I tusenvis av år har folk laget klær og bruksgjenstander med nålebinding.

MAGASINET HUSFLID: Strikking er en del av norsk kulturarv, og vi er med rette stolte av vår mangfoldige strikketradisjon. Sett med historiske øyne, er strikking likevel en relativt ny teknikk her til lands. Det var først på 1800-tallet strikking ble utbredt, og på midten av 1900-tallet det virkelig ble populært.

Før den tid var nålebinding den trådteknikken som oftest ble brukt til å lage småplagg som luer, håndplagg og fottøy.

I arkeologiske utgravninger i Bjørvika i Oslo er det funnet en ullvott fra vikingtiden, som antagelig ble mistet en gang på 1000-tallet. Votten er laget i nettopp nålebinding, en teknikk der tråden «sys» i løkker rundt seg selv med en nål laget av bein, horn, tre eller metall.

Helt opp til moderne tid er det blitt laget nålebundne plagg og husholdningsredskap i norske bygder, blant annet skoovertrekk, melkesiler, votter og strømper.


Nålebinding utføres ved at man snurrer tråden rundt tommelen for å lage en løkke, som man trer nålen gjennom. Bildet viser kursdeltagere på De nordiske jakt- og fiskedager i 2017 på Norsk skogmuseum. Foto: Både Løken/Anno Norske skogsmuseum (SJF-F.010935) 

Selv om nålebinding i dag er langt mindre utbredt enn strikking, er denne rødslistede teknikken fortsatt i bruk, blant annet i viking- og middelaldermiljøer.

Skjønner du hva det nålebundne plagget øverst i saken ble brukt til? Svaret får du lengre ned i artikkelen. 

INTERNASJONALT BEGREP
Nålebinding har vært utført mange steder i og utenfor Europa. Norden ett av områdene der teknikken har overlevd lengst som levende tradisjon. I engelskspråklige land bruker de ofte den nordiske benevnelsen, som de staver som «nalbinding» i mangel på Å i alfabetet.

Så sent som på 1960-tallet levde det mennesker i Norge som kunne fortelle om en tid da ingen hadde hørt om strikking. Småplagg ble laget med nål, det de kalte «binding».

– Ennå huskes det enkelte steder i Norge at strikking var ukjent. Binding var nålebinding, skrev kunstviter Marta Hoffmann i 1967, i boken «Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder», bind XII.

I begynnelsen ble også strikking kalt for «binding» eller «bunding». Dermed fikk den eldre teknikken navnet «nålebinding», trolig for å skille mellom de to.


Nålebundne votter med vakkert broderi, laget til en mann med initialer JTSS en gang på 1700-tallet, i Heddal i Telemark. Foto: Eva Brænd/Norsk Folkemuseum (NF.1906-0755AB)

RAKNER ALDRI
Nålebinding gir varme og slitesterke plagg, som ikke kan rakne, i motsetning til strikkede og heklede plagg.

Det regnes som en tid- og materialkrevende teknikk. Ulikt mange andre trådteknikker, bruker man ikke sammenhengende garn fra et nøste, men avrevne lengder som skjøtes sammen underveis.

Plagget bygges opp rad for rad ved at man syr løkker i hverandre. Det finnes hundrevis av stingvarianter, i mange av dem strammer man tråden rundt tommelen for hvert sting.

Variantene har ofte navn etter stedet der det ble funnet en gjenstand, som Oslo-stinget, navngitt etter votten i Bjørvika.


Tenk at denne votten ble mistet i Oslo en gang for over 1000 år siden! Den ble funnet under arkeologiske utgravinger på Sørenga i 1926. Foto: Eirik Irgens Johnsen/Universtetet i Oslo (C28155)

Les mer om den rødlistede teknikken nålebinding og Oslo-stinget i denne artikkelen.

Hva er dette?

Du har neppe dette plagget i garderoben din, men i tidligere tider var det helt uvurderlig. Det fungerte som regntrekk, brodder og skisko – i ett! Nålebundne tåhetter ble tredd utenpå skoene på vinterstid. De var vannavstøtende og varme, og ga også bedre fotfeste på isete underlag. Den grove ulloverflaten var et godt underlag når skibindinga ble spent over vristen, som den ble på gamle treski. Skoovertrekkene kunne utformes på ulike måter og har forskjellige lokale benevnelser, som tåhytter, tålabber, loddar og lampar. De var i bruk mange steder i Norge fram til midt på 1900-tallet. De rakk gjerne helt opp på vristen. Skinnremmer eller snører holdt dem på plass. Paret på bildet er fra Halsa i Midt-Norge, der de var i bruk under utearbeid fram til 1930-tallet. Foto: Bård Løken/Anno Norsk skogmuseum (SJF.05571)

HÅR FRA KU OG HEST
I tidligere tider var det vanlig å sy sammen vevde stoffbiter til småplagg som luer og strømper. Nålebundne plagg er tykkere og mer slitesterke enn de fleste vevde tekstiler, og har antagelig vært en eksklusiv vare.

Her til lands ble nålebundne plagg og gjenstander ofte laget med ufarget, håndspunnet garn av saueull eller saueull iblandet kutagl, såkalt nauthårsgarn. Håret fra haledusken var et restprodukt når kuskinn ble garvet. Garnet kunne også være blandet med geiteragg eller hår fra hest eller gris.

Dette strie og raggete garnet tovet seg godt, ga varme plagg og har til og med blitt brukt til å tette båter. På Vestlandet la båtbyggerne garnet i fugene mellom plankene.


Når kuhalehår blandes med saueull, får man et garn som er raggete og spesielt slitesterkt. Dette nærbildet viser et par skoovertrekk, tåhytter, laget med slikt garn. Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum (NF.1942-0312AB)

Har du lyst til å se flere bilder? Klikk deg inn på digitaltmuseum.no og søk på ordet nålebinding. Om du skriver inn inventarnummeret som står til sist i billedtekstene, får du se flere bilder av gjenstandene nevnt i denne saken. 

FRA GRESS TIL GULL
Det eldste funnet i Norden er fra steinalderen, 4200 år før vår tidsregning. På Vest-Fyn i Danmark er det funnet fragmenter av nålebinding laget med fibre fra pil, gress og poppel.

I en vikinggrav i Danmark er det funnet nålebinding laget med tynn tråd av ekte gull og sølv. De trekantede stykkene i nålebinding er sydd fast som dekorative elementer på et rødlilla silkestoff, brukt av en mann som ble gravlagt i Mammen, nær Viborg, i år 970/971 etter vår tidsregning.

De to «vimplene» kan ha vært endestykker på et knyttebelte eller en annen smal draktdel. Antagelig er plagget ikke produsert i Norden, men importert. Metalltråden er så tynn at det kan minne om et smykkearbeid.

Disse tekstilbitene ble funnet i en vikinggrav i Mammen i Danmark i 1868. I midten er det et parti med nålebinding, laget i ekte gull- og sølvtråd. Det er kantet med rødlilla silke. Nede er det et smalt, mønstret bånd i brikkevevteknikk. Foto: Roberto Fortuna og Kira Ursem/Nationalmuseet, Danmark (DO-2905)

Holdt fiskerne varme
I samlingene til norske museer er de nyere objektene i nålebinding gjerne votter, strømper, skoovertrekk og siler brukt i husholdningen.

Det er mange eksempler på vakkert broderte håndplagg i nålebinding fra 1700- og 1800-tallet, både fra Norge og Sverige. I nabolandet vårt kalles teknikken nålbinding, nålning eller vantsöm. Nålebinding er fastere enn strikking, og gir derfor et stabilt underlag å brodere på.

Det er også bevart lange strømper fra Nord-Norge, kalt «nålebandshoser». De ble brukt av fiskere, som hadde de inni sjøstøvlene, men utenpå strømpene og benklærne.

– Nålebandshoser var på moten så lenge som til 1880-årene. De nådde helt til hoftene og var ofte festet til et belte rundt livet. De var laget av grå ull med innspunnet kuhår og var nok et riktig varmt og godt vinterplagg, fortalte Ola Grotnes ved Rana Museum til avisa Rana Blad i 1965.


Melkesil i tre, med hull i bunnen. Nedi bollen ligger en nålebundet silduk, også kalt nauthårsil, laget av ull og kuhår. Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum (FTT.34885)

Ull utenpå skoene
Nålebundne tåhetter, som ble tredd utenpå skoene på vinterstid, var i bruk mange steder i Norge helt opp til midten av 1900-tallet.

– Mannfolka brukte tåhette utenpå hudsko og lærsko. De ble brukt når de gikk på ski, når de arbeidet i skogen eller gjorde annet utearbeid, skrev Aagot Noss i rapporten «Med ein fot i mellomalderen», utgitt av Bunad- og folkedraktrådet i 2000.

Også kvinner og barn brukte slike skoovertrekk på vinterstid. På feltarbeid i 1967 møtte Aagot Noss ei kvinne i Setesdal som brukte ei flat nål laget av et saueleggbein til å binde slike tåhetter av grovt, trelagt ullgarn.


Bildet tatt i 1939 viser Annlaug K. Haugen mens hun utfører nålebinding i Valle i Setesdal. Folkelivsgransker Anna Gostøl besøkte bygda for å dokumente gamle håndverkstradisjoner. Annlaug er kledd i folkedrakt. Hun har på strikkejakke over den hvite hverdagsstakken, som er en del av setesdalsbunaden. Foto: Anna Grostøl/Norsk folkemuseum (NF.13609-020)

I Setesdal var også kunnskapen om å lage melkesiler med nålebinding levende midt på 1900-tallet. Det runde tøystykket ble lagt oppå en sil av tre. Når kumelka rant gjennom filteret, ble rusk og rask liggende igjen. Slike silduker eller silhår ble også brukt under ølbrygging.

– Silhår er gjerne bundet i nålebinding eller heklet, og tråden er spunnet av kutagl eller hestetagl. De er runde, og diameteren kan variere fra ca. 25 til over 40 cm, står det i boken «Nomenklatur for melkestell», av Jon Birger Østby, fra 1984.

Fra hånd til hånd
Det er funnet nålebindingsarbeider mange steder i verden og fra langt tilbake i tid, blant annet fra Midtøsten, Egypt, Kina, Sør-Amerika, Russland, Tyskland og England.

I Norden er kunnskapen overført fra hånd til hånd – og generasjon til generasjon – i tusenvis av år.

Nålebindingsnåler kan ha ulike fasonger og være laget i ulike materialer, som metall, bein og tre. Disse er brukt i Sverige.Foto: Olle Norling/Stiftelsen Upplandsmuseet (DIA15685)

Kilder: Store norske leksikon, bøkene «Norske strikketradisjoner» av Nina Granlund Sæther, «Nalbinding» av Sally Pointer, «Strikke – hekle – binde» av Gjertrud Saglie, «Votten i norsk tradisjon» av Ingebjørg Gravjord, «Det gamle Rana» av Ola Grotnes, oppgaven «Nålebinding», skrevet av Elizabeth Eskelund Rüssel under utdannelsen i Forhistorisk Arkæologi ved Københavns Universitet, nettsidene Digitaltmuseum.no og randistoltz.com i tillegg til kildene nevnt ellers i saken.


Denne saken står på trykk i Magasinet Husflid utgave nummer 2/26, som har tema «Arv». Ansvarlig redaktør er Hanne Kathrine Bratholt og utgiver er Norges Husflidslag.