Sandwich-barnet kaller hun seg. Julia Wilde (34) vokste opp midt i en søskenflokk på seks. Loftet ble hennes fristed. Da hun som 13-åring fikk soverom der oppe, tok det ikke lang tid før hun oppdaget morens symaskin som var stuet bort under mønet.

– Jeg begynte å bruke symaskinen, uten å spørre og uten å kunne sy. Jeg klippet opp klærne mine og sydde dem sammen på nye måter. Fortsatt står det en pose med mislykkede prosjekter der oppe på loftet, forteller Julia.

Hun tar oss imot i verkstedet sitt i Eiksmarka utenfor Oslo. Inn en rød dør og ned en gul trapp – inn til et fargesprakende univers.

I dag er hun kostymedesigner, scenograf, parykkmaker og maskør, som hylles i teater-anmeldelser og har blitt hedret med to store priser det siste året. Men selv om Julia oppdaget sygleden tidlig, tok det mange år før hun fikk motet til å gjøre det til levevei.

– Fortsatt hører jeg den lille stemmen i hodet som sier «Du kan jo egentlig ikke. Du bare later som».

JULIA WILDE (34)

Kostymedesigner, scenograf, parykkmaker og maskør

Bosted: Eiksmarka i Bærum.
Bakgrunn: Diplomutdanning i Maske- og parykkdesign ved Dresden University of Fine Art. Har jobbet ved Den Norske Opera & Ballett i 11 år.
Akkurat nå: Har utdannings­permisjon fra Operaen og jobber som freelance kostymedesigner og scenograf, samtidig som hun studerer Kles- og kostymedesign ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Instagram: @julikart_makeup_wigs og @julikart_fashion_ costume.

Avhengighetsskapende

Som barn elsket hun å se på bestemoren kniple duker. Mormoren satt på en liten krakk, med varmen fra radiatoren i ryggen. På andre siden av knipleputen sto Julia.

– Jeg var så liten at jeg ikke nådde opp til knipleputen når jeg satt, så jeg måtte stå. Mormor klargjorde to kniplepinner til meg, og så laget jeg en flette på baksiden. Det var veldig stas.

18 forskjellige ulltyper er brukt på bysten, alle håndfarget og -spunnet av Wilde. Kniplepinnene er en blanding av arv fra bestemor, nyinnkjøp og Finn.no-funn. Foto: Morten Lauveng

Over 25 år senere jobber hun fortsatt med teknikken mormor Erika lærte henne. Men istedenfor tynn, hvit lin, er det selvspunnet ull som flettes og knytes i intrikate mønstre. Jo mer tidkrevende, jo bedre.

– Jeg elsker alt som tar lang tid og er nerdete. Å skape materialene selv gir en ekstrem frihet. Det er avhengighetsskapende. Ullen går gjennom mine hender og blir noe nytt.

Jobbet gratis i to år

Da Julia som 14-åring var på et utdanningssenter og så en video om parykkmarkerfaget, falt hun pladask. Det kan ta opptil 50 timer å lage en parykk. Og Julia hadde både tålmodigheten og finger-ferdighetene som krevdes.

I to år jobbet hun som ubetalt praktikant ved et teater, mens hun opparbeidet seg den nødvendige praksisen for å søke på utdanningen i Maske- og parykkdesign ved universitetet i Dresden. På andre forsøk kom hun inn.

Og ved en tilfeldighet, skulle parykkmakerfaget etter hvert føre henne fra Tyskland til Norge.

– Jeg var egentlig ikke typen til å flytte langt vekk fra familien. Jeg kunne ikke et ord engelsk. Ikke norsk heller.

Strenge regler

Wilde vokste opp i gruvebyen Kurort Oberwiesenthal i Sachsen i Tyskland. Her oppe, nesten 1000 meter over havet, er det sterke tradisjoner for håndverk som kniplinger og trefigurer.

Julia tester ut ulike mønstre, teknikker og farger på en Dubied strikkemaskin. Istedenfor å lage prøvelapper, håndstrikker hun det sammen til en genser. Foto: Morten Lauveng

Mormoren Erika var den yngste av 12 søsken og den eneste som fikk utdannelse, på en av områdets tre kniple-skoler. Men de vakre blondene hun laget, kunne hun ikke selv pynte seg med. De var forbeholdt mennesker i høyere klasser, forteller Julia.

– I gamle dager kunne du havne i fengsel hvis du brukte blonder og var fra en viss stand.

Ektemannen jobbet i gruvene og døde tidlig av lungesykdom. Julias mormor ble alene med fire barn og måtte legge bort knipleputen. Men da barnebarna kom, og viste interesse for håndverket, fant hun fram pinner, tråd og kniplestativ igjen.

– Da mormor ble eldre fikk hun plutselig tid. Og sånn er det med mamma og. Med seks barn har hun og pappa aldri hatt tid. Men nå kan hun sy og holde på.

Julias foreldre har alltid støttet den mellomste datteren. Også da hun etter syv års hard jobbing endelig nærmet seg diplom som ferdig utdannet parykkmaker og maskør.
Det eneste som gjenstod var praksisperioden. Hadde det ikke vært for en studievenninne, ville hjemmekjære Julia aldri dratt til Norge.

– Venninnen min kjente noen på Operaen i Oslo, men ville ikke dra alene, så da søkte vi praksisplass sammen. Først jobbet jeg tre måneder på Operaen og hun på Nationaltheatret, og så byttet vi plass.

Parykken er håndknyttet og -sydd som Julias avsluttende eksamen. Foto: Morten Lauveng

Faren sendte med henne en termos da hun dro. Den kunne være god å ha i turlandet Norge. Og termosen trenger hun fortsatt. For praksisperioden førte til en vikarstilling og så fast stilling som parykkmaker og maskør ved Den Norske Opera og Ballett.

Og der ble hun i 11 år.

Hemmelig drøm

Julia lærte seg flytende norsk. Og engelsken fikk hun også dreisen på. Hun møtte mannen i sitt liv og ble gravid med sønnen Oscar, som nå er tre år. Men hun glemte aldri symaskinen der oppe på loftet og gleden over å skape med tekstiler.

– Sånn innerst inne har jeg alltid ønsket å jobbe med klær. Men det hadde tatt meg syv år å bli parykkmaker og jeg var jo fornøyd med jobben min. Etter noen år merket jeg likevel at jeg hadde mange ideer jeg hadde lyst til å jobbe videre med. Jeg måtte ofte lage det andre sa jeg skulle lage. Da jeg ble mamma, bestemte jeg meg: Det er nå eller aldri.

Med støtte fra kjæresten bestemte hun seg for å søke studieplass på linjen for Kles- og kostymedesign ved Kunsthøgskolen i Oslo. Lykken var stor da hun kom inn.

– Jeg kan jo fortsatt ikke tro det – at jeg studerer det jeg ønsket meg. Det er drømmen!

Jobbet hele natta

Allerede under studiene har Wilde gjort seg bemerket. Etter å ha jobbet litt freelance som parykkmarker og maskør på andre teatre, hadde hun kontakter i bransjen.

I fjor fikk hun forespørsel om å lage kostymer og scenografi til forestillingen «Bjørnene» på Vega Scene i Oslo. Julia løste oppgaven ved å strikke alt som trengtes: klær, hodeplagg, fottøy og kulisser.

Julia håndstrikket luer til skuespillerne i forestillingen «Bjørnene». Øynene og håret er maskinstrikket, mens munnen er heklet. Foto: Morten Lauveng

Responsen fra teateranmelderne kunne ikke vært bedre.

– Scenografien og kostymene er noe av det mest fascinerende ved forestillingen, skrev Dagsavisens anmelder.

– Briljante, strikkede kostymer, konkluderte Aftenposten.

– Tekstilkunst i sin egen rett, mente nettstedet Scenekunst.no.

For Julia, som er vant til å være bak scenen og ikke bli nevnt i anmeldelser, var responsen uvant.

– Det var jo litt surrealistisk. Som maskør er man alltid litt gjemt, men nå følte jeg meg – kanskje for første gang – ordentlig som en del av ensemblet. Jeg har aldri jobbet så mye som med den forestillingen. Jeg sluttet å sove og arbeidet hele natta. Og jeg har aldri kost meg så mye! Det var utrolig godt å bli sett og bli anerkjent, å få bekreftet at det var riktig for meg å gå denne veien.

Fylte scenen med søppel

«Nød lærer naken kvinne å spinne» heter det. «Strikke», passer bedre i dette tilfellet.

For teaterets budsjett for kostymer og kulisser var lavt. Julia fant løsningen i strikkekurset hun skulle i gang med på Kunsthøgskolen. Og dermed sprang den unike og bærekraftige designidéen fram.

Alle stoffene ble laget av Julia selv, enten med håndstrikk, maskinstrikk eller digitalstrikk. Kun garn ble innkjøpt. Av de strikkede tekstilene sydde hun store kosedresser til de seks skuespillerne. På hodet hadde de hjemmestrikkede luer, dekorert med øyne, munn og hår.

– Hadde vi hatt hatt masse penger, så hadde vi ikke laget disse kostymene. Det hadde kanskje blitt noe mye kjedeligere.

De mønstrede kostymene er inspirert av norsk strikk. Strømpene og hanskene har negler av antiskli på tube. Foto: Morten Lauveng

Men så var det scenografien. For hvordan lager man kulisser til en stor scene, når man ikke har en krone å bruke? Julias løsning ble å sy en enorm pute av stoffrester, en slags overdimensjonert sakkosekk. Den fylte hun med alt mykt hun kunne finne.

Seks-syv sekker med stoffrester ble hentet på Kunsthøgskolen. Svigermor, som er møbel-tapetserer, kjørte rundt til kollegaer og samlet inn søppel. 20 barnemadrasser fra en annen forestilling ble revet opp i småbiter. Så ble alt stappet inn i den enorme bjørneputen, som skulle være sentrum på scenen.

– Det var ting som skulle kastes, som nå ble brukt en gang til. Det var helt fantastisk. Jeg sparte på hver eneste lille tråd og stoffbit fra arbeidet med kostymene. Alt havnet inni det dyret.

Inspirert av norsk tradisjonsstrikk

«Bjørnene» ble skrevet av dramatiker og poet Fredrik Høyer i 2015, som en reaksjon på en økende polarisering i samfunnsdebatten. Et tema i forestillingen er bjørnedyr, mikroskopiske skapninger som har levd på jorda i over 520 millioner år.

De mønstrede partiene på kostymene, laget med digitalstrikk, har nettopp bjørnedyr som motiv. Inspirasjonen kom fra tradisjonelle, norske strikkegensere.

– Strikkeestetikken er så unik og så moderne, samtidig som det er et gammelt håndverk. Du kan jobbe med masse farger og former, og det kan ikke bli rart nok. Det ga forestillingen en morsom vri, som jeg tror den trengte. Kostymene viste publikum at det er lov å le, forklarer Julia.

Bjørnedyrtekstilet produserte hun på skolens digitale strikkemaskin. Overlockmaskinen er hennes egen, kjøpt for prispenger. Foto: Morten Lauveng

Strikkedressene har store, flagrende strekkoder i sidesømmen, en kommentar til forbrukssamfunnet vi lever i, med bruk og kast som standard.

– Jeg er blitt mer bevisst på bærekraft, fordi vi stadig blir konfrontert med det spørsmålet i utdannelsen. Og når man begynner å tenke over miljøspørsmålet, så er alt egentlig håpløst. Man føler seg så liten, og vet egentlig ikke hvor man skal begynne.

I verkstedet står termosen fra faren og en bok med symønstre fra gamle Øst-Tyskland. – Jeg er interessert i rollen design spilte i DDR-tiden. Klærne ble sydd for å vare livet ut. Foto: Morten Lauveng

Samtidig har 34-åringen innsett at hun bærer med seg en nøysom arv fra oppveksten i Øst-Tyskland.

– Under studiet har det gått opp for meg hvor bærekraftig mamma og pappa lever. Det er kanskje fordi de vokste opp i DDR, hadde mange barn og lite penger. Bestemor sparte også på hver eneste knapp. Alt ble tatt vare på, for å kunne brukes igjen. Jeg har ikke tenkt på det før. Men plutselig har jeg skjønt at de gjør jo alt som man skal gjøre for å leve et bærekraftig liv. Fordi det var slik de levde livet sitt.

Vant 170 000 kroner på ett år

Julias miljøengasjement og ønske om å gjøre kostymeproduksjon mer bærekraftig, har gjort henne bemerket. I januar ble hun hedret med Bærum kommunes kulturstipend på 20 000 kroner.

I fjor sommer vant hun en designkonkurranse for tekstilkjeden Selfmade/Stoff og Stil. Symønsteret til en jakke laget av stoffrester førte henne helt til topps blant designstudenter fra Norge, Sverige, Danmark og Tyskland. Premieren var hele 150 000 kroner.

Pengene ble brukt til å innrede verkstedet vi nå sitter i. Det som var en dunkel kjeller i familiens rekkehus, uten innlagt strøm, er nå et lyst og lekkert arbeidsrom. Maskinparken er også oppgradert: Designstudenten har fått egen strikkemaskin, overlockmaskin og elektrisk rokk.

– Prispengene har vært livsforandrende, kan man si. De har betydd veldig mye. De andre studentene kan være på skolens verksted til sent på kvelden, mens jeg har barn og må hjem klokka fire. Så jeg trengte et sted å jobbe.

Alpakkahår fra hjembyen i Tyskland spinnes på en Ashford E-spinner. Foto: Morten Lauveng

På veggen henger et bilde fra farmorens hjem. Det er et tysk ordtak og lyder «Hvert menneske kan oppnå det det vil. Derfor skal du aldri stoppe foran målet».

– Det minner meg på å tørre å kaste meg ut i det. Særlig nå, etter det siste året. Jeg har alltid tenkt at ting er litt skummelt. Det er derfor jeg ble der jeg var så lenge. Men hvis man ikke deltar i en konkurranse, kan man heller ikke vinne. Det har jeg lært nå.

Bruker ull som ville blitt kastet

Denne våren forbereder Wilde sitt avgangsprosjekt på Kunsthøgskolen, der hun skal spinne og farge ull.

– Det blir et veldig personlig prosjekt, som viser min reise gjennom teknikkene jeg har lært meg. Jeg skal bruke alpakkahår fra en farm i hjembyen min i Tyskland. Og norsk ull fra en gård på Vestlandet, som ellers bare ville blitt kastet.

Gjennom sine mange år i teaterbransjen har hun ofte fått høre at det ikke er så nøye med kvaliteten på kostymer. Hvis ikke teateret har et romslig lager, blir de ofte kastet etter siste forestilling.

– Jeg vil gjerne utforske hva som skiller klær fra kostyme, for jeg står midt i mellom de to. Folk har ofte sagt til meg «Det er jo bare kostymer» eller «Publikum ser jo ikke detaljene, det er lang avstand til scenen». Men jeg ser dem! Og jeg vil at plaggene skal kunne vare. Jeg lager kostymer som tåler å brukes i flere år. Og kanskje er jeg er rar, men jeg har kommet fram til at jeg vil gi verdi gjennom teknikk.

– Jeg er veldig glad i å tegne, å få ideene mine ned på papiret, sier Julia Wilde. Foto: Morten Lauveng

– Det er jo det vi vil med den norske ullen også. Ja, den klør, men hva kan det brukes til da? Kan teknikken, og personen som utfører den, gjøre at ullen får en verdi? Kan ullen bli noe som kan gå i arv til neste generasjon?

Personlig uttrykk

Julia elsker å dypdykke i tradisjonelt håndarbeid.

– Det fascinerer meg at man kan lære seg en teknikk, men resultatet er helt avhengig av hvem som utfører den. Det er personlig. Noen jobber grovt, andre fint. Noen jobber med masse farger, og andre ton i ton. Noen er opptatt av tekstur, andre form.

Da hun kjøpte sin første leilighet, hadde hun tre-fire jobber samtidig og pådro seg en hissig senebetennelse i begge armene. Det var en urovekkende erfaring.

– Jeg kunne ikke levd et liv uten å skape. Jeg hadde blitt veldig deprimert. Det gir meg glede og ro. Jeg tror mange som jobber på PC hele dagen savner det jeg opplever: Å fysisk se hva man har gjort i løpet av en dag. Det er det som er avhengighetsskapende med håndarbeidsteknikker. Å, se hvor mye jeg har knyttet i dag! Se hvor mye jeg har spunnet! Det gir en herlig mestringsfølelse.

Mormors kniplepinner

I verkstedet har Julia en byste, iført en helt spesiell kreasjon. Ullen har hun selv farget, kardet og spunnet. Så har hun snurret garnet på kniplepinner og laget en blonde på frihånd – en videreføring av teknikken hun lærte som barn. Nå er mormoren borte, men arven lever videre gjennom Julia som bruker både kniplepinnene og den avlange knipleputen hennes.

– Det er spennende å jobbe med håndspunnet ull. Det er fortsatt knipling, men det gir et helt annet uttrykk, sier kostymedesigner, scenograf og parykkmaker Julia Wilde. Foto: Morten Lauveng

– Hva tror du bestemoren hadde sagt hvis hun så det?

– Jeg tror hun hadde likt det veldig godt, sier Julia og tørker en tåre. – Nå blir jeg litt emosjonell. Jeg tenker ofte på mormor.

Og kanskje var det et slags frempek den gangen Erika satte seg ned med strikkepinnene i den tyske fjellbyen tidlig på 1990-tallet. For hva strikket hun til datterdatteren? Jo, en norsk strikkegenser.

Dette intervjuet står på trykk i magasinet Norsk Husflid 2/23.