen hadde tannverk, og denne litt sotete og gjerne sterke karen ble ikke mindre skummel av den grunn.

Rune Grenberg innrømmer at det er mange myter knyttet til smedyrket. Han var en person bonden ikke kunne klare seg uten, men samtidig var han fryktinngydende og mange mente han sto i et spesielt nært forhold til djevelen. For hvordan kunne det ellers ha seg at smeden klarte å bøye og forme noe så holdbart og hardt som jern?

Det var også mange regler smeden selv måtte følge. Lot han eksempelvis hammeren ligge på ambolten, da kunne fanden gå i jernet.

Rune Grenberg har smedhender, men jobber egentlig på kontor. Når han skal bli avfotografert blir han, som han sier: – Veldig kæru.

Grenbergs DNA-test sier at han er 38 prosent skogfinsk, men ordet «kæru» er solung-dialekt og betyr en kombinasjon av stolt og litt sjenert.

«Nå får vi flere bestillinger på herrebunaden enn kvinnebunaden.»

Marit Solum Korbøl i Grue Finnskog Husflidslag er ikke lite stolt over den økende interessen for skogfinnenes bunad.

Den skogfinske forfatteren Åsta Holth (1904–1999) er finnskogbunadens mor. På 1940-tallet reiste hun rundt på Finnskogene og samlet ulike plagg og tekstiler. Ved hjelp av disse konstruerte hun en egen bunad, som kom i produksjon 30 år senere. Fargene er som i flagget, svart som i røykstua, rødt fra ilden eller rognebærene, gult fra kornet og grønt fra skogen.

Historien forteller at Åsta ikke var helt fornøyd med den første stakken hun vevet. Stripene ble for lite tydelige. Som et resultat av dette gikk hun fra vev med to skaft, til treskaftet kypert. Dermed ble det mer spill i fargene og inntrykket ikke fullt så dystert.

– Jeg synes det er fint at den er litt nedpå jeg, kommenterer Marit og vet at også Åsta ønsket en drakt uten for mye tant og fjas.

Men om stakken og vesten er mørk, er hodeplagget gildt, hvitt med røde ruter. Selv har Marit valgt å ha tørkleet pent snurret rundt kanten av vesten, men mange bar det nok på hodet, mest for å holde håret vekk under arbeid. Arbeidsvennlig er også skjortas ermer. De slutter midt på underarmen, er løse og uten mansjetter.

Om kvinnebunaden er mørk, gir herrebunaden et kvikkere inntrykk. Vesten går høyt opp på bringa og er i klar blå.

– Åsta Holth kalte fargen for potteblå, forklarer Marit og legger til at navnet på fargen nok har en kamuflerende effekt. Fargen sikter ikke til blå potteskår, men snarere til innholdet. Urin ble nemlig brukt da man farget tøy blått med indigo.

Som et oppgjør mot fornorskningspolitikken og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner i Norge, fikk Stortinget i juni overlevert en rapport fra Sannhets- og forsoningskommisjonen.

I kommisjonens forslag til tiltak står det: Fornorskingspolitikken har hatt alvorlige konsekvenser for skogfinners, kveners/norskfinners og samers mulighet til fortsatt å eksistere som egne etniske grupper. Fornorsking i form av tap av språk og kultur har over lang tid ført til at skogfinnenes, samenes og kvenenes kultur er hardt presset.

Skogfinner var i utgangspunktet ikke med i mandatet kommisjonen fikk fra Stortinget, men i mai 2019 ble de inkludert etter påtrykk fra miljøet, forteller Skogfinneforeningens nestleder Wenche Blomberg.

– Med rapporten ble skogfinnene langt mer synlige som nasjonal minoritet. Den bortimot totale usynligheten, og kunnskapsmangelen i forvaltningen, har vært et stort problem som har gjort det vanskelig å bli hørt. Et sentralt poeng for oss er få etablert mer kunnskap om minoriteten i alle deler av samfunnet, sier hun på vegne av foreningen.

Skogfinneforeningen understreker at det skogfinske ikke er synonymt med Finnskogen og områdene rundt svenskegrensen. Innvandrerne krysset Glomma og bosatte seg over hele det østlandske barskogsområdet.

– Det fins kulturminner og et betydelig antall skogfinneetterkommere fra svenskegrensen og helt til Buskerud/Telemark. Det er anslått at antallet etterkommere kan ligge rundt en halv million mennesker. På grunn av fornorskings­politikken vet mange av disse ikke om sine aner, og de er usynlige for omgivelsene. Vi vil ha skogfinnene ut av skapet! fastslår nestlederen i Skogfinneforeningen.

I Grue kommune i Innlandet ligger Norsk Skogfinsk Museum/Norjan metsäsuomalais­museo, en institusjon foreningen mener må styrkes.

– Både generelt og i tilknytning til kommisjonens rapport har vi fremmet krav om en styrking av museet som kunnskapsbase for hele «skogfinneland», endringer i navneloven, beskyttelse av skogfinske kulturminner i en ny kulturmiljølov, og et langsiktig revitaliserings­prosjekt for det skogfinske språket. Dette er krav som Sannhets- og forsoningskommisjonen har sluttet seg til og fremmer overfor Stortinget som egnede forsoningstiltak, avslutter Wenche Blomberg.

Kilder: Skogfinneforeningen.no, Norsk Skogfinsk Museum, Utdanningsdirektoratet, Stortinget.

Denne artikkelen står på trykk i Norsk Husflid utgave 4/23.