Vi møter Per Ivar Somby (58) i Tromsø, lenge før snøen forsvinner fra de majestetiske fjelltoppene som omkranser byen. Med seg har han et fotografi som ble tatt for 140 år siden.

Vinteren 1882-83 kom den danske forskeren Sophus Tromholt til Nord-Norge for å ta bilder av nordlyset. Han bodde hos de lokale samene i Kautokeino, og mange ble fotografert av ham.

Før påske ble byen fylt av tilreisende til tinguka. Da skulle dommeren felle dom over vinterens forbrytelser, men det var også folkefest og høytid for bryllup.

– Det ble hektisk for Sophus Tromholt, for alle ville bli tatt bilde av. Han satt opp et ordentlig lerret som bakgrunn og tok sine beste portrett-bilder denne uka, forteller Per Ivar.

Blant de som møtte opp utenfor det improviserte fotostudioet, var Brita Olsdatter Nango og yngstedatteren Berit Anne. De satte seg foran lerretet og smilte til kamera, i en tid der de fleste stirret alvorlig inn i linsa de mange, lange sekundene det tok å ta et bilde.

Jakten på fortiden

140 år senere henger bildet av Brita og datteren på veggen hjemme hos Per Ivar Somby. Dette er hans oldemor og den yngre søsteren til hans farfar. Men bildet er ikke lenger svarthvitt. Per Ivar Somby har nemlig perfeksjonert kunsten å fargelegge fortiden.

1500 bilder har han fargesatt, de fleste fra samisk kultur. Motivene er hentet fra fotografiets spede barndom på midten av 1800-tallet og frem til 1970-årene, da fargefoto ble mer utbredt.

– Jeg har alltid hatt en stor interesse for gamle bilder. Jeg vil vite hvordan slekten var en gang i tiden, hvem mine oldeforeldre og besteforeldre var.

Per Ivar Somby gjenoppdager sin samiske bakgrunn gjennom arbeidet med historiske fotografier. Det fargelagte bildet av oldemoren henger til vanlig på veggen hjemme. Foto: Marius Fiskum

PER IVAR SOMBY (58)

Digital fargelegger

Bosted: Tromsø.
Bakgrunn: Har jobbet med IT på Tromsø bibliotek i 18 år. Oppvokst i en samisk familie i Alta, slekta har røtter i Kautokeino. Har hatt flere utstillinger med fargelagte fotografier av samer, blant annet ved Sametinget, Gaaltije – saemien museume, Kokelv Sjøsamiske museum og Helsingborg Konserthus. Ga ut boken «Folket under nordlyset» i 2019.
Akkurat nå: Publiserer fargelagte motiver på Instagram-kontoen @colourmypast.

Spøkelsesaktig figur

Der fortidens håndkolorerte motiver ble laget med trykkfarge eller maling, bruker Per Ivar digitale verktøy når han skal forvandle gråtoner til farger. Han velger nyanser etter beste evne, maler fram solsvidd hud, mønstrede sjal, blå kofter og kantebånd i rødt og gult på PC-skjermen.

– Det er veldig viktig for meg å finne de tradisjonelle fargene på drakta. Og det var jo forskjellig fra sted til sted. Så jeg må sette meg inn i hver eneste region, hvordan de tradisjonelt har utformet drakter sine.

Somby jobber på Tromsø bibliotek og byarkiv og har god tilgang til historisk informasjon. De siste fem årene har han brukt mye av fritiden på skape fargebilder som legges ut på Instagram-kontoen @colourmypast. Men det aller første bildet, fargela han mye tidligere.

Tidlig på 2000-tallet så Per Ivar et bilde av Abraham Lincoln som var digitalt fargesatt. Han fikk umiddelbart lyst til å gjøre det samme med et svarthvitt-portrett av oldefaren som hang i barndomshjemmet.

– Jeg begynte å klæsje farge på han, og var kjempefornøyd med resultatet. Jeg synes straks han gikk fra å være en nesten spøkelsesaktig figur på veggen, til å bli levende.

Originalfotografiet viser Per Ivar Sombys farfar (foran til venstre), hans søster og deres foreldre sammen med et annet ektepar på Newfoundland i 1908. Foto: S.H. Parsons and Sons Ltd., International Grenfell Association Photograph Collection

– Det gjelder å gjøre bildet overbevisende, sånn at folk føler at det faktisk kunne vært sånn, sier han om å fargesette bilder. Foto: @colourmypast

– Det gjelder å gjøre bildet overbevisende, sånn at folk føler at det faktisk kunne vært sånn, sier han om å fargesette bilder.

Årene gikk og ettersom ungene vokste opp, fikk tobarnsfaren mer tid til å bruke på hobbyen.

I bildedatabaser knyttet til museer eller institusjoner finnes det mange historiske fotografier av samer, så gamle at opphavsretten er utgått. Per Ivar begynte å lage sine egne, fargelagte versjoner og delte de i lokale Facebook-grupper.

– Jeg fikk mye positiv respons. Folk sa de fikk den samme følelsen som meg: Personen på bildet var plutselig til stede, personen var aktuell og fremstod som relevant. Da andre sa de opplevde det samme som meg, skjønte jeg at jeg hadde truffet noe. Og da ble jeg mer ivrig.

Studerer museumsgjenstander

Prosessen starter med en digital bildefil av originalfotograferiet, som må være av god kvalitet.

Men før fargeleggingen begynner, gjør han grundige undersøkelser. Hvem var personene på bildet? Hvor kom de fra? Hvordan var klesskikken i det området på den tiden? Finnes det bevarte draktdeler på museer som viser fargene?

– Mange sier «Det er fantastisk at du dokumenterer fortiden». Men da må jeg arrestere dem. Jeg dokumenterer ikke, jeg fremstiller. Jeg fremstiller bildet slik jeg tror det kan ha vært i virkeligheten. Jeg ønsker at det skal nærme seg den mulige sannheten, men jeg kan ikke være sikker på at alt er korrekt. Jeg ønsker at bildet skal fange deg inn, gi deg en opplevelse, en stemning. Sånn sett er det ferdige produktet nærmere kunsten enn dokumentasjonen.

Likevel, det er ingen tvil om at han legger stor flid i å få bildene så historisk korrekte som mulig.

På Instagram legger han ut en tekst med bakgrunnsinformasjon sammen med bildet. Og han tar gjerne imot tips og korreksjoner fra følgerne. Får han nye opplysninger, kan han fargelegge bilder på nytt.

– Jo mer informasjon jeg har hentet inn, jo mer troverdig blir bildet.

– Huden er det vanskeligste å fargelegge, forteller Per Ivar, som her nettopp har startet på et nytt motiv. Foto: Marius Fiskum

Samler trådene

Noen ganger har undersøkelsene rundt et fotografi ført til nye oppdagelser. Som da han skulle kolorere et fangebilde av Anders Pedersen Bær, en av Kautokeino-opprørerne, som ble fotografert på Akershus straffanstalt rundt 1863.

Kofta han hadde på seg, er bemerkelsesverdig lik en kofte som Norsk Folkemuseum har i sin samling, oppdaget Per Ivar. Den tradisjonelle gáktien i grått med rød og blå dekor kom til museet i 1860-årene og er blitt avfotografert i nyere tid.

– Da jeg sammenlignet bildet av kofta til Anders Pedersen Bær og den på museet, så jeg at begge hadde en liten bulk i sømmen. Oj, det må være det samme plagget. Det er jo identisk! Når jeg gjør en slik oppdagelse, går jeg helt i taket. Her har jeg funnet noe nytt, noe som bekrefter det jeg leter etter. For jeg trenger hele tiden å få bekreftet at jeg er på rett vei. Det er mye av spenningen.

Lærte ikke samisk

Evnen til å male fram troverdige mennesker med hud, hår og tradisjonell klesdrakt, har ført til utstillinger, bokutgivelse, 25 000 instagram-følgere og firmaet Colour Your Past, der han gjør oppdrag for andre. Der han før kunne bruke en uke på et bilde, er han nå så dreven at et enkelt portrett kan fargelegges på et par timer.

Jakten på hans egne røtter går fortsatt som en rød tråd – helt fra den første fargeleggingen av oldefars portrett, til han oppdaget nye bilder av slekta for bare noen uker siden.
Per Ivars oppvekst i Alta på 1970-tallet var sterkt preget av fornorskningspolitikken og undertrykkingen av samene. Begge foreldrene hans var samiske, men barna lærte ikke samisk språk og hadde heller ikke kofter.

– Foreldrene mine turte ikke å lære meg samisk. De turte ikke å fremelske den samiske kulturen, fordi da ville jeg bli trakassert, som de hadde blitt. Det var traumatisk for dem å leve som pariakaste i det norske samfunnet. De snakket samisk til hverandre, men norsk til oss ungene. Det var helt vanlig i Alta på den tiden, forteller han.

Etter Alta-opprøret på 80-tallet bestemte Per Ivar seg for lære nordsamisk. Men selv etter språkkurset ville ikke faren hans snakke sitt eget morsmål med sønnen. I dag er begge foreldrene borte.

– Han klarte ikke å snakke samisk til meg, for han synes det ble for rart. Det er trist, for han ville jo egentlig ikke skjule den samiske bakgrunnen sin, han ville verne ungene fra å bli trakassert. Det var målet til mine foreldre.

Somby kombinerer sine interesser for slektsgranskning, fotografi og IT når han jobber med historiske bilder. Foto: Marius Fiskum

Trygg på egen bakgrunn

– Jeg har stått litt på sidelinjen og mistet kontakt med mange i slekta på grunn av manglende språk. Jeg har lidd og har kanskje fått et vanskelig liv på grunn av det. Samtidig må man jo bare erkjenne at sånn var det. Man må gå videre i livet og gjøre det beste ut av det. Jeg har avfunnet meg med at slik er min skjebne.

Arbeidet med å studere, undersøke og vise fram den samiske kulturen i fargelagt bildeform, er Per Ivars måte å bli bedre kjent med sitt eget folks historie.

– Det er en slags reparasjon, eller et forsøk på å hente tilbake noe som er tapt.

I dag bærer han stolt kofte. Men det nord-samiske språket har han ikke klart å holde ved like etter språkkurset på 1980-tallet.

– Jeg har jo ikke behov for det i hverdagen. Det som er viktig for meg, er at jeg kjenner min egen bakgrunn og er trygg på den. Og jeg kjenner også den samiske kulturen godt.

Ydmyk holdning

Per Ivar forventet motstand da han startet. For er det egentlig greit å endre på historiske fotografier?

– Først trodde jeg jeg ville få mye kritikk. Jeg hørte jo folk si «du ødelegger gamle bilder». Men det overså jeg, fordi jeg hadde et mål og en mening med det jeg gjorde.

Underveis har han opplevd å få mye hjelp og støtte fra det samiske miljøet.

– Det hjelper også å være litt ydmyk og snakke om at jeg vil lære av dere som kan mye. Lære mer om oss og vår felles kultur. Vi har alle mistet noe, ikke sant? Gode tilbake­meldinger fra fagpersoner som jobber med kofter har gjort meg tryggere. Jeg er ikke så redd for å gjøre feil.

I gamle bøker og bildesamlinger finnes det mange eksempler på foto tatt i problematiske sammenhenger, som av omreisende antropologer som kartla urfolk. Foto: Marius Fiskum

Givende hobby

Per Ivars instagrambilder når titusensvis av mennesker i inn- og utland. Mange får øynene opp for det samiske folkets historie, som inneholder århundrer med undertrykking, men også en mangfoldig draktskikk, håndverk på høyt nivå og tradisjoner som lever den dag i dag.

Mange av fotografiene han jobber med er tatt i problematiske sammenhenger, som «menneskelige dyrehager», utstillinger med urbefolkningsgrupper som var på moten i Europa og Nord-Amerika fra 1870-tallet til 1930-tallet. Andre bilder er tatt av såkalte skallemålere, antropologer som reiste rundt og kartla ulike folkeslag. Men alle viser de deler av den samiske historien.

– Jeg har mye kontakt med ulike samiske miljøer, og jeg får høre mye av det samme – takknemlighet. «Vi er så glade for at du gjør dette for oss». Det driver meg videre. Ikke bare fordi jeg vil finne min egen slekt, men fordi jeg vet at jeg hjelper andre til å gjenoppdage seg selv, sin familie og sin kultur.

1500 fargelagte bilder har det blitt, men Per Ivar er på ingen måte tom for motiver.

– Mange kan kanskje gå lei av hobbyen sin etterhvert, men for meg gir dette masse mening.

Konservator: – Et kjærkomment bidrag

Anders Pedersen Bær (1825-1882) ble fengslet etter «Kautokeino-opprøret» i 1852. På Akershus straffanstalt ble han fotografert, antagelig i 1863 . Per Ivar Somby har fargelagt fangebildet av Bær. Underveis oppdaget han en bevart kofte på Norsk Folkemuseum, som han tror er den Bær bruker på bildet.

Konservator Káren Elle Gaup ved Norsk Folkemuseum forteller at de ikke vet opphavet til kofta som har nummer NFSA.0007 i museets samlinger.

– Den største utfordringen med slike gamle gjenstander er at mange mangler proveniens, alder, eier, produsent og bruk. I den samiske samlingen har vi rundt 800 ulike gjenstander av den typen, sier hun til Norsk Husflid.

Anders Pedersen Bær (1825-1882) på Akershus straffanstalt, anslått årstall 1863. Foto: Kulturhistorisk museum

Sombys fargelagte versjon av fangebildet. Foto: @colourmypast

Sombys fargelagte versjon av fangebildet.

Det museet vet er at kofta var en del av forstmester J. M. Normans samling med samiske gjenstander, som ble gitt til museet i 1863. I 1951 ble kofta overført fra Etnografisk museum til Norsk Folkemuseum.

– Norman nevner ikke noe om gjenstandenes bakgrunn, og det er derfor vanskelig å vite hvor kofta er innsamlet og hvem som eide den. Dette er en sjøsamisk koftemodell som var vanlig for menn på den tiden, med ulike mindre variasjoner etter hvem som sydde den. Den er laget i naturfarget, hjemmevevd ull. Jeg kan ut ifra bildene se at koftene ligner, men dessverre ikke bekrefte påstanden om hvem sin kofte dette er, på grunn av manglende opplysninger om koftas opphav.

Gaup sier museenes samlinger er viktige for å kunne fastslå hvilke farger koftene hadde.

– Jeg konstaterer at Per Ivar Somby etter hvert er blitt en habil fargelegger av gamle svart-hvitt bilder. Det bidrar til levendegjøring av personene på fotografiet, landskapet og omgivelsene. Et aber med fargelegging er at det kan gi en falsk forståelse og virkelighet av noe som kanskje ikke var akkurat slik den gangen. Dette gjelder først og fremst for de som ikke er så stødige i samiske draktskikk og de – som på grunn av fornorskningen – er på leting etter sin identitet og samiske tradisjoner, i særdeleshet koftetradisjoner.

Norsk Folkemuseum har gáktien med nummer NFSA.0007 i sin samling. Fargene og detaljene er godt bevarte, siden den har ligget beskyttet mot sollys. Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum

Gaup sier det alltid har eksistert variasjoner og endringer i draktskikken, men at det var innenfor bestemte rammer.

– Alt i alt er Per Ivar Sombys arbeid et fint og kjærkomment bidrag til alt det det samiske folket har tapt på grunn av fornorskningen. Han bidrar til å synliggjøre og levendegjøre samiske motiver og virkeligheter, og særlig personer og klær. Slik får vi en følelse av at våre forfedre er litt nærmere oss – også i fargene, avslutter Gaup.

Denne saken står på trykk i magasinet Norsk Husflid 3/23.