– Jeg liker å gjøre alt, bare jeg får ta i tråd, sier Asle Tveitnes. Å brodere og å veve er like nødvendig for vestlendingen som å puste, og arbeidene beundres av en stor følgerskare på Instagram. I tillegg er mange stolte bærere av samiske kommagbånd, sjal eller belter kjøpt av Asle. Sånt blir det bråk av.

Asle bruker nåler når han vever, aldri fingrene. Da unngår han at ulltråden toves.

I verkstedet til Asle Tveitnes på Kåfjord Vekst i Birtavarre i Troms er det liten tvil om hva som får håndverkerens hjerte til å banke. Her er det vev og vevstoler til alle formål. Damaskveven er rennet med en petroleumsgrønn farge, i en annen vev vokser det frem et sjal i grønt, gult og rødt, en liten bordvev har fått plass, det samme har brikkevever, for ikke å glemme grindvevene. De henger som perler på en snor, noen så vidt påbegynte, andre atskillige centimeter lengre. Noen veves etter gamle mønstre fra Vestlandet, andre er reproduksjoner av samiske bånd. Noen skal sys sammen og bli et belte, noen skal bli kommagbånd.

– Jo, jeg kan få dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør grindvevene ferdig med en gang. Men hvem har vel ikke noen uferdige prosjekter liggende? spør veveren.

Startet med broderi

Asle Tveitnes er vokst opp i Ålvik i Hardanger og var ikke gamle karen da bestefaren hans laget en vevstol til ham. Gudmoren var kunstvever, og lille Asle likte å sitte ved siden av henne og veve. Men det var brodering som først fenget interessen for unge Tveitnes.

– Å brodere var kanskje litt spesielt for en gutt på

60-tallet. Når de andre guttene hadde sløyd, broderte jeg sammen med jentene. Men alle syntes det var greit!Da var det verre da han fortsatte hobbyen sin som offiser i militæret på Kongeskipet i 1985.

– Jeg var vaktsjef en natt og satt i offisersmessa og broderte i full uniform, forteller Asle. En menig kom og skulle melde at han hadde vært på runden sin. Han banka på døra og gikk inn, der sitter jeg med broderiet. Gutten bråstoppet og fôr ut døra. Han banket på en gang til, kom inn, og jeg spurte hvorfor han hadde gått ut igjen. Jo, svarte han, så du kunne få anledning til å gjemme. Gjemme hva da? Jo, broderiet, knegger Asle. Brodere gjør han fortsatt. Og vi snakker ikke yndige brikker og løpere, Asle liker å gjøre det stort. For eksempel har han brodert kopier av gamle gobeliner på 1,5×1,5 m.

Grenevev og kommagbånd

Vevkarrieren begynte for omtrent ti år siden. Familien har hatt som tradisjon at barna får med seg en grenevev når de forlater redet. Leverandøren, Grenestua i Manndalen, hadde ikke flere grener igjen, men de holdt kurs, og dermed var Asle i gang. Det ble ni grener og reportasje i Norge Rundt, så måtte han gi seg på grunn av helsen. Men den ivrige håndverkeren ga ikke opp vevingen, han bare nedskalerte litt. En av døtrene hadde nemlig blitt sjef for Riddu Riddu-festivalen og hadde bruk for kommagbånd, og det ble starten på en omfattende interesse for mønstre, teknikker og alle mulighetene som finnes med grindveven.

– Alt er vanskelig når det er nytt, men veldig enkelt når du kan det, er den selvfølgelig konklusjonen til Asle. Han holder mye kurs for å lære bort grindvevens teknikker, som han sier er den samme omtrent over hele verden, også enten det er snakk om samiske bånd eller bånd fra Vestlandet.

– Når jeg holder kurs, sier jeg til deltakerne at de ikke skal begynne med å renne et bånd de har tenkt å bruke, men for å lære deg å veve. Den enkleste teknikken er toskaft-teknikken, det går opp og ned, som når du vever en grene. Renninga skaper mønsteret, og du har bare to ting å tenke på: å få jevn jarekant og at det blir jevnt tett. Når du har greid å veve en meter jevnt bånd, kan du begynne å utforske. Det tar sin tid før du får til det, men da kan du begynne med plukk. Da er det mønstertrådene i renninga du plukker opp og lager mønster med. Og du kan lage fantastiske mønstre! ivrer Asle.

Håndverkeren lager mønstre fra bilder han ser i bøker, bruker ferdig lagede mønstre eller rekonstruerer gamle bånd. I verkstedet, under spoler med garn sirlig sortert etter farge, henger eksempler på mønstre i mange farger. De ser ut som nøkkelringer, men er prøvelapper som korresponderer med Asles arkiv på Ipaden.

Og han gir gjerne bort mønstre han har tegnet ut via et dataprogram, for, som han sier:

– Dette er ikke hemmelig, men en arv alle har rett til å ta del i.

Rebelweaver

Det startet med utstillingen i forbindelse med Tråante, hundreårsjubileet for det første samiske landsmøtet, som ble feiret i Trondheim i 2017. Asle var invitert til å delta med ti belter og komagband, da han dagen før utstillingsåpningen fikk beskjed om at han ikke fikk delta likevel. Det hjalp ikke at han er gift med en sjøsame, hadde en svigermor som var første visepresident på Sametinget, har fire barn som alle står i samemanntallet og selv er aktiv i det samiske miljøet. Det var Duodjiinstituhta og Sámiid Duodji som arrangerte utstillingen, og som støttet seg til de retningslinjer for å få duodjimerket for utestengelsen. Merket garanterer for at håndverket er laget av samiske duodjiutøvere, og deles bare ut til personer som er kvalifisert til å stå i Sametingets valgmanntall. Der står ikke Asle.

At noen i det samiske miljøet fremdeles har et skeptisk syn på at hardingen vever og selger sine bånd og belter får han med jevne mellomrom bekreftet i kommentarfeltene, når han legger ut bilder av arbeidene sine.

– Det kan føles sårt iblant. Og jeg tror at hadde jeg vært et kvinnfolk som var gift med en samisk mann hadde det ikke vært noe problem. For jeg har jo en tilknytning til det samiske. Men på grunn av opphavet mitt og dialekten min, blir det vanskelig. Jeg er nok en litt for stor vestlending som provoserer, sier han med et smil.

Navnet Rebelweaver er det kona som har funnet på,  og nå er det blitt Asles signatur, som han merker alle bildene på Instagram med. Men han sier at han ikke ønsker å provosere unødig og har takket nei til flere forespørsler om holde kurs i samiske vevetradisjoner, senest ble han spurt om holde kurs i det samiske på den store håndverksfestivalen på Nasjonalbiblioteket i Oslo.

– Jeg holder kurs i vev og grindvev generelt. Jeg kan gjerne fortelle om det samiske, men jeg snakker også om tradisjoner andre steder. Hadde jeg snakket bare om det samiske, blir det feil fokus. Poenget er jo å få folk til å veve igjen, sier han, og presiserer at han stort sett får positive tilbakemeldinger på det han gjør, og særlig en gruppe er han glad for å få støtte fra.

– Jeg føler at ungdommen står på min side. Da er jeg fornøyd, det er jo de som skal føre tradisjonen videre!fastslår han.

Saken ble først publisert i Norsk Husflid 1/23.