To og et halvt år vil det ta å veve 30 meter putetrekk. Kjedelig? – Aldeles ikke, mener Maria Benestad.

Maria Benestad setter sine egne kunstprosjekter på vent for å gjenskape Else Paulssons originale hyndetrekk. Her hjemme i stuen med billedveven «Utrydningstruet».

Maria Benestad setter sine egne kunstprosjekter på vent for å gjenskape Else Paulssons originale hyndetrekk. Her hjemme i stuen med billedveven «Utrydningstruet».

Kunstneren og veversken Maria Benestad (70) er ellers kjent for sine rene farger og klare symbolikk. Ofte er det blått det går i. Blått som i fargen på den utrydningstruede sommerfuglen klippeblåvinge.

«Utrydningstruet» er også arbeidstittelen Benestad har jobbet med de siste årene.

– Snart faller jeg vel selv under den kategorien, humrer hun. – For hvordan skal det egentlig gå med faget billedvev?

De neste årene har hun uansett kalenderen full. Putene på den 30 meter lange marmorbenken i Oslo Rådhus skal fornyes og Maria er en av fem vevere som er i sving. Det trengs hele 50 kvadratmeter møbelstoff.

Tekstilet, som heter hyndetrekk på dansk, skal bli 20 setetrekk og 40 ryggtrekk. Arbeidet er beregnet til å ta 2,5 år.

Benestads tidligere arbeider med billedvev er innkjøpt flere steder, men det å få fast lønn for jobben, det har hun aldri fått.

– Honoraret knyttet til dette arbeidet er helt klart en gulrot, innrømmer kunstneren. – Men høyest av alt setter jeg selve håndverket!

Kunst og konkurranse

Når Benestad setter seg ved vevstolen i stua hjemme i Sande i Vestfold, da må kreativitet og artistiske muligheter vike. Mer viktig er kvalitet, nøysomhet og teknikk.

Målet er ikke å skape noe nytt, men skape en kopi av det originale putetrekket, utført i billedvevteknikk og laget med lyst og mørkt garn fra spelsau.

– Det hele er en reproduksjon av Else Poulssons design fra 1940-tallet. Da som nå er oppdragsgiveren selveste Rådhuset.

Den gang ble arbeidet utført ved Oslo vevstue. Men tiden der hovedstaden kunne smykke seg med egen vevstue er for lengst forbi. Og hva gjør man da når trådene er i ferd med å skli fra hverandre og store partier av det originale veven gaper?

Oslo Rådhus valgte å utlyse en konkurranse. Den ble annonsert i hele Europa, men oppdragsgiveren landet på at putetrekket måtte håndveves i Norge. Før tilbudet ble offentliggjort, utførte tekstilkunstner Kristin Sæterdal det nødvendige forarbeidet.

I Rådhushallen, foran veggmaleriet «Okkupasjonsfrisen», står den 30 meter lange marmorbenken med trekk i billedvevteknikk.

I Rådhushallen, foran veggmaleriet «Okkupasjonsfrisen», står den 30 meter lange marmorbenken med trekk i billedvevteknikk. Foto: Marte Østmoe

Hadde ikke vevd på 12 år

Kort tid etter utlysningen ble Maria Benestad kontaktet av den danske tekstilkunstneren Dorthe Herup, nå bosatt i Holmestrand. Om hun kunne tenke seg å være med på en konkurranse?

Den samme telefonen fikk tre andre innen samme fagkrets: Marta Kløve Juuhl fra Bergen, Sigrun Steintorsdottir fra Larvik og Signe Ianke fra Fredrikstad. Sammen skulle de danne et team der de fordelte oppgavene etter evne. Herup var prosjektleder og de andre veverskene underleverandører.

– Jeg så det med en gang oppgaven kom, ivrer Maria, – dette er noe jeg kan!

Maria Benestad (70)
Tekstilkunster og tegner
Bosted: Sande i Vestfold.
Bakgrunn: Jobber med billedvev, tegning og skulptur. Har siden slutten av 1980-tallet hatt en rekke utstillinger. Utdannet i tegning, billedvev og pedagogikk.
Akkurat nå: Vever rekonstruerte putetrekk til Oslo Rådhus i billedvevteknikk.
Nettside: mariabenestad.no

Vevkunsten lærte hun av Maria Koppen ved billedvevlinjen på Statens lærerskole i forming i Oslo, det som i dag er Kunsthøyskolen i Oslo, avdeling estetiske fag. Det første året var det tegning som gjaldt for student Benestad, det andre året var det billedvev. Men interessen startet lenge før dette.

Sande Avis skrev at Marias billedvev kommer til å bli beskuet av folk fra hele verden. Ikke umulig. Oslo Rådhus brukes til utdelingen av Nobels Fredspris.

Sande Avis skrev at Marias billedvev kommer til å bli beskuet av folk fra hele verden. Ikke umulig. Oslo Rådhus brukes til utdelingen av Nobels Fredspris. Foto: Marte Østmoe

Gikk i kjelleren

– I 1972 og 73 gikk jeg på husflidsskolen i Risør og fikk i oppgave å lage en billedvev. Jeg valgte å veve en by. Tenk, broren min som var arkitekt, kjøpte bildet for 1000 kroner!

Men da forespørselen om putetrekkene kom, var det minst 12 år siden Maria sist satt ved veven. I mellomtiden har hun mest tegnet.

– Veven min sto på et atelier jeg hadde her i Sande, men som jeg på kort varsel måtte flytte ut av, forteller hun. Det farer en skygge over det ellers bekymringsløse ansiktet.

– Huset der jeg jobbet ble ansett som brannfarlig. Jeg måtte ut av de fantastiske lokalene, men hvor skulle jeg gjøre av meg?

Maria forteller at hun ble liggende på sofaen i stua, var meget fortvilet og ute av seg.

– Jeg kom til et punkt der jeg virkelig tvilte på meningen med det hele.

I Benestads penstue i Sande henger arbeidene hennes lag på lag. Det som ikke er ferdig, må pent vente til hynde­trekket er klart.

I Benestads penstue i Sande henger arbeidene hennes lag på lag. Det som ikke er ferdig, må pent vente til hynde­trekket er klart. Foto: Marte Østmoe

Ingen tilfeldigheter

Det heter seg at det er i motbakke det går oppover. For Benestad var løsningen å gå nedover, rettere sagt ned kjellertrappa.

– Mannen min John, har verksted der nede og i to år delte vi arbeids­sted, ja helt til vi vant denne konkurransen og jeg ble sysselsatt i flere måneder.

I dag er veven montert i stua og fra arbeidsplassen sin får hun lys fra både øst og vest. I tillegg blir hun hjulpet av to sterke leselamper.

– Midtlinja er dønn nødvendig, forklarer hun og viser et merke i kartongen som ligger bak selve vevnaden. Andre hjelpemidler er ekstra lange knappenåler. Ved hjelp av disse vil veven hele tiden trekke seg litt inn.

Maria tar fram en gaffel og slår garnet pent sammen. Deretter måler hun. Her er det ikke tilfeldighetene som råder. På en centimeter skal det alltid være 14-16 innslag. Alltid!

– Tenk at på mitt arbeid skal folk sitte og gnure i mange år

Signatur på lur

Selv mener hun at hun ikke alltid vever stramt nok, andre i gruppa lider av det motsatte.

– For dem som vever stramt, er det også klokt med en vevespenne, informerer hun, og legger til at idealet selvsagt er at alle de 20 setetrekkene skal se identiske ut. Det samme gjelder de 40 ryggtrekkene. Men er det teknisk mulig?

Forsiktig trekker Maria Benestad fingrene over renningen, spiller på lintrådene som om de var en harpe.

– Ser du virkelig nøye etter og har et trent øye for dette, da er det kanskje en sjanse for at du sporer små ulikheter.

Men om hele benken skal se ut til å være laget av samme person, innrømmer Maria at hun har en hemmelig drøm om å legge inn en liten, liten usynlig signatur i arbeidet. Eksempelvis brodere inn forbokstavene sine ved vevens sårkant, som likevel ikke blir synlig når putetrekket er ferdig sydd og montert.

Deler av mønsteret i billedveven er evighets-symboler. Kvaliteten og fargen på garnet er den samme som for 73 år siden.

Deler av mønsteret i billedveven er evighetssymboler. Kvaliteten og fargen på garnet er den samme som for 73 år siden. Foto: Marte Østmoe

Ny generasjon

Ikke desto mindre har hun også latt hvert av de fire barnebarna prøve seg. For er det ikke nettopp videreføringen av håndverket som er halve poenget med dette, og ikke bare den praktiske nytten ved å produsere et nytt møbelstoff?

Nei, Maria mener bestemt at oppdraget har en dypere verdi enn som så. Kunsten å kunne håndtere en billedvev bør jo aldri gå tapt.

Når hun lar barnebarna prøve seg, er det med håp om at noen av dem, bokstavelig talt, vil ta opp tråden. Samtidig ser hun for seg en fin seanse i fremtiden når barnebarna en gang skal besøke Oslo Rådhus. Da kan de peke på den 30 meter lange marmorbenken og stolt proklamere:

– Dette trekket har jeg faktisk vært med på å veve!

Intervjuet med Maria Benestad står på trykk i magasinet Norsk Husflid, utgave 2/23. 

Kunstneren bak originalen

På slutten av 1940-tallet vant Else Poulsson (1909-2002) konkurransen om å designe hyndetrekket til marmor-benken i Oslo Rådhus. Poulsson var fra Tinn i Telemark og senere bosatt i Bærum. I 1925-1927 var hun elev ved Statens Kvinnelige Industriskoles tegneklasse, deretter ved Statens Håndverks og Kunstindustriskole i årene 1927-1929. Hun hospiterte også ved vevskoler i Sverige og Finland. I perioden 1929-1954 var Else Poulsson ansatt i Den Norske Husflidsforeningen i Oslo som tekstiltegner. Under sin karriere mottok hun nasjonale og internasjonale priser. Blant de mest kjente arbeidene hennes er tekstilene i Oslo Rådhus. Arbeidet ble utført av flere vevere knyttet til Den Norske Husflidsforeningen i perioden 1949-1950. Foto: DigitaltMuseum

Rekonstruert møbeltekstil

Etter over 70 års bruk har det håndvevde putetrekket på marmorbenken nådd sin levealder. Rådhusets forvaltnings­tjeneste ønsket at tekstilene skulle reproduseres så nært opptil originalen som mulig. I 2020 igangsatte de et prosjekt for å få laget 20 setetrekk og 40 ryggtrekk i billedvevteknikk. Det er 13 seteputer med mørk bunn og lyst mønster og syv med motsatt fargeinndeling. Tekstilene veves med spesialspunnet kunstvevgarn fra Spinnerigården AS, Hoelfeld-Lund, som innslag. Garnet er laget av ull fra spelsau og holder en tykkelse mellom kunstvevgarn og åklegarn. Renningen er ubleket lin fra Bockens. Den første leveransen av seks ferdigproduserte rygg- og setetrekk fant sted i april 2022. Den nyrestaurerte marmorbenken forventes avduket 1. juli 2024.