Kaja (21) syr bunad på fritiden

MAGASINET HUSFLID: Langt inne i Hålandsdalen i Bjørnarfjorden kommune i Vestland bor tre generasjoner på samme gård. Gården har vært i drift i ni generasjoner, helt siden 1757, og familien driver med melkekyr.

Men denne historien skal ikke handle om gårdsdrift. Den handler om den rike bunadstradisjonen som har sitt utspring i det som tidligere het Fusa kommune.

Felles glede
Tradisjonen holdes levende av kvinnene på gården: Tove Bergsvåg Aase (66), datteren Hege Aase Tysnes (47) og barnebarnet Kaja Amalie Aase Tysnes (21). De tre deler lidenskapen for å sy bunader og ivareta den fargerike draktskikken i området.

– Jeg er veldig stolt av at familien har gjort og gjør dette. Jeg er glad i fusabunaden, med alle de unike og fargerike detaljene den har, forteller Kaja, som tar studiespesialiserende utdanning.

På tunet står flere hus. I et av dem, «Gamlehuset», har Kajas mamma Hege laget sin egen systue. Her møtes tre generasjoner – side om side – omgitt av stoffer, trådsneller og bunader i ulike stadier. Både mor, datter og bestemor syr bunader på hobbybasis, stort sett til familiemedlemmer.

– Jeg koser meg veldig når jeg får sitte her. Det er kjekt å se når alle delene kommer sammen. Det ferdige produktet blir noe helt annet enn stoffbitene man begynte med, forteller Hege.

Kaja har jobbet litt på Norsk Flid Husfliden i Bergen og har, tross sin unge alder, opparbeidet seg mye kunnskap om fusabunaden. Her syr hun fast et bomullstoff nederst på en nesten ferdig bringeduk. Foto: Ingvild C. Festervoll Mellien

SKAPERTRANG
De følger i fotsporene til andre kvinner i slekta, som var pådrivere for å gjenskape den lokale folkedrakta, et arbeid som pågikk fra 1970-tallet og fram til 1998. Det resulterte i den rekonstruerte fusabunaden, som er basert på draktskikken i nabobygdene Fusa, Os og Samnanger på 1800-tallet.

Dette er en av landets mest fargerike bunader, med et vell av variasjoner i farger, mønstre og detaljer. Alle de tre kvinnene i familien har den rekonstruerte bunaden, men i forskjellig utforming.

Kaja har selv laget hosebåndene og perlebeltet til egen bunad, samt sydd bringeduk og perlebelte til kusinenes kommende bunad.

– Det er gøy å se at ting tar form og blir til noe vakkert.

Interessen for bunadsøm har gått i arv fra Tove til datterdatteren Kaja. Her studerer de et «Åsebelte». Det kantes med blå eller grønn silke og metallknipling i gull eller sølv. Foto: Ingvild C. Festervoll Mellien

– Jeg er glad jeg har dette som hobby. Det har alltid vært en lyst og en stolthet, og kjennes ikke nødvendigvis som et ansvar ennå.

Innsamling og bevaring
På syrommer henger det både barnebunader og voksenbunader, alle med ulike livstoff og stakkebånd. De tre kvinnene er enige om at det er viktig å lære seg kunnskapen og ivareta håndverket.

– Jeg føler vi har et slags ansvar for å ta tradisjonene videre, sier Hege.

Da hun skulle få bunad til konfirmasjonen i 1992, fikk moren Tove hjelp fra ektemannens tante, Herborg Bolstad. Hun satt på kunnskap om de gamle plaggene og de ulike teknikkene. Herborgs datter hadde vært med å registrere draktmateriale på lokale gårder.

– På 1970-tallet reiste de rundt til folk og fant blant annet liv, belter, bringeduker, pulsvanter, ulltrøyer og halvskjorter, forteller Tove.

Røde strømper og hosebånd hører til kvinnebunaden, som har mørk blå stakk med to ulike bånd: Et silkebånd nederst og et blomstermønstret rosebånd litt lenger opp. Foto: Ingvild C. Festervoll Mellien

Disse gamle folkedraktplaggene ble utgangspunktet for den rekonstruerte fusabunaden, som ble satt i produksjon i 1998.

– Else Bodil Gjøn, også tante til min mann, gjorde arbeidet med å utarbeide bunaden og få uttalelse fra Bunad- og folkedraktrådet, fortsetter Tove.

Rådet roste det særdeles grundige arbeidet med rekonstruksjonen, som bygger på en stor mengde bevarte plagg.

«Materialer, søm, brodering, maljer, perletræing, strikking og kniplearbeid er av uvanlig høy kvalitet og ligger nær opp til originalplaggene både hva gjelder materialer og utførelse», skrev rådet om arbeidet til Else Bodil Gjøn og hennes medhjelpere.

SYR HISTORIEN SAMMEN 
Tove er opprinnelig fra Kvinnherad lenger sør i fjorden. Som barn lærte hun seg blant annet å sy hardangersøm, kunnskap hun tok med seg da hun flyttet til ektemannens slektsgård Åse.

Siden da har kunnskapen om fusabunaden vokst seg sterk i familien. I dag er de altså tre generasjoner som syr historien sammen og som holder tradisjonene levende gjennom nål og tråd.

Den forgylte sølja med grønne og røde steiner brukes i dag av Hege. Den har vært i familien i lang tid. Foto: Ingvild C. Festervoll Mellien

Tove kan se sammenheng mellom det å drifte gård og det å holde en bunadstradisjon levende.

– Man driver en gård for å gi den videre til neste generasjon. Det samme gjelder bunaden. Den skal overtas av kommende generasjoner.

Datteren Hege fulgte i sin mors fotspor og begynte å sy bunad da hennes egne døtre skulle konfirmeres. De siste årene har hun sydd bunader både til seg selv og andre jenter i familien.

– Det har bare ballet på seg, smiler Hege.

Mor og datter. De ulike draktdelene skal ikke matche, tradisjonelt har det vært et stort mangfold i farger, mønster og materialer. Hege har forkle i et fjærmønstret bomullsstoff og fangbånd som henger ned fra beltet. Foto: Ingvild C. Festervoll Mellien 

I systua henger bunader fra det de kaller periode én og periode to. Begge variantene er fra det samme draktområdet, men de er basert på klesskikken i hver sin tidsperiode. Bunadene fra periode én er basert på plagg fra 1820-1850 mens periode to er basert på plagg fra årene 1850-1880.

De to bunadvariantene ligner hverandre, men de har ulike detaljer og ulik utforming, blant annet i livets fasong og stakken.

DETALJERT DRAKT
På gården i Hålandsdalen har det vært brukt et perlebelte som i dag brukes til kvinnebunaden. Det gamle perlebeltet ble gjenskapt som en del av rekonstruksjonsarbeidet. Beltet heter «Åsebeltet», oppkalt etter stedet der det ble funnet, og brukes av både Tove, Hege og Kaja.

I syrommet henger fusabunader fra barnestørrelse til voksen, alle med forskjellig livstoff, bånd og detaljer. Foto: Ingvild C. Festervoll Mellien

Brede belter med perlenett er en viktig del av bunadstradisjonen i Fusa.

– Det finnes er en rekke ulike perlebelter man kan velge mellom, litt etter hvordan man ønsker å sette sammen bunaden sin, forteller Tove.

Men å finne riktige perler er ikke alltid like lett, da de ofte er for små for å oppfylle de tradisjonelle beltemålene. Beltene skal nemlig være 10-15 centimeter brede.

Det aller første forsøket på å gjenskape det gamle beltet fra gården, «Åsebeltet». I 1991 hadde perlene andre farger enn de bruker i dag. Foto: Ingvild C. Festervoll Mellien

INTERNASJONALE IMPULSER
Det er sjelden eller aldri man ser to like varianter av fusabunaden. Man kan velge mellom mange farger og stofftyper. Livet kan kantes med metallknipling eller sølvbånd, og brukes med eller uten ulltrøye under.

Tradisjonelt har det vært et skille i fargebruk for gifte og ugifte kvinner, der de grønne livene er blitt brukt etter man er gift.

Kaja har på en hvit skjorte, som er vanlig til fusabunaden i dag. Moren Hege (t.v.) og bestemoren Tove (t.h.) har grønne liv med røde ulltrøyer under. Foto: Ingvild C. Festervoll Mellien

På begynnelsen av 1800-tallet brukte kvinner folkedrakt til både arbeid og fest. Men de fineste draktdelene var forbeholdt de store høytidene.

– Folk utnyttet materialene godt, det var viktig å bruke de eksklusive stoffene der de syntes. Om de brukte ulltrøye, hadde man ikke full skjorte under. Isteden ble det sydd en buling – en halvskjorte – slik at de sparte på det dyre stoffet, forteller Tove.

Også bringeduken ble gjerne laget med en blanding av vakkert perlenett og stoffbiter.

Halvskjorta mangler ermer. Den brukes under trøya og kalles en buling. Foto: Ingvild C. Festervoll Mellien

– Det som ikke vises, er gjerne en blanding av restestoff og avklipp. Kun det fineste ble vist frem, tror vi, sier Tove.

Den rike drakttradisjonen i Fusa har fått mange impulser utenfra. Langs vestlandskysten foregikk det mye internasjonal handel på 1800-tallet. Livene ble laget av eksklusive stoffer i silke og brokade, forklærne hadde stofftrykk, og metallkniplinger prydet både liv, belter og fangbånd.

– Det fine er at det gamle fortsatt kan brukes i dag. Kunnskapen skal videreføres, akkurat som før, avslutter Tove.

Denne saken står på trykk i Magasinet Husflid utgave nummer 2/26. Ansvarlig redaktør er Hanne Kathrine Bratholt og utgiver er Norges Husflidslag.