Reisebrev fra rabarbralandet

Mange norske hager har ennå en rabarbrarot eller to. I moderne tid er det bare unger som spiser rabarbra, de dypper stilker i sukker. Vi i Hammerfest Husflidslag ville gjenopplive gamle gourmettradisjoner og sikre vinterforsyningen på glass. I strålende midnattssol og 28 varmegrader dro en gjeng til rabarbrabygda Akkarfjord på Sørøya sist sommer.

Tre generasjoner på tur, lastet med tradisjonskunnskap og Google i baklomma.

Hammerfest Husflidslag på dro til Akkarfjord for høsting av rabarbra.

Som gode finnmarkinger bruker vi sommeren til å være ute! Og til å sanke. Multer, blåbær og tyttebær er de tradisjonelle C-vitaminkildene. Rabarbraen er egentlig en «nykommer» fra 1700-tallet.

Nå var vi på jakt etter mat! En lang kniv er høvelig.

– Ikke kutt stilkene, insisterte Idun.

Hun viste hvordan du tar et godt tak langt nede på stilken og vrir rundt. Da blir det færre åpne sår på planten. Åpne sår gjøre det lettere for sykdommer å trenge inn.

Kniven skal brukes når bladene skal kuttes av stilkene. For bladene er ikke spiselige. Det fant de ut i England under andre verdenskrig. For å drøye maten, ble folk anbefalt å spe inn rabarbrablader. Det ble de syke av. En person skal ha dødd. Bladene kan være dødelige fordi de inneholder mye oxalsyre.

– Ja, hvis du spiser 4-5 kg blader på en gang, så dør du, bemerket Anka tørt.

Kapping og kompostering av blader er lurt å gjøre når du står ute.

– Kast bladene på oversiden av rabarbralandet, sa Sylvi Jane, – så slipper jeg å skli på halvråtne blader når jeg kommer tilbake her om noen uker for å plukke mer.

Hun snakket av erfaring.

Neste steg i produksjons­prosessen var, som alltid, kvalitetstesting av innsamlede råvarer. Testen var nådeløs.

– Prøv å bøye stilken, sa Idun. – Knekker den, er den trena. Da er det bare å kaste.

– Men jeg synes den ser helt fin ut? innvendte Eirihn.

– Du får aldri kokt i stykker de trevlene, konstaterte Idun.

Vi som ikke skjønte problemstillingen, fikk dulgte hint om at det ikke er så hyggelig å ta en bit av rabarbrakaka i et høytidelig kaffeselskap, bare for å sitte igjen med en trevle mellom tennene. Med derpåfølgende resultat at ingen vil smake på kaka di igjen.

Ok, vi forsto.

Vi sto i rabarbralandet med en stor plastkasse, en mindre plastkasse samt en fiskekasse full av stilker. De ble stadig fullere. Hvor mange stilker trengtes for å få et par glass syltetøy? Til hver?

– Kommer vel litt an på stilken og på syltetøy-glasset, lo Monica.

– Husk at det skal renses og kokes også, sa Turid. – Vi skal jo ha tid til å spise middag også.

Turid jobber med logistikk på tid. Også kalt arrangementer. Hun fikk rett. Klokka løp fra oss, som den gjerne gjør i lyse dager og netter. Men om det var kaffetørsten som egentlig var det avgjørende for å avslutte plukkingen, lar vi forbli usagt.

Vi erklærte oss ferdige i felt og dro til «Besmarvika», et staselig hus fra 1950-tallet som ligger der det første huset i Akkarfjord ble bygd rundt år 1900. Det første huset ble dessverre brent under krigen, som det meste ellers i Finnmark. Så for oss er dagens 50-tallshus gammel og god historie!

Vakker utsikt fra Besmarvika.

Vi satte oss ut i hagen og renset mens late bølger slo mot steinene på stranda like nedenfor. Sola var så sterk at myggen ikke orket å komme frem for å plage oss.
Vi hadde leid dette huset fordi det har stort og godt kjøkken. For man kan ikke planlegge å sitte ute når man bor ved ishavskysten.

Selve skrellingen tok litt tid. Tid tok det også før vi alle fikk teken på å fiske ut de lange trevlene, også kalt sytråder. Etter litt trening klarte de fleste av oss å få fjernet lange remser. Finrensing tok vi samtidig: Hadde det kommet sår eller misfarging på stilkene, ble det kappet bort.

– Det blir jo bare mindre og mindre, sukket Sylvi Jane.

Hun er en nesten sykelig samler og hater å kaste noe som helst.

– Bare det beste, sa Idun, og gir henne et vennskapelig, men bestemt, blikk som stopper alle videre argumenter om at «det kan jo sikkert brukes på ett eller annet vis en gang».

De rensede stilkene ble kappet i «passe lange» terninger, som i vårt tilfelle var cirka to centimeter.

Mens den yngre garde googlet oppskrifter, mintes andre sine bestemødres, eller mødres, rabarbra­syltetøy. Det måtte koke flere timer før det fikk en brun, karamellisert konsistens og smak. Det var tiden før Nugatti og Sjokade snek seg inn på de norske frokostbord.

Av prinsipp holder vi en knapp på rabarbra-syltetøyets sunnhet, at det vinner over sjokolade-pålegget. Men vi tvilte litt på faktainnholdet i våre påstander. «Han Google» ble spurt, men vi fikk ikke entydig svar på det store internettet.

Uansett, nå var det ikke tid for fire-fem timers koking. Et par av ekspedisjonens medlemmer var allerede sendt ut til grillhytta for å forberede middag som blant annet besto av grillet hvalbiff.

Det går mye hval i Sørøysundet mellom Akkar-fjord og Hammerfest. På 1800-tallet var det hvalstasjon i Akkarfjord, og selv i dag tar hvalfanger-skuter av og til base her.

Logistikk er viktig i enhver produksjon!

– Alt som er kortreist, er bra, konkluderte Anka.

Tilbake til valg av smak på rabarbrasyltetøy. Noen sikre, noen eksperimentelle. De største grytene ble fylt med de tradisjonelle smakene. I de mindre kasserollene testet vi andre tilsetninger. Eirihn prøvde vanilje, mens Monica gikk for kanel og eple.

Hvor mye sukker skulle man bruke? Trengte vi det brune rabarbrasyltetøyet i vår tid, eller skulle vi ta vare på friskheten? Og hvor gikk grensen mellom friskt og surt?
Her kunne verken tradisjonskunnen eller internettguruer hjelpe. Smaken din kan ingen bestemme. Du må prøve deg fram.

Smakene fikk resultat og dom ganske fort: Alle variasjoner ble godkjent. Rangeringen av hva som var best, varierte. Naturlig nok.

Både oppskrifter fra mors kokebok og Google viste seg å være gode steder å starte. Men det å plukke ut den beste råvaren, kjenne forskjellen på en fersk og en trena stilk og å rense godt nok, er erfaringsbasert kunnen som sitter i fingrene.

Det må vises, læres og trenes.

Styrken ved denne rabarbraekspedisjonen lå i kombinasjon av tre generasjoners kunnskap, nysgjerrighet og den åpenhjertige deling av meninger og erfaringer. Slike flergenerasjons­aktiviteter som metode anbefales på det sterkeste.

Den midterste generasjonen, som har to frysebokser for å få plass til alt som høstes, har følgende råd sånn på tampen:

Rabarbrasyltetøy blir dessert av type gourmet til søndagsmiddagen. Server det kaldt med fløte. Eller du kan varme det litt, bare en liten lunk, og gi syltetøyet en rømme-klatt på toppen. En slik dessert gir deg garantert sommerfølelse i kroppen, året rundt!

Denne saken står på trykk i Norsk Husflid 2/23.