Nettbutikk
Min side
Du er logget inn som
husflid.no
19. mar 2019|
Tekst: Jens Fremming Anderssen|
Rødlista|
Tida går, og nye generasjoner kommer. Det er viktig at vi formidler også den nære historia vår til de unge, slik at kommende generasjoner får vite om de spesielle og særegne historiene vi har i vårt lokalmiljø. Torpevotten, slik vi kjenner den og strikker den i dag, har ei historie som Nordre Land Husflidslag ønske å dele med alle i bygda vår.
Historien er beskrevet på mønsteret som Nordre Land Husflidslag selger, og Berit Røhne har en artikkel om votten i Norsk Husflid nr. 5, 1981. Torpe-votten har også et eget kapittel i boka «Votten i norsk tradisjon» av Ingebjørg Gravjord (Landbruksforlaget 1986). Det er disse korte historiene vi ønsker å samle og utdype videre her.
Hvorfor votten har fått navnet Torpevott er det ingen som vet med sikkerhet. Den er strikket i noe de kaller hullbragdmønster. Dette er en benevnelse tatt fra vevingens verden.
Hullbragd er en vevteknikk. Antagelig er mønsteret brukt mange andre steder på Østlandet og også over svenskegrensen. Det antas også at det stammer fra før 1900. Hullbragdmønsteret er registrert og finnes i Nordenfjelske kunstindustrimuseums bok: Gamle strikkemønstre med beskrivelse av mønstrenes utførelse, av Signe Dahl (Waldemar Jansens boktrykkeri, Trondhjem 1917) Utførelsen av votten er imidlertid lokal og noe eget fra bygda her. Vi i Nordre Land Husflidslag tenker at det er derfor den har fått navnet Torpevott.
Det blir mange antagelser her. Lite er skrevet ned. For å få et helhetsinntrykk må du gå tilbake i historien. Det vanlige var at de som hadde en sau kardet, spant og strikket varme klær til eget bruk. Votter trengte alle om vinteren og mønstre ble delt og lært bort til de som strikket. Det ble strikket både stasvotter og arbeidsvotter.
Fra slutten av 1800-tallet til godt ut på 1900-tallet var en trend i tiden at det ble samlet strikkeoppskrifter i bygdene. Det ble strikket både i naturfarger fra sauen, og det ble strikket i plantefarget og soppfarget garn. Det som var farget var som regel stasvotter.
Vi kan lese flere steder at det ble samlet oppskrifter og skaffet garn for at folk skulle kunne strikke og selge for å bidra litt til inntekt til familien. Dette kan en se i boka «Sælbuvotter» av Anne Bårdsgård.
Det var ikke mye penger blant folk på 1920 – og 30 tallet. Det var nedgangstider, og lite drift i skogen. Lokalt førte Randsfjordskonflikten (1929 – 1936) til at det ble mindre arbeid og derfor mindre inntekt for mennene. Mange familier sleit for å få endene til å møtes og det var stor fattigdom.
I 1910 kom det en ny doktor til Torpa. Distriktslege Gustav Olav Lundby og hans kone, Hanna Marie Lundby. Fru Lundby fikk gjennom mannens kjennskap til bygdesamfunnet vite hvordan folk strevde for å greie hverdagen og hun ønsket å gjøre noe som kunne lette kvinnenes kår.
Kvinnearbeidsplasser var et ukjent begrep i bygda. Kvinnearbeidet foregikk i hjemmet, med barn, eldreomsorg og dyrestell. Men kunne kvinnene bruke litt mere tid på husflid? Noe mer enn bare til hjemmets behov? Noe de kunne tjene litt ekstra på?
Fru Lundby var med på å starte opp Torpa Husflidsnemnd som igjen ble «Torpa Husflidsforening» De hadde utsalg på Handelsstedet Folkvang ved Korsvold på Aust Torpa. Folkvang var Torpa handelsstandsforenings utsalgssted fra 1874. Dette ble en sentral for distribusjon av hjemmestrikkete og vevde husflidsgjenstander. Fru Lundby og hennes hjelpere la til rette for at folk her kunne lære å veve og få kjøpt garn til veving. Hun skaffet også garn til strikking av votter for salg. Strikking var jo noe alle kunne.
Ved å organisere dette med å hjelpe til med å skaffe materialer, garn og mønster, kunne husflidsproduksjon gi flere kvinner en liten attåt-inntekt. Det er heller ikke utenkelig at hun også solgte til Husflidsforeningen i Oslo. Mange kvinner i Torpa hadde fått mulighet for ei attåtnæring ved hjelp av virksomheten til husflidsforeningen. Dette var kjærkommen ekstrainntekt for mange kvinner i bygda i ei tid med lite penger. De hadde med seg strikketøy over alt og gikk og strikket.
Tilbake til Torpevotten, og historia skrevet av Berit Røhne i Norsk Husflid nr. 5, 1981. I 1930 tok Torpa Husflidsnemnd opp strikking av Torpevotten. Dette gjorde de dels for å bevare teknikken, men også for å produsere for salg. Et par damevotter ble solgt for kr. 3,- mens herrevotten kostet kr. 3, 20 på husflidsutsalget på Folkvang. Torpa Husflidsnevnd tok initiativet til å mønsterbeskytte Torpe-votten, og dette gikk igjennom i 1938. Utgiftene Husflidsnemnda hadde til dette var kr. 10,- som var en anselig sum den tida.
Det særegne ved votten var at den den ble strikket i hjemmespunnet, tretråders garn i sauesvart og sauekvitt. Vrangborden ble strikket med 2 rette og 2 vrange i stripeborder. Det var valgfritt hvordan stripene i vrangborden så ut, og det var nok mange som hadde sitt eget stripemønster for å kunne skille sine egne votter fra de andre i familien.
Det var også mange som brukte svart vrangbord på herrevotten og kvit vrangbord på damevotten. Selve vottemønsteret var et hullbragdmønster med to omganger svart, vrangt imellom. I toppen og på tommelen felles det slik at det kvite og svarte garnet danner ei stjerne.
For å gjøre votten ekstra varm og sterk, ble den «nappet» inni med hvitt, mykere garn.
Måten å nappe votten på er beskrevet som noe unikt for denne votten, og også måten stjerna kommer frem når en feller av. Det er dette som er det spesielle med votten, og sannsynligvis det som gjorde at mønsterbeskyttelsen ble godkjent i 1938.
Det ble som sagt strikket i alle hjem, og alle hadde en sau de fikk ull fra. Alle hadde behov for gode arbeidsvotter. Sannsynligvis var det tvebandsvotten (Oppskrift: Tvebandsvott fra Torpa fra Lands Museum, av Svanhild Hjelpestein Lunde og Klara Engeli) som ble brukt til hverdags som arbeidsvott, men også varianter av Torpevott ble brukt. Kanskje helst som stasvott til å begynne med.
I 1979 ønsket det nystartede Nordre Land Husflidslag å ta opp igjen gamle strikketeknikker. Blant annet Torpevotten. Klara Engeli holdt kurs og lærte det bort. Hun hadde strikket votten tidligere, men måtte snakke med eldre folk i bygda for å finne frem til den votten vi kjenner i dag. Hun mener at det er den votten som ble godkjent i 1938.
Svanhild Hjelpestein Lunde og Klara Engeli stod også bak utarbeidelsen av mønster til Tvebandsvott fra Torpa, og for å formidle historien til Marivotten fra Østsinni. (Årboka Landingen 1993).
Nordre Land Husflidslag eier også mønster til Nordre Land-genseren. Utarbeidet på begynnelsen av 1990 tallet av Torhild Hasli Skartlien, i forbindelse med forberedelser til Lillehammer OL i 1994.
Vi i Nordre Land Husflidslag er stolte av mønstrene våre, og stolte av at vi har en egen vott i bygda. Vi har modernisert «layouten» litt på mønsteret, og fått noen nye bilder for å få det til å se finere ut, men mønsteret er det samme, som det var både i 1930 og i 1979.
Om noen ønsker mønsteret, er det til salgs både på Landhandleriet på Lands Museum, og hos Madslien på Dokka samt hos Nordre Land Husflidslag.
Vottemønster koster 50 kroner og kan bestilles ved å ta kontakt med:
Marit Kvarberg, *protected email*, Vipps +47 951 36 726
Aust Torpa 11.12.17 Randi Nordal Nordre Land Husflidslag
Til butikken
Din handlekurv er tom.
