Om å finne sitt eget og sansen for det uperfekte

De hvitmalte veggene i atelieret til Åse Ljones er dekket av større og mindre arbeider. Tredimensjonale verk, arbeider satt sammen av moduler, tepper og tavler. Felles for alle tekstilene er at de er broderte, sting for sting er uttrykkene formet med enkle redskaper, tålmodighet, iderikdom og skaperevne.

– Når du broderer har du god tid til å tenke, ofte har eg neste ide i hodet før det forrige arbeidet er ferdig. Og så jobber jeg veldig mye i serier, sier Åse, og peker på mange mindre broderier i vinduskarmen. Primhullserien er 16 arbeider i samme format, der hun har endret fargene og fått helt andre uttrykk.

– Jeg blir nysgjerrig hva som skjer når jeg skifte bunnfarge eller farge på tråden. Jeg utforsker veldig små ting, hva skjer hvis jeg tar litt mindre sting, eller en annen farge? Resultatene blir helt forskjellige. På noen av kombinasjonene ser jeg mest hullene. På andre arbeider er det mest stingene som vises, de er nesten som små fluer, mens på noen forsvinner stingene nesten inn i stoffet. Slike små variasjoner liker eg veldig godt, sier broderimesteren, og legger til at hun skisserer lite før hun går løs på et nytt arbeide. Hun har det meste i hodet, som hun overfører til det walisiske linstoffet hun foretrekker å brodere på. Starten ble fiskeskinn. Da Åse startet på hovedfag ved Kunsthøgskolen i Bergen i 1987, og måtte bestemme seg for prosjekt og materiale, søkte hun bakover i sin egen historie. Hun forteller at hun er vokst opp på en liten veiløs plass i Strandebarm i Hardanger, der båt og fisk var en selvfølge. Den unge kunststudenten var opptatt av gjenbruk og startet en omfattende research på bruk av fiskeskinn. Det endte med at hun fikk skinn fra et fiskemottak i Bergen, som hun renset og garvet.

– Jeg sydde skinnene sammen, men jeg oppdaget etter hvert at det er lim i det skinnet. Så da hadde jeg plast på veggen og satte skinnene fast til hverandre med knappenåler, da hang de sammen dagen etter. Det lukta jo fælt, men var fantastisk! konstaterer Åse. Likevel var det ikke lukten, men størrelsen som gjorde at Åse så seg om etter et nytt materiale for prosjektene sine. Denne gangen ble det gummi frå England.

– Det er et fantastisk materiale, veldig spennende å jobbe med, sier hun, og forteller hvordan hun kombinerte gummi med silke og broderte materialene sammen til store tepper.

– Men så begynte det å revne, det er en kunstners mareritt! Å få arbeidene mine i retur, var det verste som kunne skje. Da var det å lete på nytt, og da fant jeg den linen jeg jobber med den dag i dag. Men det har vært en lang prosess å lete seg fram til et materiale med riktig grovhet og tetthet. Sting for sting. Allerede da hun jobbet med fiskeskinn begynte den erfarne tekstilkunstneren å sy og brodere på materialet.

– Jeg har alltid likt det renslige, sier hun og forteller lattermildt om mislykkede eksperimenter med stofftrykk på Kunsthøgskolen, der studentene skulle farge en farge og kopiere den et par uker etterpå. Det passet ikke unge Ljones. – Jeg er litt sjuskete, litt unøyaktig. Men jeg syr ikke feil, jeg tar egentlig aldri opp igjen, men det er fordi jeg har sydd så steika lenge. Om jeg stikker litt feil, at det ikkje er perfekt, gir jo bare liv til arbeidet. Øyet er alltid på leit etter ujevnheter, sier hun, og erkjenner at ikke bare kan det skorte på nøyaktigheten.

– Jeg er litt fargeblind også. Jada, ler hun, og sier at de som roser henne for å være flink med farger, skulle bare visst.

– Jeg jobber med fargene tilfeldig og på intuisjon. Av og til må jeg spørre naboen her om hvilken farge jeg holder på med. Men så er det noe med at det skaper liv at det litt ulikt. Kan du se at her er det to hvitfarger, spør hun og viser et arbeid med tydelig fargeforskjell.

– Her har jeg trodd at jeg har sydd med samme farge og så ikke før jeg var ferdig at det hadde jeg ikke. Men så tenker jeg at ja, ja – jeg tar den fargen som føles riktig. Det spesielle med hvordan jeg jobber med broderi er at jeg fyller hele flaten. Det er en veldig tidkrevende teknikk og jeg jobber gjerne på tre-fire arbeider samtidig. Broderiet har vært med meg hele tiden. Ikke minst stillheten, roen med det liker jeg godt. Og så kan jeg ha det med meg over alt. De store tingene lager jeg her i verkstedet, men jeg har alltid et arbeid med meg i veska. Hele tiden. Uansett, sier Åse.