Stakkeband på voggevev

Gro Knaldre, Aud Slaatto og Ragnhild Selseng Lien i laget hadde alt arbeidet mye med teknikker knytta til bunaden og Hallingstakken, og så at det er mange teknikker som blir brukt til disse tradisjonsklærne som det etter hvert er det svært få som behersker teknikkene. På grunn av dette risikerer  vi at bunadene blir sydd i lavkostland.

Gol Husflidslag valgte dermed stakkeband på voggevev (også kalt smettaband eller nåleband) som sitt rødliste-prosjekt

Teknikk og utstyr

Tradisjonen med vevde band er svært gammel. Teknikken er den samme som i de orientalske kelimteppene, d.v.s. at trådene i forskjellige farger bøyer seg rundt hver sin renningstråd når de møtes. Det gjør at det blir åpne, langsgående felt mellom fargerapportene i bandet. Renningen er av bomull og innslaget er i fint ullgarn.  Mønstrene er geometriske og svært gamle. Det finnes nesten identiske mønstre på band fra graven til Osebergdronningen.

Banda kan veves i ulike bredder. Bredden regnes i par- og oddetall, for eksempel 5-7 eller helt opp til 13 eller 15 par. Hver rute i mønsteret er 2 renningstråder i bredden og ca. 5 innslag hver vei i høyden (mest mulig kvadratisk).

Veven blir kalt voggevev fordi den ligner på en dokkevogge. Den ble også kalt bandstol. Veven er laget av heiltre og har 2 bommer som renningen blir spent imellom. Den har ofte en liten grind som renningen blir tredd igjennom. Skillet må plukkes med fingrene og innslagstråden blir viklet opp på små skytler.

Veven er liten (ca 40x22cm) og enkel å ta med seg, f.eks på stølen om sommeren. Den ble ofte fint dekorert med rosemaling og årstall. Veven ble ofte brukt som festargave  eller kjærestegave. Gamle voggevever og stakkeband kan vi se utstilt på museer i Hallingdal.

Det er funnet noen gamle smettaband og voggevever i Nore og Uvdal, og i noen få bygder i Telemark i følge bøkene til Ågot Noss, men tradisjonen med å bruke smettaband er bare levende i Hallingdal.

Bruken og tradisjonen

Hallingdal har lang tradisjon for bruk av bunad og tradisjonen er sterk både blant kvinner og menn. Det er vanlig å bruke bunad til 17.mai og store anledninger som bryllup, barnedåp eller åremålsdager. Svært mange konfirmanter får bunad eller  hallingstakk til konfirmasjon.

I dag er det mange som bruker stakk i stedet for bunad. Den store forskjellen på disse to klesplaggene er at bunaden har handbrodert band og detaljer i tjukksaum, mens stakken kan ha håndbrodert rygg og forstykker, og stakkebandet kan være heklet, brodert på stramai, vevd på voggevev eller forskjellige fabrikkvevde band.

Historikken

Stakken blir i dag oftest benevnt som hallingstakk eller helgestakk. Den finnes i mange forskjellige utgaver, i både rutet, stripet og ensfarget stoff.  Den svarte stakken, i gammel tid kalt dås, ble regnet som den fineste nest etter bunaden. Fra gammelt av og frem til etter 1950-tallet var det mange kvinner i øvre Hallingdal som ikke hadde andre klær enn stakk og bunad. De hadde mange stakker til  forskjellig arbeid og til helgebruk.

I Gol ble bruken av stakk etter hvert mindre og mindre vanlig, og mange mente at dette måtte det gjøres noe med. På begynnelsen av 1970-tallet ble det satt i gang arbeid med å samle inn gamle bunader og stakker i den hensikt å ta vare  på tradisjonene. Mange av stakkene som ble samlet inn hadde band nede på stakken som var heklet eller sydd på stramai. Det var få stakker med vevde stakkeband.

I 2005 bestemte Gol Husflidslag seg for å holde kurs i å veve stakkeband på voggevev, og laget fikk en håndverker til å lage voggevever etter en gammel modell.

Kurset ble satt i gang, men å veve stakkeband på voggevev er et arbeid som tar lang tid. Flere av kursdeltakerne ble ikke ferdig med arbeidet og ville gjerne ha nytt kurs. Høsten 2015 ble det satt i gang nytt kurs med 7 deltakere.

Kilder

• Ågot Noss har beskrevet bruken og teknikken med å veve stakkeband i boka «By og bygd», Norsk Folkemuseum 1966-s.129-139, og i boka «Nærbilde av en draktskikk», 1992 fra s.151.
• Marta Hoffmann har i boka «Fra fiber til tøy» beskrevet teknikken og voggeveven. Veven blir i disse bøkene benevnt som bandstol.
• Intervju med Sissel Morken, Gol