Ida sa opp jobben for å veve

Det er ni år siden nå, men Ida Hagen (43) husker det som det var i går – øyeblikket da hun fikk øynene opp for vev. Det var et arbeid av den australske tekstilkunstneren Maryanne Moodie som dukket opp i Instagram-strømmen. De organiske og voluminøse veggdekorasjonene vekket noe i 34-åringen.

– Moodie lagde vevnader som var veldig annerledes enn det jeg var vant med. Det var frynser, masse volum og teksturer. Det var helt nytt for meg! Men det er jo ikke nytt i vevens verden, forteller Ida Hagen.

Hun vokste opp i Gausdal i et hjem med tekstiler på veggene og en farmor som elsket å veve.

– Bestemor Elsa vevde masse. Hun hadde både en stor gulvvev og flere vevrammer. Alle de fem barna hennes fikk en kongestol med håndvevd tekstil på setet og ryggstøet. Det er fint å ha den tekstilarven med seg.

IDA HAGEN (43)

Håndvever, kunstner og designer
Bosted: Torshov i Oslo.
Bakgrunn: Mastergrad i fransk fra Universitetet i Oslo. Jobbet som oversetter i flere år. Toårig tekstilutdanning fra Capella-gården på Öland i Sverige.
Akkurat nå: Arbeider med vev, både som kunst og bruks-tekstiler. Deltok nylig på Norwegian Presence i Milano med håndvevde tekstiler laget
av norsk ull- og mohairgarn.
Instagram og nettside: @idahagen.no og idahagen.no

Inspirert av Moodies skulpturelle vegg-dekorasjoner, satte Ida i gang.

– Jeg hadde arvet en rammevev av bestemor, som bare sto der. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle bruke den.

Men hun fikk satt opp en renning og begynte å prøve seg fram.

– Så bare balla det på seg, legger hun til og ler.

– Jeg satt på jobb og lengtet etter å komme hjem til veven. Nesten som å være borte fra kjæresten når man er nyforelska. Jeg hadde bare lyst til å veve.

– Jeg har en trang til å skape og holde på med estetikk, farger og materialer, sier vever Ida Hagen. Tekstilet er fra serien «Fiber Lines». Foto: Astrid Waller

Vevstua på Torshov

Vi møter håndveveren hjemme i «vävstugan», som hun kjærlig kaller det, i en lys leilighet på Torshov i Oslo. At dette ikke er ei vanlig stue er tydelig med én gang. Rommet er fylt med grønne planter, humoristiske veggdekorasjoner og små skulpturer i keramikk. Det oser skaperlyst.

– Jeg er opptatt av håndverk generelt. Jeg syns det er fascinerende at man kan skape så mye med sine egne hender, sier hun.

En Glimåkra-vevstol står i det ene hjørnet, og spisestuebordet er dekket av fargerike materialer. På veggen henger en renneramme, og i vegghyllen er garnnøster pent arrangert i nyanser fra oransje til hvitt. Det er faktisk garn overalt: Store nøster i kurver på gulvet, myke hesper gjemt i kommoder og skap.

– Jeg liker å bruke tradisjonelle teknikker. Det trenger ikke være noe mer avansert enn enkel lerretsbinding. Det er ofte farger og farge-kombinasjoner som setter i gang en prosess hos meg.

Friske nyanser av neon og pastell er noe av det som karakteriserer Idas arbeider.

– Jeg vet ikke helt hvorfor, men farger som popper litt tiltaler meg. Det trenger ikke være så mye. Ofte bruker jeg bare to-tre farger eller nyanser av samme farge i en vevnad.

Veiskille i 2020

Ida Hagen er i hovedsak selvlært. I mange år jobbet hun fulltid som oversetter for IKEA Norge. På fritiden lagde hun veggdekorasjoner med friske fargekombinasjoner, frynser og en god dose humor.

Men seks år etter at hun først så Maryanne Moodies verker, kom hun til et veiskille.

– Jeg var litt lei oversetterjobben og i villrede om hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Så kom jeg over denne skolen i Sverige, Capellagården.

Capellagården ligger idyllisk til på Öland og tilbyr utdanning i keramikk, møbelsnekkeri, bygningsvern og økologisk hagebruk, i tillegg til tekstil.

— Jeg bare hoppa i det og dro. Og det er den beste avgjørelsen jeg har tatt! Selv om det jo var skummelt, sier hun om å si opp jobben og flytte til et nytt land.

Spoler med restegarn. Noe av det har hun selv farget på kjøkkenet med syrefarger. Foto: Astrid Waller

Ida har en master i fransk og har bodd i Paris i flere omganger. I tillegg var hun utvekslingsstudent i USA på 90-tallet. Å bygge opp et nettverk og bli kjent med folk på et nytt sted var ikke noe hun så for seg å gjøre igjen.

– Det var vel en sånn «nå begynner jeg å bli litt eldre»-beslutning. Nå må jeg enten gå for det, eller la tekstil bare være en hobby. Jeg hadde ikke kjæreste, ikke barn og tenkte «Søren heller, nå drar jeg».

Veveren har stjerner i øynene når hun forteller om de to årene på Capellagården.

– Det er et så fint sted, jeg blir nesten emosjonell når jeg snakker om det. Istedenfor å være isolert i leiligheten med en jobb jeg ikke trivdes i, fikk jeg tilbringe hele pandemien på et fantastisk drømmested med folk som har samme interesse som meg.

Til Milano med norsk ull

Det var på Capellagården Ida lærte å sette opp og veve på en stor vevstol. Det siste året fordypet hun seg i vevteknikken halvdreiel.

– Jeg begynte å eksperimentere og etterhvert kom det uttrykket jeg hadde lyst til å få fram.

Det kreves mange vevprøver og vasketester for å finne rett kombinasjon av mønster, garn og materialer. Foto: Astrid Waller

Hun tar fram en bunke vevprøver og viser utviklingen fra et klassisk halvdreielmønster med ruter til den fargegraderte effekten hun endte opp med.

Det kreves mange vevprøver og vasketester for å finne rett kombinasjon av mønster, garn og materialer. Foto: Astrid Waller

De håndvevde tekstilene ble stilt ut på et museum på Öland i 2022. På bakgrunn av dette arbeidet ble hun plukket ut til å delta på Norwegian Presence i Milano i april i år. Utstillingen arrangeres årlig av DOGA (Design og arkitektur Norge) og samler et knippe talentfulle designere og håndverkere for å fronte norsk håndverk under designuka i Milano.

– Det var veldig stas å få være med på det laget. Det er så dyktige folk som er med.

I Italia viste Ida fram prosjektet «Fiber Lines», tre håndvevde tekstiler i grønt og lilla.

– Da jeg søkte, spurte de om jeg kunne tenke meg å veve med norske materialer, og det var en fin utfordring.

Hun kontaktet Rauma Ullvarefabrikk for å inngå et samarbeid. Bunnfargen i tekstilene er «Rauma Finull». Å finne riktig garnkvalitet til mønstertråden var vanskeligere.

– Det var ikke så lett å finne syltynn, pusete tråd lagd av norsk ull. Men så kom jeg over Telespinn, som lager garn fra egne mohairgeiter.

Ofte er det fargekombinasjoner som setter i gang skaperprosessen. Noen ganger skisser hun, andre ganger bare begynner hun å eksperimentere. Foto: Astrid Waller

Kunst i vaskemaskinen

Hjemme på kjøkkenet i bygården på Torshov farget hun Telespinns garnkvalitet «Fivrel» i friske grønnfarger.

– Det var veldig gøy å jobbe med norsk ull og norske materialer. Man får en helt egen stolthet i arbeidet når man har brukt lokale råvarer.

I tillegg til å arbeide hjemmefra, deler Ida verksted med tre andre i det som en gang var en shoddyfabrikk i Groruddalen. Der har hun plass til en stor Ulla Cyrus-vevstol og det er der hun vevde de tre tekstilene til utstillingen i Milano, som hver er 140 x 210 centimeter.

Men først laget hun et titalls prøver for å teste garnkvaliteter, mønster og overflate etter en runde i vaskemaskinen.

30 grader ga det perfekte resultat: Tekstilene ble myke og akkurat passe tovet, slik at frynsene ikke trengte å knytes.

– Ja, det er en prosess, altså. Jeg holdt på med dette i hele fjor høst, men det er et fint arkiv. Det er store arbeider jeg driver med, så man vil helst ikke ødelegge den ferdige vevnaden.

Neste store prosjekt er Unika, en utstilling kuratert av designkollektivet Fold Oslo i september. Her skal nye arbeider fra rundt 30 designere stilles ut og auksjoneres bort i regi av Blomqvist på Designers’ Saturday.

På veven tester hun nå ideer med oppklippet sengetøy i hvitt og blått.

– Jeg jobbet mye med ull og store tekstiler til utstillingen i Milano, så nå har jeg lyst til å jobbe med bomull og et annet uttrykk.

Ida vever med remser av oppklippet sengetøy. Med pinsett legger hun inn små tøybiter som gir effekt av et rutemønster. Foto: Astrid Waller

Kunstner og T-banefører

Å leve av å veve er likevel ikke bare enkelt.

– Jeg er jo også realistisk. Det er uforutsigbart å jobbe med kunst, sier den pragmatiske estetikeren.

Hun har derfor nylig tatt førerkort som T-banefører. Brødjobben gir trygghet, men er samtidig fleksibel nok til at hun kan bruke mye tid på tekstilene.

– Selv om jeg har lyst til at vevingen skal være min hovedgeskjeft, har jeg ikke lyst til å lage ting kun basert på hva jeg tror selger. Jeg vil stå fritt.

Å ha håndverk som yrkesvei er tidkrevende i seg selv, og i tillegg er det alle de andre hattene man skal ha på som næringsdrivende.

– Man kan bruke veldig mye tid på alt det andre: Å etablere firma og bygge nettverk, søke stipender, lage nettside. Alt man gjør istedenfor å faktisk lage noe.

Å selge mest mulig er ikke det som driver henne.

– Jeg har veldig mange vevde arbeider under senga og rundt omkring som jeg ikke har solgt. Jeg kunne sikkert gjort mer for å få selge, så det skal jeg ta mer tak i framover, konstaterer hun.

Denne filleryen laget Ida i fjor sommer, da vevstolen var satt opp på gartneriet hjemme i Gausdal, og alt stemte. Foto: Astrid Waller

Ida har mange nye prosjekter og nye fargekombinasjoner som lokker.

– Når jeg er ferdig med et prosjekt, vil jeg som regel videre og utforske nye ideer. Det handler mye om prosessen, for min del. Selv om jeg kan ha idétørke innimellom, så har jeg et konstant ønske om å skape noe – en skapertrang og skaperglede.

Filleryer i friske farger

I fjor sommer satte Ida opp en vevstol i gartneriet hjemme hos familien i Gausdal. I et drivhus som vanligvis er fylt med grønne planter som spirer og gror, produserte hun meter etter meter.

– Jeg hadde noen dager der jeg fikk helt gåsehud, for jeg ble så inspirert og glad av de fargene jeg jobbet med. Jeg hadde så utrolig bra flyt. Det var bare noe som stemte, sier hun og ler:

– Å jobbe med farger gjør meg så glad!

Drømmen er å kunne fortsette å holde på med det hun liker best: Å utforske materialer og farger.

– Jeg gjør det jo hovedsakelig for min egen del, men det er så klart gøy hvis folk har lyst til å kjøpe vevnadene eller stille dem ut. Det gjør at jeg får være med på spennende ting.

Mer utdanning kunne hun også tenke seg, men først vil hun finne litt ro i hverdagen hjemme.

– Selv om jeg har holdt på med vev siden 2014, føler jeg at jeg nettopp har begynt. Det er en stor verden og mye å lære.

Arbeidsbordet vitner om en som er glad i farger. Her har Ida eksperimentert med vaffelvev med ulikt innslag, og hun er i gang med ideer til filleryeveggtepper i bomull. Foto: Astrid Waller

Det at hun tidligere i karrieren fordypet seg i språk passer faktisk bemerkelsesverdig godt med det hun driver med nå.

– Da jeg jobbet med masteroppgaven i fransk, fant jeg ut at ordene tekst og tekstil kommer fra samme latinske opphavsverb, texere, som betyr å veve. Når du setter sammen en tekst, så vever du sammen historier. Det er det samme du gjør når du driver med tekstiler eller vev også – du forteller historier, bare på en annen måte.

Dette intervjuet står på trykk i magasinet Norsk Husflid 3/23.