Skinnfellmaker Stina: – Det er et røft håndverk

MAGASINET HUSFLID: – Trykt er trykt. Blir det feil, får man ikke visket bort fargen, konstaterer Stina Solheim (51).

Hun har 15 års erfaring, men kjenner fortsatt spenningen i magen når trykkblokken plasseres på det uskyldshvite skinnet.

– Jeg må betrygge både meg selv og andre med at resultatet ikke trenger å bli perfekt. Det har det ikke vært tradisjonelt, og det trenger det heller ikke bli i dag. Å lage skinnfeller er et røft håndverk.

Stina Solheim lager også mindre ting, som votter, sitteunderlag og babyfeller av ett skinn. Men aller mest brenner hun for de store skinnfellene, laget med trykk slik tradisjonen var i Norge på 1700- til 1900-tallet. Foto: Helene Moe Slinning

HÅNDVERKET GIKK I ARV
Stina har verksted ikke langt fra der hun bor, ved Grorud Jernvarefabrikk. Men nå har hun tatt turen til fotografens hjem, for å demonstrere skinnfellsøm og -trykk under mer optimale fotoforhold.

Dette er langt fra første gangen Stina fyller bilen med saueskinn, trykkblokker, verktøy og trykkfarge. Siden 2012 har hun reist til Raulandsakademiet hver sommer for å holde ukelange kurs. Og hver vår og høst holder hun helgekurs.

Hun er datter av Britt Solheim (76), mangeårig skinnfellmaker, kursholder og forfatter av den eneste læreboken innen skinnfellmaking.

Stina begynte som assistent på morens oppfordring og tok etter hvert over kurslærerjobben da Britt trappet ned.

– Jeg føler det er meningsfylt å ta hennes livsverk videre. Selv om håndverket ikke dør ut uten meg, så føler jeg at jeg har noe å bidra med.

VIKTIG BALANSE
Til daglig er 51-åringen jurist innen et felt der jobben starter når ting har gått galt. Det er mange vanskelige og tunge saker.

– For meg er skinnfellsøm viktig for å skape en balanse i livet. Det er så fint holde på med noe lystbetont og kreativt, med myke og varme materialer. Og alle kursdeltagerne viser seg fra sin beste side. De betaler til og med mye penger for kurs og materialer.

To ulike vottepar på et sitteunderlag med tett, klipt ull fra en blandingsrase. Det forreste paret har mønster i samme nyanse som den tradisjonelle trykkfargen laget av orebark. Foto: Helene Moe Slinning

Ull og skinn fra sau har vært en livsviktig ressurs i tusenvis av år her i Norge. I dag spiser vi sauekjøtt – ikke minst til jul – men skinnene er vi mindre opptatt av å utnytte. Veldig mange skinn kasseres ved slakt.

– Jeg liker å snakke litt om respekt for sauen. Jeg synes vi skal bruke hele dyret. Å holde seg varm med fleece, et syntetisk materiale basert på olje, synes jeg er et mindre godt valg. Vi bør heller utnytte den fantastiske ressursen sauen er. Den bidrar til å holde kulturlandskapet i hevd, den gir oss mat og ull, og av skinnet kan vi lage produkter som varer livet ut.

LAV STATUS
Fra gammelt av var skinnfellen dyne og sengetøy i ett. Familien sov under en stor fell med ullen vendt ned mot kroppen. Var det ekstra kaldt hadde de en fell under seg også.
Etter hvert som dundyner og fiberdyner ble vanlige i Norge, ble skinn-fellen sett på som noe gammeldags og fattigslig.

– På 1960- og 70-tallet var hele skinnfelltradisjonen nærmest utdødd. Den lave statusen har gjort at håndverket måtte reddes, men i dag er det veldig populært. Moren min og jeg har Facebook-gruppen «Skinnfellgruppa». Den har over 6500 medlemmer.

Trykkblokkene lages med endeved av bjørk. I hjørnet av fellen legges det en papirbit for å avslutte borden i 45 graders vinkel. Foto: Helene Moe Slinning

Både Stina og moren baserer seg på håndverkstradisjonene fra Innlandet.

Skinnfellmakerne reiste gjerne fra gård til gård og laget feller av sau fra gården. Mange beredte også skinn og skar ut trykkblokker selv. Det var et tungt yrke og tradisjonelt mannsarbeid.

MAGISKE EGENSKAPER
Mor og datter har opparbeidet seg hver sin samling med trykkblokker. Stina skjærer også ut sine egne mønstre i linoleumsplater. Disse fungerer fint til eget bruk.
Hvis motivet også skal brukes av kursdeltagerne, får hun spesialprodusert trykkblokken i tre.

– Jeg er veldig opptatt av ornamentikken på skinnfellene. Jeg vil helst at kursdeltagerne mine holder seg innfor en tradisjonell ramme, som dog har mye slingringsmonn, forteller Stina.

I dag brukes skinnfellene oftest som pledd i stua. Alle sømmer sys tre ganger: Først skjøtes saueskinnene sammen og så legges det på et skinnbånd som festes langs begge sider. En fell av fire skinn innebærer opptil 27 meter håndsøm! Foto: Helene Moe Slinning

I noen deler av landet har det vært vanlig å sy fast vevde åklær på kjøttsiden av skinnfellen.

– Ofte hadde de trykk under åkleet. Det er veldig sterk folketro og tradisjoner knyttet til trykket. Symbolene hadde beskyttende og magiske egenskaper, selv når de ikke var synlige.

MOTIVER MED DYPERE MENING
Skinnfellmaker og designer Li Simon (1927–2017) analyserte mange gamle skinnfeller. I «Skinnfellboka» fra år 2000 deler hun inn motivene i fem hovedgrupper: Sol, vann, planter, dyr (som også inkluderer mennesker) og Det femte bildet. Sistnevnte er abstrakte motiver med dypere mening.

– Jeg har alltid med disse fem elementene på skinnfellene jeg lager. Det femte bildet kan være et hjerte for kjærligheten, en labyrint som forvirrer de underjordiske eller et muruspjeld som beskyttelse mot Mara, så du ikke får mareritt.

Håndsydde og -trykte julehjerter. Det nederste har et muruspjeld i midten, et gammelt symbol som beskyttet mot Mara, et nattlig vesen som ga vonde drømmer. Foto: Helene Moe Slinning

Stina bruker oftest åtte til tolv ulike trykkblokker på en stor fell.

TRYKKFARGE AV BARK
Fargebruken er også viktig. Fra gammelt av ble trykkfargen laget av bark fra tresorten gråor. Den ble høstet på våren, helst når månen var voksende. Barken ga en varm, mellombrun farge.

I dag brukes det moderne tekstiltrykkfarge, som i motsetning til orebark tåler lys og fuktighet.

Stina har blandet sin egen palett som spenner fra lys grå via brun til dempet rødt, alle nyanser som skaper en myk kontrast til det gråhvite skinnet. Svart bruker hun aldri, det blir for hardt.

Men før hun kommer til den herlige og intense delen da det skal trykkes på skinnet, skal det skjæres, skjøtes og sys for hånd – i time etter time.

Syutstyret består av skjærnål, lintråd og kontorklyper. Fingerbølet har hun selv laget av resteskinn. I bakgrunnen står en pute med skinnbakside. Forsiden er laget med deler av et skadet åkle, kjøpt på bruktbutikken. Foto: Helene Moe Slinning

Skinnfellen settes vanligvis sammen av to, tre eller fire skinn. Der sauen har hale og bein, må det skjøtes inn biter, slik at fasongen blir firkantet. Fra gammelt av var målet å utnytte så mye som mulig av materialet.

– Munnhellet er at man skal sitte igjen med så lite rester at de får plass i lomma, smiler Stina, som innrømmer at hun sjelden når det målet.

MEDITATIVT ARBEID
Hva slags produkt hun skal lage, avgjør hva slags skinn hun bruker. Store feller lager hun av gotlandsfår hun kjøper fra Sverige. Sauerasen har mye krøllete dekkhår og lite underull. Fellen blir lett og tover ikke selv om den er i daglig bruk. Skinn som skal bli votter eller sitteunderlag har andre krav.

Stina liker de ulike prosessene man må gjennom på veien til en ferdig fell. Nøyaktigheten som kreves når det måles og klippes. Tålmodigheten som trengs under håndsømmen. Og kreativiteten som plutselig må skrus på når trykkblokkene skal fram og dekoren plasseres.

– Det er meditativt å sy en kant på opptil seks meter rundt en fell. Å gå inn i flyten og sitte med håndarbeid i time etter time, det er ekte mindfulness.

Innskjøtinger og sammenføyninger sys med kastesting. Foto: Helene Moe Slinning

Stina håper hun har mange år som kursholder foran seg, men hun har ett ønske for fremtiden:

– Jeg vil fryktelig gjerne ha flere menn på kurs. Og samtidig vil jeg beholde alle damene!

For ordens skyld opplyses det om at frilanser Helene Moe Slinning, som har tatt bildene i denne saken, har kjent Stina Solheim siden 2008.

Denne saken står på trykk i Magasinet Husflid utgave nummer 5/25. Ansvarlig redaktør er Hanne Kathrine Bratholt og utgiver er Norges Husflidslag.