Hjemmet til Kathrine Lien vitner om at i dette huset bor det skaperlyst og flittige
fingre. Her er hjemmelagede ampler til potteplanter i ulike størrelser, lamper, glass
dekorert med tau, en myk sengegavl under arbeid; alt laget med knop og stikk på
tråd. Håndverkeren i Son løser ikke opp intrikate knuter slik som knutemor i
barneleken. Hun knyter dem.

For en uinnvidd ser det unektelig både vanskelig og tidkrevende ut med tauet som danner tilsynelatende kompliserte mønstre.
– Tidkrevende, ja, men det er ikke så vanskelig, sier Kathrine om håndverket som i nyere tid hadde sine glansdager på 70- tallet, da ugler og hengekøyer i beige makramé var hverdagskost. Slik er det ikke i dag. Nå finnes tauverk i ulike tykkelser, i mange farger og kvaliteter. Kathrine har samlet nøster med et variert utvalg tau ved kjøkkenbordet i Son og forteller at  akkurat nå er hun veldig spent på å prøve ut tau hun har fått fra en leverandør hun ikke har prøvd før. Helt nytt er bånd i resirkulert silke, som hun ser for seg blir fint å veve med i makraméen, såkalt makravev, men ellers forsikrer Kathrine at man kan knytte alle typer knuter med alle typer garn, eller tau.

Knuter med lang historie
Kathrines første møte med den gamle teknikken var i speideren på nettopp 70-tallet. Etter at hun bokstavelig tok opp tråden igjen for fem år siden har all ledig tid gått med til å knyte, og hun har skapt en liten attåtnæring med salg av tau og som kursholder i teknikken. Aller best liker hun å jobbe i stort format, og i arbeidsværelset i kjelleretasjen henger selve rosinen i pølsa: en langstrakt lyskilde hvor knute på knute danner et mangesidig mønster. Men hun lager alt, fra mindre smykker og nøkkelringer til store arbeider, der tauet ligger kveilet i metervis på gulvet.
– Det viktigste er at du har et sted å feste arbeidet, sier hun. Til de store produktene er et løst klesstativ en god løsning, til mindre arbeider kan alt, fra dørhåndtak til spekefjøler der en fester arbeidet med gaffateip, brukes. Makramé er et gammelt håndverk og kilder mener at teknikken kan spores tilbake til den arabiske verden på 1300-tallet. Ordet makramé kommer sannsynligvis fra det arabiske ordet for frynser – migramah. Man finner også spor av tidlig makraméarbeid i fremstillinger av assyrisk og babylonsk historie. I middelalderen var håndverket en syssel for sjøfolk, som tilskrives mye av æren for at å ha holdt håndverket levende og å spre det til andre land. Sjømenn hadde god tilgang på tauverk, var godt kjent med knuter, og hender og hode ble holdt i aktivitet på lange reiser til sjøs. Når de kom i havn hadde mange ferdige arbeider som belter og hatter til salgs.

Start enkelt
– Ikke begynn med kompliserte ting, råder Kathrine. Hun anbefaler uerfarne i gamet å gå et nybegynnerkurs.
– En vanlig grunnknute er ikke så vanskelig å få til, men det kan ofte stoppe der. Du kan lære mye på Youtube, det har jeg brukt mye, men det går ofte fort, og hvis du slipper knuten underveis er den borte. Mange har problemer med hvor langt og tykt tauet skal være. På kurs får du lært det grunnleggende, sier Kathrine. Hun mener det ikke kreves spesielle egenskaper for å bli en god utøver av håndverket, verken sterke fingre eller spesielt utviklet finmotorikk er nødvendig for å bli en habil utøver. Selv har Kathrine bakgrunn som møbelsnekker og interiørkonsulent og hun jobber som formingslærer, der hun også har gode erfaringer med å la elevene prøve seg på tauarbeider.
– Barn tar teknikken veldig lett og det jeg ser er at guttene også synes det er moro. Generelt er det flest damer som driver med makramé, men på skolen fikk jeg med gutter som man på forhånd kanskje ikke ville tro ville synes dette var spennende. Én egenskap er det imidlertid godt å være utrustet med når man skal lage makraméarbeider og det er tålmodighet.
– Man må konsentrere seg, man kan ikke se på tv, som ofte med strikking. Og det kan være tungt å holde på med de store arbeidene. Men hvis du har gjort en feil kan du rette den opp, det lar seg gjøre å plukke opp, selv om det er kjempejobb, sier Kathrine, som kunne tenke seg å bruke enda mer tid på håndverket i fremtiden.
– Vi holder på å bygge en garasje og jeg håper et rom der kan bli verksted og kurslokale. Det er drømmen, sier hun.

Denne artikkelen ble først publisert i Norsk Husflid 3/2022.