Kolfat eller flisefat har en historie tett knytta til Larviks industrihistorie. Larvik Husflidslag har valgt ut dette som sitt rødlisteprosjekt, og sammen med Reidar Løvås laget en film som viser hele veien fra skog til ferdig fat!

Vi skal på kurs i Larvik husflidslag å lære og lage «Flisefat», eller «Kolfat» som det også kalles. Vi er med i «Rødlisteprosjektet» til Norges husflidslag, og skal sette oss inn i og dokumentere teknikken med å flette flisefat. Reidar Løvås er læremester. Vi vil også prøve å finne ut noe om historien bak.

Vi ser for oss den ferdige kurven med fargerike garnnøster i, og får tanker om at det som for oss kan bli en trivelig hobby, tidligere var et yrke eller en nødvendig attåtnæring til gårdsarbeid eller annet arbeid.

Flisefat eller Kolfat, kjært barn har mange navn, men hvor kommer benevnelsene fra? Vi kan gå ut fra at: Flisefat sier hva det ble laget av, og er en kurv med mange bruksområder. Kolfat forteller nøyaktig hva det ble brukt til.

Kolfatet peker mot jernverksindustrien i Larvik. Fritzøe jernverk var i sin tid Norges største, fra ca1668 – 1868. Produksjonen av trekull fikk derfor et veldig omfang, og Tor Bjørvik har registrert 900 milebunner eller  «kålabånnær»  i kommunen. Hestelass med trekull ble fraktet fra milene til jernverkets masovn.

Her kommer «Kolfatet» i bruk for å bære kull fra milene til vognene, og fra hestelassene til masovnene. Kolfata var hensiktsmessig formet til sin bruk ved at en kunne fylle fatet ved å skuffe inn i lasset, bære inn til ovnen og fore denne fra toppen.

I dette manuelle arbeidet , var det en fordel at fata både var lette og sterke. Det ble nødvendigvis stor slitasje på kolfata både ved skuffing og av varmen fra ovnene, og i innkjøpslistene til Fritzøe jernverk, finner vi mange produsenter.

Etter jernverkperioden, fortsatte håndverkere å lage kolfat, men nå uten den karakteristiske formen, og en kan regne med at kolfatnavnet også gikk ut av bruk. I en fortegnelse over  «Håndverkere i Larvikdistriktet» , som levde fra 1860-årene, ajourført i 2014, finner vi 18 flisefatmakere. I tillegg er det nok også flere uregistrerte.

Produsentene laget fata alt etter hva de skulle brukes til. Bøndene trengte bæreredskap til innhøsting av poteter og grønnsaker,  bakerne til nystekte brød,  og folk flest til kleskurv, garnkurv og handlekurv. Bruksområdene før «plastalderen»  var mangfoldige.

Johanne Olsen, fra Larvik husflidslag, husker at korgmakere reiste rundt på gårdene med flisefat før potetplukkinga på 1940-tallet. En kunne også møte hestelass med flisefat til torgsalg i Larvik, Sandefjord og Tønsberg. Videre ble det levert til Tjømøe og Mathisen i Larvik.  Anders Evensen Stampa født i 1874, solgte flisefat til Thor Dahl og Haldor Virik i Sandefjord.

Fra opptegnelsene, ser vi at det ikke trengtes egne verksteder for å lage flisefat. De kunne formes på kjøkkenet, eller som det står om Edvard Borgarheim fra Hellenes Hvarnes: «Satt i skauen og laga flisefat». Han satt der emnene var å finne, og materialet vokste i nærområdet.

Hassel er det mest egnede treslaget, og Reidar Løvås vet ikke at noe annet er brukt. En må samarbeide med naturen når en lager flisefat. Helst bør hasselen ha vokst i skrinn jord, og i tett og mørk skog slik at den strekker seg mot lyset. Da blir den lang, fin og nesten kvistfri. Den skjæres fra oktober til mars, og hele «hasselstakan» brukes. Det er kun ett redskap som benyttes: En god kniv.

Til å binde et flisefat er matrerialene nevnt som: Båge, sprett og bast. Båge og sprett er til reisverket i fatet, og bast er til å flette med.

Dette er håndbåren kunnskap som vi ønsker skal føres videre til nye «flisefatbrukere»: gleden over å være med i hele prosessen fra å hente hassel til å bruke kniven, og til slutt flette kurven. Her nytter det ikke bare å høre, vi må gjøre. Og vi må øve. Til slutt kan vi kjenne gleden over: Et vakkert, sterkt, lett og miljøvennelig produkt.

Larvik Husflidslags film hvor Reidar Løvås viser veien fra skogen til ferdig flisefat finner dere på YouTube!