Hvis du var ung på 1970-tallet, så husker du kanskje skjorta med kinakrage og med spenne bak? Ofte var stoffet så stivt at du et øyeblikk lurte på om du denne morgen har tatt feil av overdelen og familiens knappetelt. Like ofte, når du endelig hadde vokst fra din egen, da kunne du banne på at du arvet en til.

Skjorta var jo nesten uslitelig. Dessuten passet den både jente og gutt.

Hvis du nektet og sa at busserull ikke lenger var på mote, da ble du parert med kommentarer som «en busserull er ikke mote, det er et klassisk og ikke minst historisk plagg».

Var du ekstra heldig, kunne du få en busserull i ull. Ikke bare var den uformelig og stiv som de andre, den klødde også noe helt forferdelig.

Grethe Sivertsen driver klesmerket K for Kinkeliane. Foto: Marte Østmoe

Lyden av Norge

Det er dette plagget Grethe Sivertsen fra Stavanger har en slik enorm sans for. Det vil si, ikke plagget i seg selv. Men stoffet. Det må være i tykk bomull, rødt eller blått, og ha tette, hvite striper.

– Det er slik vi husker busserullstoffet, sier Sivertsen, som opplever at produktet slik det er i dag, er mykere og mer behagelig mot kroppen.

Dette gjør det mer anvendelig, men designeren foretrekker likevel den tradisjonelle utgaven. Skal hun ta en kvalitetstest, da skraper hun neglen mot det grovvevde tekstilet. Rifsl, rifsl, rifsl. Slik skal det låte. Joda, lyden oppleves helt riktig.

På en annen side mener Grethe Sivertsen at holdningen til busserullen er helt feil.

GRETHE SIVERTSEN (54)

Gründer og designer

Bosted: Stavanger.
Bakgrunn: Utdannet barnehagelærer og har studert tekstile fag ved Høyskolen i Oslo. Startet møbelfirmaet Kinkeliane i 2011, som spesialiserer seg innen møbler til barn og barnehager.
Akkurat nå: Videreutvikler klesmerket K for Kinkeliane, som ble startet under pandemien. Driver egen butikk i Stavanger sentrum.

Instagram: @kinkeliane, @k_for_kinkeliane

Skjorta på vranga, lykka på retta

Det er egentlig leken møbeldesign tilpasset barn og barnehager hun jobber med. Bedriften heter Kinkeliane, et ord vi kjenner fra elle-regla som starter med: Ole, Dole, Doff, kinkeliane koff. For en tid tilbake, midt under pandemien, bestemte designeren seg for å satse på klær i tillegg til møbler.

Grethe trekker den høyre hånda gjennom en uregjerlig, rød pannelugg.

– Jeg satt her og studerte dette fantastiske busserullstoffet, men ut over kvaliteten og gode minner fra barndommen, kunne jeg ikke helt forstå min egen fascinasjon. Hvorfor snakket dette tekstilet så tydelig til meg?

Etter å ha kommet over en artikkel i kulturmagasinet Plnty, falt brikkene på plass. Der kunne hun lese at busserullen har fått navnet sitt, ikke etter selve kvaliteten, men etter fasongen og mønsteret. Busserull er lavtysk og betyr «skjorte uten fasong». Mønsteret består så å si bare av firkanter.

– Det er jo derfor jeg er så fortapt, slår designeren fast. – På grunn av det grafiske, futuristiske, ja nærmest arkitektoniske med det hele!

Grethe kaller butikken sin et designlaboratorium. Her lager hun varige og lekne plagg. Foto: Marte Østmoe

Å tenke utenfor boksen

Men selv om det var fasongen, eller rettere sagt, ufasongen, hun ble tiltrukket av, var det faktisk denne hun ville til livs. For hvordan få en firkant til å sitte pent på kroppen når du eksempelvis er utstyrt med pupper? Nei, her fortjente stoffet en bedre behandling. Men hvilken?

Grethe Sivertsen hadde en enorm respekt for det tradisjonsrike kvalitetstekstilet, og ville derfor gi det nye former, men først ville hun sjekke hva tradisjonstilhengere syntes om prosjektet.

– Jeg ringte en ekspert ved en av landets kulturinstitusjoner, forteller hun og legger til at joda, hun var forberedt på litt skepsis og noen motargumenter, men det som nå kom var alt annet enn oppløftende.

Sivertsen visste fra før at busserullen er et plagg som benyttes i de fleste europeiske land. Ikke sjeldent har den fått status på høyde med en nasjonaldrakt eller bunad.

På Finnskogene, da spesielt under finnskogdagene, kler mennene seg opp i blå busserull. Også hipstere trykker busserullen til sitt bryst og bruker den aktivt for å som et tradisjonelt ikon og et identitetsmerke. Grethe fortalte eksperten at hun hadde en idé om å lage enkle plagg i tilpasset vår tid, men reaksjonen hun fikk i den andre enden var, som hun selv sier det, mildt sagt: – Litt snurp.

I tråd med tiden

Inn i det tykke denimlignende stoffet skulle det vise seg å være vevet inn både den ene og den andre konvensjonen. Beskjeden fra ekspertisen var klar: – Vi ønsker å bevare busserullen som den er. Den beholder vi så autentisk som mulig!

Grethe var alt annet enn enig, og som så mange andre ganger før reagerte hun med trass. Klart det måtte skapes et nytt design av disse flotte stoffene!

– Busserullen vil dø ut som plagg hvis vi beholder det trauste uttrykket. Busserullen er laget som et arbeidsplagg, det er ekte workwear. Løfter vi den opp som om den var pynt, da er vi ikke tro mot plaggets materialer og egenskaper.

Både store og små kan kles opp i busserull-striper. Foto: Marte Østmoe

På vann og på land

Den lille hjørnebutikken i Stavanger har like godt tatt opp i seg busserullens farger. Det er rødt og blått og hvitt, men selve plagget speiler ikke bare nasjonen Norge. Som navnet tilsier, er det et internasjonalt plagg.

På latin heter den bourre, på fransk bourgeron, på lavtysk busserun, på svensk bussarong, på dansk bussarån, eller også sjømannsskjorte. Noen kaller den bare ronan og på Island sier de trøye.

I flere tilfeller er busserullen knyttet opp til kamp. Den er benyttet i harde politiske debatter, kriger og revolusjoner. Under de franske revolusjonene, både på 1830-tallet og i 1848, var busserullen et politisk plagg, ja nærmest for en uniform å regne. Den enkle skjorta vitnet om solidaritet mellom bønder og arbeidere.

I Norge på 1970-tallet tok man, bokstavelig talt opp tråden. Særlig akademikere elsket denne litt grove skjorta. Når de tredde busserullen over hodet jålet de seg nedover. Ved hjelp av habitten viste de sin sympati og solidaritet med «folka på gølvet». Kledd i busserull ble akademikerne mer jordnære. Kanskje ble busserullen også mer akademisk?

Skiftarbeidere ved aluminiums­fabrikken i Stongfjorden kledd i busseruller med og uten striper i 1908. Foto: Paul Stang/Fylkesarkivet

Striper på tvers av sosiale lag

Til og med politikere foretrakk busserullen framfor stramme skjortesnipper på 70-tallet. Under hadde de gjerne en tynn og behagelig høyhalset genser. Når de i tillegg byttet ut sigaretten med pipe, da var de riktig så typete, ja, menn av sin tid.

Alle disse tegnene, ei enkel skjorte, pipetobakk, langt hår og gjerne hornbriller, var symboler som gikk på tvers av sosiale lag. Utrustningen favnet om verdier som trygghet, tilhørighet, en felles historie, men også hardt arbeid.

Tradisjonelt var busserullen ofte både gammel, slitt og skitten, men som kontorhabitt var den selvsagt gild i fargene, vasket og nystrøket.

Ja, ikke desto mindre ble det i 1991 designet en egen statsrådbusserull. Ett år bestemte Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland å legge budsjettkonferansen til Sjømannsforbundets kurssted ved Halvorsbøle og Randsfjorden. Nå kom kommunene Gran, Lunner og Jevnaker regjerningen i møte. Velkomstpresangen var busseruller i hopetall!

I over ti år var det tradisjon å gi alle regjeringens medlemmer en busserull i gave. I 2003 ble overrekkingen avviklet, og i dag er den staslige statsrådsbusserullen til salgs også for folk uten tittel.

Stripete tekstiler appelerer spesielt til gründeren og designeren. Foto: Marte Østmoe

Fra fest til folk flest

– Joda, innrømmer Grethe, – det er fremdeles noen som liker den klassiske modellen. Men med tanke på stoffets kvalitet, fortjener busserullen så mye mer oppmerksomhet og mange flere brukere!

Hun benytter også anledningen til å løfte fram plagget og ikke minst tekstilens verdi med tanke på varighet.

– Den går jo rett inn i EUs nye tekstilstrategi som ble lansert i mars 2022, påpeker hun.

Et av kriteriene her er at klær skal designes slik at de får lengre holdbarhet. Et annet krav er at det skal kunne repareres, være sirkulære og dessuten inneholde så få fiberblandinger som mulig. Busserullen får full pott på alle EUs kriterier, fastslår Sivertsen.

Grethe Sivertsen er egentlig møbeldesigner, men lager også klær basert på busserullen. Her er hun utenfor butikken i Stavanger. Foto: Marte Østmoe

Hun sukker: – Men det hjelper jo lite så lenge busserullen bare benyttes til festivaler og fest eller blir utstilt på museum.

Designeren tar fram en liten stoffbit. Tre ganger tre centimeter. Kvadratet skal straks sys fast på ei lomme. I midten står det Kinkeliane. Navnet på merkevaren er tøysete og leken, men appellen er alvorlig nok:

– Vi må bevare ved å fornye!

Denne saken står på trykk i magasinet Norsk Husflid 3/23.