Vil utforske norske kurvtradisjoner

Denne artikkelen er tidligere publisert i Norsk Husflid nr. 4/2019.

Hege Wiken og Samson Øvstebø er på plass under Jakt- og fiskedagene i Elverum for å demonstrere hvordan en vedmeis blir til. Arbeidsfordelingen er klar: Samson deler opp materialene, Hege fletter. Samarbeidet mellom dem startet i fjor. Da prøvde de å lage en vedmeis etter modell fra en gammel meis som Samson hadde reddet fra søplehaugen. Det ble en god erfaring å ta med seg videre.

I Hedmark er det avdøde Arne Jensen som er den mest kjente vedmeisbinderen. Hege forteller at på begynnelsen av 1990-tallet hadde Norsk Håndverksinstitutt på Lillehammer et prosjekt med å dokumentere produksjon av vedmeiser, med blant andre Arne Jensen. Film og bilder fra prosessen i dette arbeidet ga nyttig kunnskap da Hege og Samson startet sitt eget prosjekt: «Splitter pin(n)e».

Krever trening 

Navnet på prosjektet er ikke tilfeldig. Det er nemlig slik at foredlingen av materialene er avgjørende for resultatet, og her har ikke Arne Jensen gitt klare retningslinjer i sine opptegnelser, for dette er kunnskap som kun kan tilegnes gjennom øving. Hege sier at splitting av materiale er en mye brukt teknikk i kurvmaking i Norge, der det ofte arbeides med grove materialer.

– Kunnskapen om splitting av materialene er i ferd med å dø ut, det er få som kan formidle kunnskap om innhenting av riktig type materiale til rett tid, og riktig foredling av treverket. I begynnelsen trente vi mye på å bearbeide materialene. Det er viktig å få dem jevne nok og at de har riktig tykkelse. Mye av materialene vi henter i skogen er for tykke til å flettes med, de må deles –  splittes. Her har det vært mye prøving og feiling. Men etter hvert som jeg har fått mer erfaring, kjenner jeg med hendene hvordan det skal være. Nå begynner jeg å få til formen og fasongen, sier Hege.

Hege har svennebrev som kurvmaker etter læretid hos Skovstuen pil. Hun sier at pil som materiale er en tradisjon som kommer fra Europa, i Norge har vi brukt materialer fra skogen.

– Det er et skille mellom de som hadde kurvmakerverksteder i byene der de ofte jobbet med importerte materialer, og den produksjonen som foregikk på landet. Utover landet laget man kurver av det man hadde rundt seg, materialene fant man i skog og mark. Treslagene som er brukt i vedmeiser varierer, mange treslag kan nyttes, men vi ser mye selje. Også hassel har vært brukt, og i buene gjerne rogn og hegg, sier Hege. Hun har i tillegg til de mest brukte treslagene laget en vedmeis i einer, som har et flott spill i treverket. En vestlandsvariant, forteller hun, på Vestlandet der hun bor er det mye einer. Ofte hadde vedmeisene en vidje bundet i hanken, så det var lett å slenge den på ryggen, og den har flettet bunn, ikke trebunn som kipene på Vestlandet.

Arne Jensen har etterlatt seg oppskrifter på sju ulike størrelser vedmeiser. De var brukt til ved, selvsagt, men også til å bære høy i. I korte trekk er vedmeisen laget av to buer som er satt sammen av med vidjer nederst. Endene på buene danner bein på kurven og en fletter rundt disse.

Utstilling

Kurvene i prosjektet har vært stilt ut på Hardanger kulturgalleri og Hege kan fortelle at utstillingen kommer til Norsk Skogmuseum på Elverum i løpet av neste år.

– Jeg håper å fortsette å tilegne meg kunnskap om hvordan en lager kurver av lokale materialer. Det er et vell av muligheter å utforske. Og det har vært flott å jobbe sammen med en så erfaren mann som Samson. Når jeg har støtt på utfordringer med flettingen, har vi jobbet sammen for å finne løsninger, forteller Hege, som også har hatt kontakt med en av de få som utøver dette sjeldne håndverket.

Prosjektet har fått økonomisk støtte fra Kulturrådet og Kvam kommune i Hardanger.

Hege Wiken er medlem av Norske Husflidhåndverkere. Se mer av arbeidet hennes på nettsiden kurvmaker.no.

Meisebinding er en av flere tradisjonelle håndverksteknikker som står i fare for å bli glemt. Gjennom prosjektet Rødlista jobber Norges Husflidslag med å bevare disse.