En konsekvens av fornorskingen av samene var at koftetradisjonen i kystområdene i Troms og Finnmark ble borte. Det er gjort et stort arbeid med å rekonstruere og revitalisere klestradisjonene ved kysten, og duodjár Jorunn Løkvold fra Manndalen i Troms er blant dem som jobber for å fremskaffe mest mulig kunnskap om gammel draktskikk.

Eksempler på arbeider fra Jorunn Løkvold. Stipendiatperioden startet med beltene. Foto: Berit Solhaug

Det er hålkeføre, men nydelig klarvær når vi møter Jorunn Løkvold på Samisk språksenter i Tromsø. Hun har tatt turen samme morgen fra Manndalen for å veilede og hjelpe folk som syr seg kofte, eller står fast med en duodjiteknikk. Jorunn er en av seks veiledere i samisk håndverk, hun er ansatt i halv stilling ved Duodjeinstituhtta, og har Troms som sitt område. I tillegg er hun ansatt i førti prosent stilling ved Samisk språksenter, og hun sitter i Fagrådet for Løfte håndverket, det store satsningsområdet til Sparebankstiftelsen DNB. Jorunn har også hatt sin egen bedrift i mange år, der hun produserer og selger kofter og klær med samisk design og andre samiske håndverksprodukter. Hun sier hun gjerne skulle hatt mer tid til å sy, og hun har forsøkt å leve av å sy kofter, men økonomisk går det ikke rundt.

Det som derimot har gått veldig bra, er å dykke ned i gamle samiske drakttradisjoner.

Stipendiatperioden

Fra 2016 til 2019 var Jorunn stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt. Hennes prosjekt var å utforske klestradisjonene i kystområdene i Troms og Vest-Finnmark, og hun var spesielt interessert i å finne  ut mer om bruk og utbredelse av kråkesølv i disse områdene. På slutten av 1800-tallet ble det gjort et funn av gamle belter, som nå er på Norsk Folkemuseum, og som er grunnlaget for de beltene som lages i dag. Disse beltene har dekor med kråkesølv, og det syntes Jorunn var spennende å se nærmere på.

– Vi plukket kråkesølv i fjellet da jeg var liten. Min mor hadde samisk som morsmål. Hun brukte ikke så mange samiske ord, men riebangolli, kråkesølv, sa hun, husker Jorunn.

Noe av det første hun gjorde i stipendiatperioden var å besøke den eneste og eldste personen man kjenner til som husker kråkesølv i bruk.

– Jeg dro til Loppa og besøkte en gammel dame, som så vidt husket at hun hadde vært med bestemoren og lett etter kråkesølv, fordi bestemoren skulle lage et belte. Hun hadde fått en kost av bestefaren sin som hun kunne børste kråkesølvet med, forteller Jorunn. Stipendiaten tok turen til Norsk Folkemuseum og studerte de gamle beltene; materialer, utforming, søm- og monteringsteknikker, men hun fant lite skriftlig dokumentasjon. Så for å komme under huden på beltene kopierte hun noen av dem.

– Å kopiere beltene ga meg kjennskap til materialene og hvilke arbeidsprosesser som ligger bak hvert belte. Beltene består i hovedsak av ullstoff, garvet skinn og kråkesølv, sier håndverkeren.

På noen gamle belter kan man se at det bare er et lite hull der det skulle glimret av kråkesølv. I dag hjelper man seg med et limstoff i en eller annen form, men før brukte man kun broderiteknikker, som overkastesting og attersting, for å applikere kråkesølvet til stoffet.

– Dekoren lages i rapporter etter lengden på beltet, forklarer Jorunn. Mønsterbitene klippes ut og legges på beltet, så legges kråkesølvet der man vil ha det, og så strykes bitene fast på beltet, før de festes for hånd eller maskin med tråd i samme farge. Til slutt syr man applikasjonen i en kontrastfarge, her valgte Jorunn attersting.

Kråkesølv på mer enn belter

– I tillegg til belter, brukes dekor med kråkesølv også på kofter, barmkleder og koftekrager, sier Jorunn, og nevner at det uedle metallet også ble brukt på silbarahkka, en løs, pyntet krage som kvinner la over skuldrene, et festplagg som ble brukt ved spesielle anledninger, som bryllup.

Kilder viser at kråkesølv også har vært brukt på kragen til tradisjonsplagget dorká, og Jorunn brukte det andre året i sin stipendiatperiode på å sy en saueskinnsdork. Dette er et plagg som ble brukt under koftene om vinteren med ulla inn mot kroppen. Jorunn sier at plagget var i bruk til første halvdel av 1900-tallet, og at kvinnenes dorká hadde krager dekorert med kråkesølv. I det siste stipendiatåret konsentrerte Jorunn seg om dorkakragen – og hun studerte også ulike kilder for å finne ut mer om dekor på silbahrakkaen. Utfordringen var også her mangelen på bevarte plaggdeler og begrenset kildemateriale. Jorunn leste det hun fant av skriftlige kilder, studerte ornamentikk, så på bilder og besøkte museer i sin research, og hun kartla kjennetegn på nordsamisk og sørsamisk ornamentikk. Kilder sier at nordsamisk ornamentikk ofte har mykere og rundere former enn i sørsamiske områder. I nord er det vanlig med hjerteformede ornamenter, blomster-og plantemotiv. I sør er ornamentikken mer stilistisk og geometrisk, med særegne fletteverksmønstre.

På kragen til dorkaen endte Jorunn opp med å kombinere border som gikk igjen på kragene, og hun kopierte fargebruken. Foran på begge sider av bryståpningen la hun inn kråkesølv, og også på selve kragen.

– I ettertid ser jeg at kragen min kanskje ble vel mye pyntet, sier Jorunn.

Koftebelte. Foto: Jorunn Løkvold

Se ting i sammenheng

For vel har fornorskingsperioden og ødeleggelsene under andre verdenskrig vært knusende for samisk språk og kultur, men læstadianismen festet også grepet i dette området, og påvirket samenes syn på bruk av pynt og materielle ting. «Kunnskap om historiske hendelser og kulturelle endringer er viktig for å gjøre tolkinger i et rekonstruksjonsarbeide», skriver Jorunn Løkvold i sin rapport.

Jorunn mener at koftebruken i området har vært borte i mer enn 100 år.

– Jeg visste ingenting om kofter da jeg vokste opp.

I de sentrale områdene, Karasjok og Kautokeino, har koftetradisjonen vært ubrutt, men i Vest-Finnmark og Troms, som jeg kjenner best, har den vært brutt. Det som gjorde at vi skjønte at vi hadde hatt kofte en gang, var at vi så lua på fotografi. Og kommagene har levd, sier Jorunn.

Det var på 1990-tallet det ble startet et arbeid med å rekonstruere koftene og tilbehøret i Lyngen-området i Nord Troms.

– Vi merker veldig godt at det har vært brudd. Vi har ikke hatt en bestemor eller en mor som kunne fortelle oss hvordan kofta skulle sys, hvordan det skulle være. Det er en stor utfordring og masse diskusjon på facebook hva som er riktig og galt. Vi har ikke tradisjonene og retningslinjene, vi må lage dem sjøl. På en måte er det fint, da kan vi gjøre ting mer moderne, men det er jo en trygghet å ha retningslinjer også. De som har en ubrutt tradisjon har slektstradisjoner, det har ikke vi. Farger kan vise familietilknytning, hos oss er sånt borte. Men jeg er glad vi ikke har veldig mange regler, for det gjør jo alt mye vanskeligere. For eksempel er det i Kautokeino veldig nøye hvordan du snurrer kommagbåndene, det skal være rett og fint. Vi snurrer litt på kryss og tvers og hit og dit, det går litt alle veia; folk sier det er en Kåfjord-snurr!

Saken ble først publisert i Norsk Husflid 1/23