-Jeg føler meg som en gullgraver når jeg finner mange fine røtter, sier Signe Irene Berg, en nestor innen tægerbinding. Hun stiftet bekjentskap med håndverket for 40 år siden, er i dag en skattet kursleder og fortsatt like aktiv og glad i håndverket.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Norsk Husflid nr.2/2014.

 

Lette snøfnugg danser rundt en dame med et stort smil. Det er Sigrid Irene Berg som står på holdeplassen på Kurland i Lørenskog og tar imot Norsk Husflids utsendte.

Dette er jenta fra Mosjøen som er oppvokst i en familie med håndverkere. Selv er hun allsidig utrustet når det gjelder håndverksinteresse. Bunadssøm og kurs innen faget er ikke fremmed for henne. Treskjæring og karveskurd hører også til håndverkene hun gjerne gir seg i kast med. Men det er tægerbinding (eller tågbinding) vi er kommet for å høre om, og ikke minst se.

Stua hennes bærer preg av at vi er ventet. Her er alt fra store, flotte kurver med lokk, gjennombrutte kurver med lekre mønstre, små kurver med nydelige blondekanter og smekre smykker.

 

Gode å ta i

-Tægerbinding er et håndverk etter mitt hjerte. Jeg liker å gå ute i naturen og plukke bjørkerøtter. Røttene må sankes mens det er lauv på bjørka, jeg går helst i september. Tæger hentes fra ungskog i myr, da er røttene best egnet til tægerbinding. For meg er disse røttene gull
verdt, sier Signe Irene.

-Det er verst å plukke røtter i starten på sesongen, men så blir kroppen vant til det. Etter hvert slår og erfaring og trygghet inn og gjør arbeidet lettere. Å plukke røtter er én ting, noe helt annet å rense dem. Den største jobben med håndverket er å spikke tægeren rein dersom den er ujevn. Dessuten må tægeren bløtes under arbeidet, sier den tidligere formingslæreren. Det var på 70-tallet Signe Irene Berg stiftet bekjentskap med tægerprodukter.

-Produktene var så vakre og gode å ta i. En slags følelse av fløyel. Dette håndverket måtte jeg bare lære meg. Det første jeg laget var et lite brødfat. Det ble både skakt og skjevt, men jeg var fornøyd likevel, sier tægerentusiasten.

Hun opplever det samme når hun viser fram sine tægerprodukter og folk tar i dem, alle kommenterer hvor gode de er å ta i.

Ikke bare lager hun egne produkter, hun er også en flittig kurslærer, hun har blant annet undervist på Hjerleid og Rauland.

Eldgammelt håndverk

Med iver viser hun deltagerne tægerbindingens kunst, fra samling av røtter til ferdig produkt. Signe Irene merker stor interesse for håndverket når hun demonstrerer tægerbinding. Teknikken ligner på sying og er svært gammel, den regnes blant verdens eldste håndverk. Rester av tægerprodukter er blant annet funnet i Osebergskipet.

-De hadde jo ikke plastposer, men bæreredskaper og ting til oppbevaring måtte også fortidens mennesker ha.

I dag kan vi se noen tægerprodukter på museer, men materialet er forgjengelig, så gammel tægerbinding finnes ikke i mengder.

 

Tægerbindingens hemmeligheter

-Jeg vil ikke si at tægerbinding er vanskelig, men en må være tålmodig og nøyaktig, sier Signe Irene. Hun forteller at tykkelsen på røttene hun har fått i hus er med på å bestemme hva hun skal lage.

Hun legger fram vasket og renset tæger som er kveilet opp i forskjellige bunter etter tykkelse. De aller tynneste blir brukt til smykker, de grovere til store kurver og de aller groveste til støttetæger. Kniv og pren hører med til arbeidet. Pren blir brukt til å lage hull for tægeren det bindes med. En trenger ikke stor plass for å binde tæger. Men godt lys er en nødvendighet.

Etter hvert er Signe Irenes kurs blitt svært populære. Hun har laget et fyldig kompendium til kursdeltagerne.