Marie var 16 år da hun bestemte seg for å sy sin egen bunad

Marie Haugeng Jørgensborg holder på å brodere det som skal bli lue til gausdalsbunaden hennes. Foto: Tom Gustavsen 

MAGASINET HUSFLID: Villvinen slynger seg rundt inngangspartiet til det gule huset som er barndomshjemmet til Marie Haugeng Jørgensborg (21).

Hver morgen i syvtida hører hun lyden fra produksjonen som går i gang rett over gata. Der ligger Gudbrandsdalens Uldvarefabrik, som har forsynt landet med tekstiler siden 1887.

Kanskje er det ikke så rart at Marie i en alder av 21 år allerede har sydd ikke bare én, men to bunader! Den første startet hun på som 16-åring.

Fra vinduet har hun utsikt til fabrikken der damaskstoffet til deler av bunaden hennes er vevd, farget og etterbehandlet. Mer kortreist kan det knapt bli.

MARIE HAUGENG JØRGENSBORG (21)
Student og bunadentusiast
Bosted: Trondheim
Bakgrunn: Oppvokst på Lillehammer. Tidligere deltidsansatt på Husfliden. Medlem av Ungdomsrådet i Norges Husflidslag siden 2018. Har tre bunader, to egensydde.
Akkurat nå: Studerer «Arkiv, museum og dokumentasjonsforvaltning» på NTNU og holder på å brodere ferdig lua til gausdalsbunaden. 

FRUSTRERENDE OG GØY
– Når jeg syr, føler jeg at det skjer en slags reaksjon i hjernen. Det er vanskelig å sette ord på, men jeg ser at det blir til noe. Det er mye frustrasjon, men samtidig øyeblikk der jeg tenker «Dette er så utrolig gøy!», forteller Marie fra kontorstolen på syrommet.

Marie Haugeng Jørgensborgs gausdalsbunad har liv i «fuglety» fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og stakkestoff fra Krivi Vev. I hatteesken ligger blant annet en lue til Gudbrandsdalens festbunad og et stripete forkle til rondastakk, en gave fra farmor. Foto: Tom Gustavsen

Hun er vokst opp i en familie med stor interesse for bunader. Moren Kristin syr, hekler og strikker. Men det var hennes farmor igjen – oldemor Hildur – som var det store håndarbeidsorakelet.

– Mor prater alltid om oldemor, og hvordan hun kunne ulike strikke- og broderiteknikker. Teknikker vi ikke kan i dag, forteller Marie, som var fire år da oldemoren døde.

GRATIS KURS
Som mange andre ungdommer, var Marie på hva hun skulle gjøre etter videregående skole. Etter et år på folkehøgskole i Sandefjord på linja for fashion og redesign, flyttet hun tilbake til Lillehammer høsten 2023. Der fikk hun seg ekstrajobb på Husfliden Lillehammer.

– Mor mente jeg burde ha et stort syprosjekt ved siden av jobben, noe ordentlig. Hun tipset meg om et gratis bunadsbroderikurs for unge voksne hos Gausdal Husflidslag, 20 minutter hjemmefra.

Det er ikke alle forunt å ha tre bunader. Marie har arvet mye av tilbehøret, som hun bruker til flere av dem. Det svarte, heklede sjalet i bakgrunnen går på rundgang blant kvinnene i familien. Både skjorta, forkleet med broderi og mange av søljene er arvet. Foto: Tom Gustavsen

Marie syntes det var en god idé å sy en gausdalsbunad, farmoren er nemlig derfra. Og siden hun jobbet på Husflidens systue en dag i uka, kunne hun også plukke opp tips der.

Hun fikk med seg en venninne og startet på kurset. Åtte uker senere hadde hun brodert halve stakken, med 23 ulike blomstermotiv spredd utover det rutete stoffet.

HVERT ENESTE STING
Etter et halvt års arbeid – 16. mai i fjor – var bunaden ferdig og klar til bruk. Det er Marie selv som har sydd hvert eneste sting, men ikke uten hjelp og støtte fra mer erfarne damer enn henne selv.

– Kurslæreren synes det var så stas at vi unge ville lære, hun ville virkelig at vi skulle få det til. Jeg hadde slitt mye mer om jeg skulle sydd bunaden alene. Og jeg hadde ikke visst om det ble riktig eller feil.

Som 16-åring begynte Marie å sy en rød rondastakk, delvis av gjenbrukte tekstiler. Senere har hun laget en grønn gausdalsbunad. Den svarte Gudbrandsdalens festbunad er derimot brodert av oldemor. Foto: Tom Gustavsen

Bunadssøm er et langsomt håndverk, som krever tålmodighet og fingerferdighet. Før kurset hadde ikke Marie brodert noe særlig.

– Men jeg har alltid vært fascinert av at du kan tegne på et stoff med tråd. Det blir så fint og detaljert. Når jeg ser hvitsøm på bunadsskjorter eller duker, tenker jeg på personen som har sittet og sydd bittesmå sting, med hvit tråd, på hvit bakgrunn. Tenk at noen har brukt så mye tid på noe som nesten ikke synes, bare for at det skal bli vakkert!

GJENBRUKTE STOFF
Dette var den andre bunaden Marie sydde selv. Den første startet hun på som 16-åring, en rondastakk og rutaliv. Navnet kommer av at stakken er ronda/rånda, altså stripete, og livet rutete.

Det var en venninne av mormoren som hjalp henne i gang.

– Jeg satt veldig stor pris på at Astrid Haug satt av tid til å hjelpe meg, sier den takknemlige 21-åringen, som verken hadde sømbeskrivelse eller mønster.

Syprosjektet startet da det dukket opp en utrangert bunad i slekta. Det var en rondastakk der det rutete tekstilet var brukt i stakken istedenfor livet.

Bunaden ble sprettet fra hverandre så meterne med ullstoff kunne gjenbrukes. Det var akkurat nok til at moren kunne sy vest til Maries storebror og Marie selv kunne sy et nytt, rutete liv.

TREND PÅ GODT OG VONDT
Marie har ikke tenkt så mye over det, før journalisten påpeker at det er uvanlig å ha sydd to bunader i en alder av 20.

– Jeg har ikke møtt noen andre som har sydd to bunader når de er 20, nei … Men jeg vil ikke si at bunadene er ferdige produkter. Det har jo vært en læringskurve, og det er mye jeg vil rette på etter hvert.

Det er 23 ulike blomstermotiver på gausdalsbunadens overrondastoff. Foto: Tom Gustavsen

Hun sier bunaden har en sterk posisjon blant de unge, selv om de færreste syr sin egen.

– Alle vil ha bunad nå – jeg tror de kjenner stolthet over bunaden. Det er egentlig blitt en trend, på godt og vondt. Så lenge man har respekt for hvor bunaden kommer fra, så tenker jeg det er greit.

Hun påpeker at ullstakk og forkle jo er veldig annerledes enn klærne de fleste av oss går med ellers.

– Jeg liker at alle bare aksepterer at vi går med bunad. Det er jo egentlig et litt merkelig antrekk. Alle er stolte over bunaden sin, uansett om den er ny eller gammel. Det er det fineste – og dyreste – plagget vi har.

VIL RETTE OPP
Hvordan føltes det, da hun første gang tok på seg en bunad hun selv hadde sydd?

– Det var veldig gøy, men overraskende nok var jeg mest opptatt av feilene jeg hadde gjort, innrømmer hun.

Kanskje er det uunngåelig å bli opphengt i detaljer når man har sittet og sydd for hånd i flere titalls – kanskje hundretalls – timer.

– Jeg har lyst til å endre på det som burde vært annerledes. Det er ikke så mange feil som irriterer meg med gausdalsbunaden, men med rondastakken gjenstår det en del arbeid før jeg er fornøyd.

Etter en nupperellekveld i Lillehammer Husflidslag laget Marie nye nuppereller til farmors bunadskjorte. Her er hennes egen skjorte. Foto: Tom Gustavsen

Hun har også en Gudbrandsdalens festbunad, brodert av oldemor Hildur på 1970-tallet. Bunaden som var morens konfirmasjonsbunad, gikk videre til Marie da hun ble konfirmert i 2018.

– Det er den jeg mest ser på som min bunad, siden den er brodert av oldemor og har vært mor sin. Den er slitt og jeg må reparere noen sømmer innimellom. Og jeg ser at den er litt «halvveis» sydd. Men – det er en egen følelse å ta den på. Jeg håper de nysydde bunadene vil føles sånn en gang i fremtiden.

Når hun tenker seg om, har jo faktisk festbunaden flere feil enn de hun har sydd selv.

– Og den er jeg jo aller mest glad i av alle! Feilene er litt av sjarmen.

– Det er praktisk at jeg selv kan endre, vedlikeholde og sy om bunadene mine i årene som kommer, sier Marie, som holder en klesstabel bestående festbunad med forkle i bunn, rondastakk med rutete arbeidsskjorte samt silketørkle på topp. Foto: Tom Gustavsen

BEVARER KUNNSKAPEN
For Marie er håndarbeidet en hobby. For generasjonene før henne, var det både en praktisk nødvendighet og inntektskilde.

Oldemor Hildur var datter av en gullsmedmester, jobbet i broderiforretning og leverte strikkede sjal til Husfliden.

– Når mor sier «Å, du skulle møtt oldemor», tenker jeg at jeg har denne interessen fra et sted, at dette er noe slekta mi har drevet med. Både her i Gudbrandsdalen og overalt ellers i Norge har folk holdt på med håndverk i alle tider. Det er kunnskap vi må ta vare på, vi som lever i dag.

Det er ikke tilfeldig at Marie nå tar en bachelorgrad i «Arkiv, museum og dokumentasjonsforvaltning» på NTNU i Trondheim.

– Jeg liker ikke tanken på at kunnskap går tapt, det har jeg alltid irritert meg over. I et arkiv skal man bevare ting i 100 år eller mer. Drømmen min er å jobbe med arkiv på museum. Det føltes som et trygt, men samtidig spennende valg.

Denne saken står på trykk i Magasinet Husflids bunadspesial, utgave nummer 2/25. Ansvarlig redaktør er Hanne Kathrine Bratholt og utgiver er Norges Husflidslag.