Hun kaller seg en utålmodig sjel. Men arbeidet hennes snakker for seg selv. Hundrevis av timer med broderi. Kilometer med selvfarget garn, vevd sammen til belter og bånd. Metervis med håndsydde sting. Når Hege Cecilie Kleven (56) lager bunad, gjør hun ingenting halvveis. Og inspirasjonen, den finner hun i fortiden.

– De var mye mer sprelske før. Jeg skulle gjerne møtt noen av de damene som laget folkedraktene som i dag er på museum. Jeg synes det er spennende å finne ut hvordan de gjorde ting før i tiden.

Klevens siste verk er en raudtrøye basert på folkedraktene som var i bruk i Øst-Telemark for rundt 200 år siden. Bunaden hennes har et ganske annet uttrykk enn øst-telemarksbunaden Anne Bamle introduserte på 1920-tallet og som fortsatt er populær den dag i dag.

Her er det ingen harmonisk palett av rustrødt, mosegrønt og okergult. Isteden lyser Hege opp i knallrødt, syrlig gult og et femtitalls andre nyanser fra hele fargeskalaen.

Hver tråd og hvert sting har vært gjennom Heges hender. Hun har tegnet, farget, vevd, brodert, sydd og applikert.

Hege Cecilie Kleven bruker ikke ferdige materialpakker til bunad. Hun studerer gamle draktdeler på Digitaltmuseum, tegner av mønstre, finner materialer og håndfarger garn. Og så vever, broderer og syr hun. Foto: Astrid Waller.

– Hvis man bare bruker pene farger, blir resultatet lite spennende. Jeg syns ikke man skal være så opptatt av at det skal være «pent». Jeg har flere syvenner som sier de ikke klarer å bruke «stygge» farger. Mange synes det er vanskelig, virker det som, forteller hun.

– Når jeg setter sammen farger, tenker jeg alltid at det skal være noe lyst, noe mørkt og noe gusjete. Jeg ser etter stygge farger og bruker de ved siden av hovedfargene.

HEGE CECILIE KLEVEN (56)

Bunadsentusiast

Bosted: Oslo
Bakgrunn: Utdannet dekoratør og har jobbet med interiør, varehandel og reklame.
Akkurat nå: Har laget en raudtrøyebunad basert på draktskikken i Øst-Telemark i perioden fra 1800 til 1850. Holder på med broderte strømper, flettede hoseband, blonde i telemarksbinding til skautet og to forklær til, forhåpentlig med bånd i selvlaget silkeblonde.
Instagram: @hege_handarbeide

Bruker slumsemetoden

Vi møter Hege hjemme i arbeidsrommet hennes, som også er stue for familiens tre andre medlemmer. Her er det garnnøster i alle hjørner, en renning henger fra en krok over døra og midt i rommet står en flatvev med et halvferdig brikkebelte.

– Heldigvis er mannen min veldig tålmodig og klager lite. Som jeg sier til ham: Hvis jeg skulle pakket bort alt hver gang, tror jeg ikke jeg hadde fått gjort så mye.

Dachshunden Minnie svinser rundt. Favorittplassen hennes er ved veven. Der ligger hun ved matmors bein mens skyttelen går, time etter time. For Hege ligger ikke på latsiden.

Hver eneste av årets 365 dager holder hun på med håndarbeid. Hun broderer i bilen, fletter hosebånd på stranda, strikker på kino og vever grindbånd på hytta.

Kilovis med hjemmefarget ullgarn. Den litt ujevne innfargingen gir et helt eget spill i broderier og vevde belter. Foto: Astrid Waller

Tenåringsdøtrene er mest på rommet sitt, som hun sier. Så stua er blitt hobbyrom og kjøkkenet garnfargingssentral. Her blir hvit silke og ull forvandlet til et vell av nyanser.

Målet er ikke at fargen blir jevn og dekkende. Isteden bruker hun «slumsemetoden». En dæsj farge nedi kjelen, som putrer til hun sier seg fornøyd.

– Jeg får veldig mange flere nyanser når jeg farger for hånd. Og så liker jeg uttrykket når garnet har sjatteringer. Jeg bruker det til broderi og veving og synes resultatet blir mye finere enn med ferdigfarget garn. Det ligner mer på det gamle.

Bruker ikke svart og hvitt

Måten hun fryktløst setter sammen farger på, skiller seg ut. I dag vil mange ha bunader med harmoniske fargeskalaer og ton-i-ton-uttrykk. Men selv synes hun ikke fargebruken gjør henne spesiell.

– Jeg har hørt folk si «Det er typiske Hege-farger». Men jeg ser det ikke selv. For jeg lager jo bare det jeg synes er fint. Og de gangene jeg ikke synes det blir slik jeg ønsker, legger jeg det ut til salg på finn.no, smiler hun.

– Bunadene der alt går i samme fargetone, er ikke noe for meg. Jeg synes det blir for flatt, sier Hege iført sin raudtrøye, også kalt «gammel øst». Alt unntatt sølv og silketørkle er selvlaget, basert på gamle draktdeler. Foto: Astrid Waller

Hun har en forkjærlighet for klare farger. Bringebærrødt, rosa og korall er gjengangere, uansett om hun strikker, broderer, vever eller driver med andre håndarbeidsteknikker.

– Jeg bruker kanskje lysere farger enn mange. Men det må alltid være noe mørkt, bare ikke svart. Da bruker jeg heller mørkeblått, grått eller brunt. Og jeg bruker ikke offwhite, den syns jeg blir for hvitt. Da velger jeg heller en mer linfarge. Sammen med andre farger ser den ikke beige ut.

Men noen ganger blir nesten utfordringen for stor, selv for en erfaren fargesetter. Skjorta hun laget til raudtrøyebunaden, er basert på en gammel skjorte som i dag er på Norsk Folkemuseum.

– Det var nesten så jeg holdt på å gi opp. Da jeg så på bilder av den gamle skjorta, ble jeg helt overveldet. For jeg ville ha det samme utrykket som på originalen.

Løsningen ble å starte med hovedfargene i brystbroderiet, mintgrønn og korall. Og jobbe seg utover – felt for felt. Til slutt hadde hun brukt garn i rundt 50 nyanser og diverse kvaliteter av ull og silke, slik det også er i det orginale broderiet.

Sjarmerende feil

Når Hege lager bunad, er ikke målet at resultatet skal bli feilfritt. Tvert imot. Inspirasjonskilden er de gamle folkedraktene, som var antrekk til arbeid, fest og høytid. Den gang både spant, vevde, sydde og broderte folk sine egne klær – og evnene varierte selvsagt.

– Når jeg ser på bilder av gamle skjorter, er noen helt nydelig brodert, mens andre ser ut som de er laget av barn. De var opptatt av farge og dekor, ikke at stingene var perfekte. Broderiet ble gjort på frihånd og resultatet var sjelden symmetrisk. Gikk de tom for rødt, kunne de bruke turkis på den andre siden. Jeg synes feil er veldig sjarmerende og vil gjerne lage plaggene slik de var laget før.

Hege gjenskaper et gammelt brikkebelte etter beste evne, komplett med feilene som er i det opprinnelige mønsteret. Foto: Astrid Waller

Utålmodig som hun er, starter hun aldri med prøvelapper. Isteden kaster hun seg over arbeidet når inspirasjonen kommer susende, vanligvis i form av bilder av et fascinerende plagg fra fortiden, som hun gjerne vil prøve å gjenskape.

Gjør hun feil, er det ingen krise – selv ikke når forkleet blir for kort eller raudtrøya klippes galt. Da skjøter hun bare på en bit.

– Det finnes alltid en løsning. Det var Kari-Anne veldig flink til å påpeke i begynnelsen.

Fortidens spor

Kari-Anne er Kari-Anne Pedersen, tidligere konservator ved Norsk Folkemuseum og forfatter av flere bøker om folkedraktene i Telemark. For Hege er del av en gjeng bunadsnerder, som hun kaller dem, kvinner og menn med samme interesse som henne selv. De utveksler erfaringer i en sygruppe for telemarksdrakter på Facebook, møtes for sytreff og studerer gamle draktplagg de har fått tak i.

Og er man opptatt av historiske plagg, så finner man raskt synlige bevis på at fortidens håndverkere fant kreative løsninger. En stakk eller trøye ble ikke kastet hvis den ble slitt, for liten eller moten endret seg. Isteden ble den lappet og skjøtt på, sydd om og tilpasset. Målet var å utnytte ressursene og – ikke minst – se flott ut.

Skjorte brodert med selvfarget garn i ulike blåtoner. Den var ferdig i 2021, men får nå utvidet brystbroderi. Foto: Astrid Waller

Klør i fingrene

En av Kari-Anne Pedersens bøker var Heges første møte med den tradisjonelle draktskikken i Telemark, som var ganske annerledes enn mange av de moderne beltestakkene og øst-telemarksbunadene laget av Anne Bamle.

Men hennes første forsøk på å lage en mer tradisjonstro beltestakk tidlig på 2000-tallet, ble ikke vellykket.

– Hele den stakken har jeg sprettet opp og sydd på nytt. Jeg har også sydd tre nye beltestakker, til meg selv og døtrene mine. Og nå sist raudtrøye-bunaden. Den begynte jeg på i 2021.

Hege startet med å brodere skjorta. Siden har hun sydd liv, stakk, forkle og skaut, vevd belte og forklebånd og til sist ferdigstilt selve raudtrøya, den røde jakka som har gitt drakta sitt navn. Nederst har hun en knallfarget pusekant. Det er ikke mulig å kjøpe slike brede, hårete bånd. Derfor har hun eksperimentert seg fram med råull, vevd og tovet, og til slutt farget den gul.

Utformingen av raudtrøya er basert på draktskikken før 1850. Den gule pusekanten har hun selv vevd, tovet og farget. Foto: Astrid Waller

Men selv om bunaden var klar til å svinge seg på 17. mai 2023, er den langt fra ferdig.

Hun er allerede i gang med å lage broderte strømper og fingerflettede hosebånd. To nye forklær har hun også planlagt. Først må hun bare lære seg å lage kniplingbånd med silketråd.

– Det klør i fingrene!

11 bunadsskjorter

Håndarbeid har blitt en kilde til glede, mestring og fellesskap med likesinnede, særlig etter at hun ble syk for 20 år siden. Hege har ME, kjent som kronisk utmattelsessyndrom.

– Da jeg først ble dårlig, lurte en overlege på om jeg var deprimert. Han sa «Du er jo ikke det. Du er lei deg fordi du ikke orker å gjøre det du vil». Jeg er veldig glad for at jeg har håndarbeid som interesse. Det passer livssituasjonen min og gir meg en utrolig glede.

56-åringen er utdannet dekoratør og jobbet med interiør, varehandel og i reklamebransjen før hun måtte slutte å jobbe. Skapertrangen går som en rød tråd gjennom livet hennes. Som ungdom hadde hun 45 minutters gåtur til t-banen og strikket hele veien – med nøstet i sekken.

Hun elsker fortsatt å strikke, men bruker mest tid på å lage bunader til seg selv og familien. Brikkevevde belter vever hun også til andre.

Heldigvis har tenåringsdøtrene samme størrelse som henne selv, så de kan byttelåne draktdeler. Hele 11 skjorter (!) har de i husholdningen, hvorav seks er broderte.

– Da jeg først begynte å brodere, synes jeg det var så gøy at jeg ikke klarte legge meg om kvelden. Bare en farge til… Her er noen av skjortene til telemarksbunad. Foto: Astrid Waller

– Hvordan føles det å ha på seg bunaden når du vet at du har lagd alt sammen selv?

– Jeg blir veldig stolt. Og så synes jeg det er veldig stas at barna mine er stolte av bunadene sine de også.

Deler sin kunnskap

I sosiale medier er Hege raus med å dele kunnskapen sin, hun guider og tipser, alltid med en ydmyk holdning. Hun vil gjerne inspirere andre til å prøve å lage bunader selv, basert på den mangfoldige, norske folkedrakttradisjonen.

Livet er sydd av et gammelt silkestoff fra 1700- eller 1800-tallet, som Hege byttet til seg. Skautet har broderi i sjatterte nyanser. Foto: Astrid Waller

– Det skjer jo veldig mye på en bunad, så man må ikke være redd for at resultatet ikke blir perfekt. På de gamle plagene ser man at det er gjort mange feil som er forsøkt rettet opp. Det er ikke så nøye. Jeg tror at veldig mange hadde turt å lage deler eller hele bunaden selv, om de ikke tenkte den måtte være feilfri.

Men kunne hun selv sydd en bunad med fast utforming, uten mulighet til å fråtse i broderier, mønstre og farger?

– Nei, det hadde ikke vært noe inspirerende! ler hun.

Denne saken står på trykk i magasinet Norsk Husflid 3/23.