Johanne (29) sa opp jobben og flyttet hjem til foreldrene. Alt for å følge drømmen

Johanne hadde mastergrad i kinastudier og jobbet i markedsavdelingen til et internasjonalt selskap. En dag bestemte hun seg for å forlate det hele. Si opp jobben, lukke øynene for studielånet og starte på nytt.

– Jeg ville gjøre keramikken til levebrødet mitt, ja – til livet mitt, faktisk, forteller Johanne Birkeland (37).

Det var et drastisk valg, som førte til at hun måtte flytte hjem til foreldrene i en alder av 29. Men først skal vi tilbake til barndommen, da en spire ble sådd i en liten jente.

Foreldrene hennes visste det ikke den gang, men at de lot datteren gå på keramikkurs hver høst på Skøyen skole, skulle bli livsbestemmende. Johanne lærte pølseteknikk og plateteknikk, formet figurer, esker og en vase med en slange som slynget seg rundt.

– Foreldrene mine har tatt vare på det jeg lagde. Ikke bare av nostalgi, det er faktisk ganske fine ting. Det var gode lærere og fine glasurer. Så selv om vi barna ikke var så teknisk gode, ble det et fint resultat.

JOHANNE BIRKELAND (37)
Keramiker
Bosted: Oslo
Bakgrunn: Ettårig kunstutdannelse fra Arte Sotto Un Tetto i Firenze. Bachelorgrad i Kinastudier og master i Tverrkulturelle studier med fokus på Kina fra Københavns Universitet og Peking University. Svennebrev i keramikk. Startet keramikkmerket Jossolini i 2018.
Akkurat nå: Stiller ut på Håndverksfestivalen på Hadeland Glassverk. Jobber med internasjonal lansering av Jossolini, samt faste leveranser til Galleri Son og Bolina.
Instagram: @jossolini

I dag er hun selvstendig keramiker, med et sterkt formspråk og stadig voksende kundegruppe.

Hun kaller seg Jossolini, og får internasjonal oppmerksomhet for sine voluminøse skulpturer i leire, som danner lampeføtter, krukker og småmøbler. Hun lager også mindre bruks-gjenstander som kopper og vaser, som selges hos et knippe utsalgssteder i Norge.

Internasjonal oppmerksomhet

Mens Norsk Husflid er på besøk i verkstedet på Etterstad i Oslo, jobber Johanne med å løse et bestillingsoppdrag fra et interiørarkitektfirma i New York. Det eksklusive nettvarehuset Moda Operandi har meldt sin interesse, og auksjons-huset 1stdibs, som formidler unikaprodukter til et designinteressert publikum, har begynt å tilby Jossolini-produkter.

Å være keramiker krever knallhard innsats og endeløse arbeidsdager. Helg vet hun knapt hva er, og ferie har hun hatt én gang på fire år. Men hun lever likevel drømmen.

– Jeg vil aldri drive med noe annet enn leire. Det er mitt materiale, og jeg tror jeg kommer til å være lojal mot leiren resten av livet.

Miniverksted

I håndverkskollektivet Kroloftet i Oslo, har hun arbeidsplassen sin. På et opphøyd platå langs vindusveggen har hun innrettet seg med hyller fylt av halvferdige og ferdige produkter, fargepigmenter, verktøy og lampeskjermer.

Den solfylte båsen er ikke større enn 2 x 3 meter, men i fellesarealet er det dreieskiver, arbeidsbord og ovner. Her jobber profesjonelle keramikere og hobbyutøvere side om side.

– Leire er mye sterkere enn man tror, sier Johanne Birkeland, sittende keramikkbordet «Fåvne». Foto: Astrid Waller

Lenge var Johanne den eneste med keramikk som fulltidsjobb. Men nå blir det stadig flere kollegaer her på dagtid.

– Før tenkte jeg at det var luksus å ha all plassen for meg selv og rote overalt. Men jeg får så mye mer igjen for at vi er flere enn jeg hadde trodd. Vi spør hverandre om ting hele tiden. Jeg synes jeg lærer ekstremt mye av å være sammen med andre keramikere.

Johanne bruker aldri skisser, men jobber ut fra ideer. Hun utnytter det som skjer når temperatur, fukt og tyngdekraft påvirker det plastiske natur-materialet.

– Jeg har mange former i hodet, men det er bare små tanker som jeg bruker etter at leiren først har sagt sitt. Jeg jobber ofte fort og stort, og så begynner leiren å kollapse litt. Og da jobber jeg med den formen som oppstår. Det er en veldig stor del av hvordan jeg skaper. Hvis du har et stykke tre, så må du jobbe lenge med det å få til å bli en form. Leire er så umiddelbart formbar.

Hendenes savn

Produktene fra Jossolini er lett gjenkjennelige. Her er det runde former, ofte klumpete, slyngende eller dekonstruerte. Hun jobber med hvitt porselen eller lys stengodsleire og maler glasuren for hånd med pensel, enten i klare pastellfarger eller et mønster av prikker eller striper i svart-hvitt.

– Tanken er å understreke formen. Jeg ser på alle tingene mine som ikke kroppslige, men levende. Enten som dyr eller menneske. Prikkene og stripene bidrar til det, synes jeg.

Johanne tilbringer mange timer ved dreieskiva. Foto: Astrid Waller

Alle formene hun lager er inspirert av kroppens bevegelser.

– Det er ikke meningen at betrakteren skal se eller kjenne det igjen, men det er sånn jeg ser det. Jeg synes leireformen i seg selv får noe som minner om en kroppslig bevegelse. Jeg tar formen ut av balanse, før den henter seg inn igjen, som en arm eller et hode.

Når hun er på verkstedet, flyr timene og hun er i sin egen boble.

– Jeg jobber ekstremt konsentrert. Det er ingen tvil om at jeg er besatt av leire. Når jeg kommer hjem om kvelden, så tenker jeg på det jeg har jobbet med og gleder meg til i morgen tidlig. Ikke fordi jeg er så glad i å være på jobb, det er mer det at jeg bare må ta på leiren, sier hun og knar på en imaginær klump.

– Om kvelden og natten er det kanskje tolv timer uten at jeg får ha leire i hendene.

Pølseteknikken hun lærte som barn, brukes til å lage større objekter som krukker og lampeføtter. Foto: Astrid Waller

Tro mot eget formspråk

Vanligvis har hun året inndelt i intense, to måneder lange produksjonsperioder, før hun leverer et parti varer til en butikk eller utstilling.

I vår laget hun sitt største produkt til nå, et bord som bukter seg oppover i svungne former. En brå endring i sivilstatus gjorde at hun fikk åpning i kalenderen for å kaste seg over prosjektet, som hun har hatt i tankene lenge.

– Det ble slutt med kjæresten min rett før vi skulle på påskeferie. Da tenkte jeg at nå må jeg være på verkstedet for å håndtere dette her.

Over 10 dager bygget hun møysommelig opp bordets fasong. Hun brukte pølseteknikk, der lange pølser av leire legges i spiral oppover, før overflaten glattes ut med hendene og ulike verktøy. Dette gjøres mens produktet står opp-ned, så når steingodsleiren siger nedover, dannes linjer som ser ut som de trosser tyngdekraften når bordet snus riktig vei.

Klumpete produkter blir malt med prikker. Stripene er forbeholdt de mer langstrakte formene. Foto: Astrid Waller

Kollegaene kom til nytte når hun lettet tok det uskadede bordet ut av ovnen etter en måneds tørking og siden brenning.

– Plutselig visste jeg ikke om jeg ville male det eller ikke. For det var nydelig i råbrent leire. Jeg spurte folk på verkstedet hva de synes, og de var usikre. Men da var det kollegaene min Tomi som sa: Det bordet skal ha striper. Og det var jo egentlig tanken hele tiden.

Så Johanne begynte male, et nesten psykedelisk stripemønster i svart og hvitt. Hun sier det var som å tre på bordet et par sirkusbukser.

– Jeg må huske at det er bedre å være tro mot eget formspråk, enn å holde tilbake. Jeg kan ikke plutselig begynne å lage sånne pene, klassiske ting, for det er ikke min greie.

En lettelse å si opp jobben

Vi har forflyttet oss til nabobygget med kafe og utstillingslokale, der håndverkskollektivet hadde felles utstilling i sommer. Over en kopp kaffe utdyper Johanne hvorfor barndommens keramikkdrøm ble satt på vent i mange år, og hvorfor hun til slutt bestemte seg for å ta sjansen.

Etter videregående skole reiste hun til Firenze i Italia for å gå på en ettårig kunstskole. Hun var fast bestemt på å bli keramiker og brukte tiden på å utforske leires muligheter. Men tilbake i Norge fikk hun kalde føtter.

– Jeg fant ut at jeg måtte finne en trygg jobb, noe å leve av. Jeg ble nok litt påvirket av de rundt meg, som sa at hvis du skal bli kunstner, så kan du kanskje aldri få barn, fordi du ikke kan forsørge dem. Alle lærerne på den skolen var kunstnere, og vi elevene merket at de var ekstremt fattige. Og så var det en sånn alder hvor det er mange flinke piker. Jeg var veldig flink pike hele veien.

Hun bestemte seg for å studere kinesisk og i seks år rørte hun verken leire eller dreieskive. Med mastergraden i lomma, fikk hun jobb i markedsavdelingen i et stort selskap.

Fellesskapet med de andre keramikerne på Kroloftet betyr mye for Johanne. Her har hun fått låne naboens dreieskive. Foto: Astrid Waller

Men selv om hun kjempet imot, kunne ikke følelsen av å forme med leire slippe taket.

– Det var en lettelse å si opp jobben etter to år. Jeg trivdes ikke, og jeg angret hele tiden på at jeg ikke ble keramiker.

Avgjørende tilfeldigheter

Johanne trodde kunstutdannelse var den eneste veien å gå for å få jobbe med leire på fulltid. To ganger søkte hun på linja for keramikk ved Kunsthøgskolen i Oslo, uten å komme inn.

Men så oppdaget hun ved en tilfeldighet at det var mulig å ta svennebrev som keramiker. Og da gikk det fort.

Johanne sendte en epost til keramiker Anne Kristine Mjelva, som har hatt eget verksted i Åsgårdstrand siden 1982. Hun sa ja til å ha ta inn 29-åringen som lærling.

Så Johanne tok et drastisk valg. Hun forlot venner, fast inntekt og bolig i hovedstaden for å flytte hjem til foreldrene på Hvasser. Nå ventet lange dager i verkstedet og to timers busstur – hver vei.

– Jeg flyttet fra Oslo og hele livet mitt og hjem til mamma og pappa. Jeg følte nok at jeg ofret en del. Det var fantastiske år, for jeg skjønte at jeg var på riktig vei. Men det kjentes som livet mitt stoppet litt opp.

Etter tre år tok hun førerkortet og fikk litt kortere dager. Da ble fire timer på buss byttet ut med 50 minutters kjøretur hver morgen og kveld.

Etter tre-fire lag med lys bunnfarge, maler Johanne svarte prikker tett i tett. Foto: Astrid Waller

Våren 2019 var 4,5 års læretid over og Johanne fikk sitt svennebrev som keramiker.

– Den sommeren arrangerte jeg en stor utstilling i fjøset til foreldrene mine, der det vanligvis er sauer. Jeg solgte godt og fikk masse bestillinger, og plutselig var jeg i gang.

Siden har hun jobbet og jobbet og jobbet, enten i Oslo eller det lille verkstedet hun har satt opp i Hvasser.

Trives som pottemaker

Alle hennes nærmeste støttet valget om å avslutte karrieren i forretningslivet for å bli håndverker. Johanne ser ikke på de seks årene med universi­tetsstudier som bortkastet – absolutt ikke.

– Jeg tror jeg trengte de årene. Og istedenfor å søke på Kunsthøgskolen utallige ganger, fikk det meg til å begynne som lærling og ta svennebrev. Det gjorde at jeg brukte all min studietid på håndverket. Jeg lærte å drifte et verksted, sette en ovn og drive en bedrift.

På Kunsthøgskolen har de verksmestere som tar seg av verksteddriften, mens studentene fokuserer på det kunstneriske uttrykket.

– De lærer å bli kunstnere, mens jeg lærte håndverket. Og det er jo positive og negative sider ved det, men jeg føler at jeg er en god håndverker. Jeg trives med å være keramiker og pottemaker. Det er det jeg har drømt om, ikke å være kunstner.

Ulike verktøy brukes til å skrape overflaten, så pølsene forsvinner og formen blir helt glatt. Foto: Astrid Waller

Vil lage bruksting

Pottemakere kaller seg med glimt i øyet «verdens nest eldste yrke». I Kina er det funnet deler av leirkar som er 20 000 år gamle, mens den eldste keramikken i Norge er rundt 6000 år gammel, skriver nettstedet forskning.no.

– Før i tiden var samfunnet avhengig av vår kompetanse, for å lage kopper og kar til å spise og drikke av. I dag kan fabrikker lage akkurat at det samme, resultatet blir bare ikke like eksklusivt. Nå lages det mer nips og interiør, ikke varer alle mennesker trenger.

Yrkets lange tradisjoner er noe Johanne bærer med seg, selv om hun har en moderne innfalls-vinkel til både funksjon og dekor.

– Jeg elsker å lage bruksting. Jeg vil at koppene mine skal brennes på høy temperatur, slik at de tåler oppvaskmaskin. Jeg blir så glad når kunder sier at koppen ikke står til pynt på hylla, men at de bruker den til kaffe hver dag, fortsetter Johanne, som har oppkalt firmaet sitt etter kallenavnet hun fikk av medstudentene i Firenze, Jossolini.

Johanne ruller ut en ny pølse med tysk stengodsleire. Foto: Astrid Waller

Ingen lukrativ tilværelse

Selv om uttrykket er moderne, jobber hun med tradisjonelle – og tidkrevende – teknikker.

– Jeg jobber fem til syv dager i uken, det går litt opp og ned. Etter en veldig intensiv periode, etter en utstilling, for eksempel, kan jeg ha ekstremt dårlig arbeidsmoral. I januar kan jeg sikkert jobbe arbeidsuker på 37,5 timer.

– Det kaller du ekstremt dårlig arbeidsmoral?

– Ja, for da får jeg ikke produsert nok til å tjene penger.

I begynnelsen holdt hun mye kurs for å spe på inntekten. Nå går det akkurat rundt økonomisk, men det er trangt. Helgefri og ferier kan hun sjelden ta seg råd til, og regningene betales ikke alltid i tide.

– Hva er det du ofrer ved å leve på den måten?

– Fritid. Og forholdet til venner, til en viss grad. Men jeg er singel og barnløs, så det muliggjør det. Hadde jeg hatt familie, hadde det ikke funket.

Den omstendelige arbeidsmetoden, der hun bygger formen for hånd og maler lag på lag, er en essensiell del av uttrykket hennes. Og Johanne vil ikke kompromisse, selv om det kunne gitt kortere dager og høyere inntekter.

– Jeg vil hverken sette bort produksjonen til andre eller effektivisere prosessen. Jeg vil ha en liten produksjon og lage alt selv. Og da er den eneste muligheten for å få mer stabil økonomi å sette opp prisene.

Spesialbestilling fra New York

Nå er hun i gang med å satse på internasjonale kunder, som betaler mer per objekt. På Instagram har Jossolini over 50 000 følgere. Det var i sosiale medier interiørarkitektene på Manhattan oppdaget henne. De var på jakt etter en unik lampe til et unikt hjem, som etter planen skal avbildes i store interiørmagasiner.

– Det er en start på internasjonal satsning. Nå må jeg legge en strategi, for jeg er jo kunsthånd­verker, ingen businesskvinne.

Formspråket hennes har appell langt utenfor landets grenser. På spørsmål om hvor hun henter inspirasjon, kommer en leende Johanne med en innrømmelse.

– Det høres ikke noe profesjonelt ut i det hele tatt, men jeg gjør ikke noe som helst for å få inspirasjon. Alt er liksom inne i hodet mitt. Det er fortsatt så utrolig mye rart der inne! Men en eller annen dag så må jeg kanskje hente inspirasjon for å lage noe nytt og innovativt. Det er sånn kunstnere jobber, men det er derfor jeg er så heldig at jeg slipper å kalle meg kunstner. Så jeg gjør det på min egen måte.

Dette intervjuet ble først publisert i Norsk Husflid nr 4/23.