Telemark Husflidslag har valgt broderiteknikken smøyg som rødlisteprosjekt.

Smøyg er en måte å sy mønster på tekstil. I Norge er det bevart flere eksempler på at smøyg ble brukt til å dekorere tekstiler i middelalderen.

Huldreduken fra gården Vee i Øvre Årdal er en vel 4 meter lang hvit linduk. De tverrgående bordene er brodert med vaidfarget lintråd. Duken er fra middelalderen datert til rundt år 1400. Duken er fortsatt i privat eie. Mølstertunet, Voss Folkemuseum, har utstilt tre refiler som alle er dekorert med tverrgående border brodert i smøyg med blå og rød ullgarn. Veøyduken har smøygbroderi utført med ulltråd i fargene blåsvart og rød. (Sagberg, 2015, 53)

Smøyg er kanskje den mest «trådeffektive» broderiteknikken vi kjenner til. Andre broderiteknikker krever mer brodertråd for å få frem mønster på bunntekstilet.

I Telemark er det registrert og bevart mange tekstiler med smøyg – dregleluer til spebarn, korgklede, kisteklede og skjortebroderier for å nevne noen. Mange eldre skjorter til folkedraktene fra 1850 og utover (rødtrøye drakten og beltestakk) med smøygbroderier er i privat og offentlig eie og enda flere løse skjortekvaler er bevart. (Pedersen, 1998, 80)

Smøyg er en broderiteknikk der det sys over et visst antall tråder i bunnstoffet. Stingene er alltid parallelle med trådretningen i bunnstoffet. Stingene forskyves for hver omgang slik at det dannes et geometrisk mønster.

Bruken av smøyg i folkedraktene har lang og ubrutt tradisjon i Telemark. Ut ifra tilfanget på eldre smøygbroderier er det nærliggende å tro at det var utøvere som broderte smøyg i hele folkedrakt området. Det er variasjon i kvaliteten på de eldre arbeidene, noen er sydd av profesjonelle utøvere andre av «amatører».  Teknikken er enkel å lære men krever tid og nøyaktighet for å få et pent resultat.

Interessen for bruk av smøyg som dekorativt element på skjorter til beltestakk er økende. Det er i dag flere dyktige utøvere i fylket. Den mest kjente er kanskje Helga Fahre Bergland. Hun vant 1. Premie på Husflidstevlinga på Dyrsku’n 2016 for en bunadsskjorte med broderier i smøyg kopiert etter en eldre skjorte.

Tradisjonelt ble smøyg brodert på det stoffet man hadde tilgang til. Eldre halskvaler er brodert på fin lin, ulike bomulls stoff eller ullstoff. Brodergarnet var enten ull eller silke – eller en kombinasjon. Smøygbroderiene var både ensfarget og flerfarget. De eldre kvalene særpreges ved at de er sydd på dobbelt stoff. En kvale med broderi som binder to lag av stoffet sammen blir stivere enn en som er brodert på enkelt stoff. En stivere kvale som ikke krøller seg viser mer av broderiet.

Til nye smøygbroderier er det for det meste tellelin og mouliné garn som blir benyttet. I tillegg til bunnstoff og brodergarn trenger man en spiss, fin synål, brodersaks og godt lys. En broderiramme kan være et godt hjelpemiddel. Eldre halskvaler fra Telemark er oftest kantet med musetagger midt på stoffet før det brettes dobbelt.  Under musetaggene er det sydd en kvalesaum for å holde de to lagene sammen og klare for smøygbroderi.

Fylkeslaget har arrangert flere helgekurs i smøyg med Liv Berit Kaasa som intruktør. Liv Berit er selv en dyktig utøver med god kunnskap om drakthistorien. Hun har også tegnet av mønster etter gamle kvaler og bevart mange gamle tekstiler.

Flere lokallag i Telemark har også holdt kurs i smøyg. I 2015var det en stor bunadsutstilling på Tuddal Bygdetun. Her var mange smøygbroderier utstilt.

Kjært barn har mange navn. SMØYG er også kjent som bleiesaum, dragsaum, glitt, oddstøng, smettesaum, strekesting, trekkesaum, vevsaum. Dansk: trækkesøm. Svensk: vävsøm. Engelsk pattern darning. Fransk: point damassé og point de reprise. Tysk: Stopfstich, Damaststich, runtenische Webstich. (Astrup, Molaug, Engelstad 1973, 82)

Litteraturliste

  • Sagberg, Anne, Vaid en historie om blått, Orkana forlag 2015
  • Pedersen, Kari Anne, Bunad og folkedrakt, 2. utg. Teknologisk Forlag 2002
  • Astrup, Edle, Molaug, Ragnhild B., Engelstad, Helen, Sting og søm : i gammelt og nytt broderi, 3. utg.H. Aschehoug & Co. 1973