Historisk håndverk: Arven etter Frida Hansen

Transparent billedvev: Isteden for å dekke hele renningen med innslagsgarn, lot Frida Hansen renningstrådene være synlige. De åpne spaltene slipper gjennom lys. Her studerer en konservator ved Nasjonalmuseet verket «Roser i blått». Foto: Nasjonalmuseet/Ina Wesenberg (NMK.2025.0286)

MAGASINET HUSFLID: Tekstilkunster Frida Hansen (1855–1931) er kjent for monumentale verk som «Melkeveien» og «Riksteppene» – en viktig del av norsk kunsthistorie.

Hun var også en pioner innen vevteknikk. Nesten hundre år etter hennes død, oppdager vevere stadig nye muligheter med transparentvev, den banebrytende teknikken hun tok patent på.

Frida Hansens billedvever med åpen renning blir ansett som mesterverker fra art nouveau-perioden tidlig på 1900-tallet. Men hennes mest betydningsfulle verk var kanskje den levende arven hun etterlot seg: en teknikk som kunne formes på nye måter, læres videre og veves inn i fremtiden.

«Sørover» ble vevd av Frida Hansen i 1903 og kjøpt av en elev av henne, Berthea Aske-Bergh i USA. De neste tiårene ble det utstilt over 20 ganger i Amerika. I fjor ble billedveven kjøpt av Christen Sveaas’ Kunststiftelse og fra 14. november er den utstilt på Stavanger kunstmuseum. Foto: Erik Sæter Jørgensen/MUST (CS.B.02846)

I hendene til veverne som jobbet i Hansens atelier, og senere designere, håndvevere og tekstilkunstnere, ble den åpne renningen mer enn en teknisk innovasjon. Det ble en måte å tenke på – med ull, lys og rom.

KONKURSEN BLE STARTEN
Frederikke Boline Peterson ble født i 1855, som datter av en velstående forretningsmann. Hun vokste opp på Hillevåg, en herregård utenfor Stavanger.

Frederikke Boline, forkortet til Frida, drømte om å bli kunstner. Hun tok maletimer hos lokale kunstnere, inkludert Kitty Kielland.

Som attenåring giftet hun seg med Wilhelm Hansen, også han en velstående forretningsmann. Paret flyttet til hennes barndomshjem Hillevåg etter farens død. Men Fridas liv i velstand tok slutt i 1883, da Wilhelms virksomhet gikk konkurs under en økonomisk depresjon. Familien ble tvunget til å forlate Hillevåg.

Portrettbilde av Frida Hansen. Foto: Gustav Borgen/ Nasjonalbiblioteket

Ektemannen reiste utenlands for å søke nye forretningsmuligheter, mens Frida åpnet en broderiforretning i Stavanger.

Selv om hun skulle bli en av Norges viktigste billedvevere, hadde Frida ingen opplæring som vever i ung alder. Det var først som 34-åring hun lærte håndverket som skulle bli hennes livsverk.

ET AVGJØRENDE ØYEBLIKK
Frida Hansen kjente allerede til eldre, norsk, figurativ billedvev gjennom samlingen til svogeren, maleren Carl Sundt-Hansen.

En dag, da et gammelt åkle ble levert til broderiforretningen for reparasjon, skjedde det noe inni henne. Frida beskrev det dramatiske øyeblikket på denne måten, mange år senere:

– Plutselig kom min svogers ord tilbake til meg: «Slike tepper burde du veve». Det gikk som ild gjennom meg. Ja, det ville jeg gjøre, fortalte hun i boken «Kjente menn og kvinner: fra deres liv og virke» av Anna Rogstad, utgitt i 1926.

Frida Hansen flyttet etter hvert til Kristiania, der hun etablerte Det norske Billedvæveri. Her er kvinnene i arbeid på oppstadvevene, antagelig i 1898. Innerst i rommet veves transparent-motivet «Margeritter». Foto: Marie Hermana Dorothea Gleditsch/Oslo Museum (OMu.Y8675)

Hun var fast bestemt på å veve, men måtte først lære seg håndverket. Og det tok tid å finne noen som vevde figurative motiver på oppstadvev, en opprettstående vev som er brukt i Norge i flere tusen år.

Frida hørte om en vever i Sogn, Kjerstina Hauglum, og avtalte å besøke henne i 1889.

Etter en kort opplæringsperiode, begynte hun arbeidet med sin første billedvev.

Motivet var basert på et maleri av Knud Bergslien, og vevnaden fikk navnet «Birkebeinerne fører den unge Haakon Haakonssen på ski over fjellet».

Frida Hansens aller første første billedvev tilhører i dag Nasjonalmuseet. Selve motivet er falmet, mens den nederste borden har beholdt mer farge. Foto: Annar Bjørgli/Nasjonalmuseet (NMK.2024.0063)

I løpet av et år, fra 1889 til 1890, vevde Frida ikke bare teppet, som var over to meter høyt. Hun lærte også om plantefarging ved å intervjue eldre kvinner på Jæren og i Ryfylke, sør for Stavanger.

På denne tiden farget de fleste garn med fargepigmenter som ble solgt i pakker. Den gamle kunnskapen om naturens egen fargeskala var i ferd med å gå i glemmeboka.

PATRIOTISKE TIDER
Frida gjorde seg mange erfaringer under arbeidet med sin første billedvev. Hun konkluderte med at man ikke burde imitere malerier, men isteden skape egne mønstre og motiver basert på teknikkens særegenheter.

De neste årene skulle hun bidra til gjenopplivingen av billedvev i Norge. Hun laget monumentale billedvever, kunstverk som ble stilt ut på museer og messer i inn- og utland. Og hun laget brukstekstiler som møbeltrekk og forheng, ofte brukt i private hjem.

«Semper Vadentes» fra 1905 regnes som et høydepunkt i Frida Hansens karriere. Billedveven ble først solgt til en fransk oberst, før den ble en del av Stavanger kunstmuseums samling i 2015. Foto: Dag Myrestrand/Stavanger kunstmuseum (SKMS.2015.0020)

I 1892 flyttet hun til Kristiania, der hun åpnet et veveri og et garnfargeri med plantefarging. Hun designet mønstre for Den Norske Husflidsforening, inntil en konflikt om opphavsrett gjorde slutt på samarbeidet deres.

Dette var under nasjonalromantikken, en epoke da sterke patriotiske følelser førte til en søken etter autentisk, historisk folkekunst.

INTERNASJONALE IMPULSER
Frida Hansen fulgte sin egen vei som kunstner, selv når dette førte til at enkelte kritikere mente at arbeidene hennes var fremmede i fargebruk eller motiv – og ikke helt norske nok.

Stavangerkvinnens virke var del av en bred, internasjonal designkultur.

Japansk kunst ble stilt ut i Skandinavia, og norske museer hadde japanske gjenstander og designbøker i sine samlinger.

Hun hentet inspirasjon fra den britiske kunstneren William Morris og Arts and Crafts-bevegelsen.

Sofaen er del av et større møblement laget av Johan Borgersen i 1905, med vevnad designet av Frida Hansen i 1899. Håndvevd hos Det norske Billedvæveri. Foto: Andreas Harvik/Nasjonalmuseet (OK-1995-0136A)

Studieopphold i Frankrike og Tyskland i 1895 ga henne en dypere innsikt i datidens europeiske kunst og design.

Parallelt skapte hun et bildespråk basert på personlige erfaringer: Mormorens hager, samt hagene hun selv anla i de første årene av ekteskapet, forsynte henne med et livslangt vokabular av roser, peoner, fugler og blomstrende ranker.

Alle disse inspirasjonskildene, i kombinasjon med materialkunnskap og forståelse for vevens muligheter, smeltet sammen i de art nouveau-inspirerte billedvevene som skulle gjøre henne internasjonalt anerkjent.

BANEBRYTENDE OPPFINNELSE
I 1897 etablerte Frida Hansen og Randi Blehr (1851-1928) vevstuen som snart ble til Det norske Billedvæveri, DNB. Med rundt tjue vevere ble det et av de viktigste atelierene for billedvev i Europa.

Samme år utviklet og patenterte Frida en unik form for transparent billedvev i ull. Den innovative teknikken lot partier av åpen renning være synlig, i kontrast til de heldekkede mønsterpartiene.

Gardinene i Frida Hansens transparentmønster «Margeritter» er 128 år gamle, men henger fortsatt oppe. På Norges Handelshøyskole i Bergen er det originale interiøret fra Conrad Mohrs (1849-1926) hjem, Villa Stupet, gjenoppbygget og bevart. Foto: Halvor Grøstad/NHHS

Patentet fra Christiania Pantentkontor gjaldt fra 2. november 1897 og lød som følger:

– Opfindersken har ved sin fremgangsmåde opnået at frembringe ornamentering der udmærker sig ved en effekt og en skjønhed som ikke kan frembringes ved den nu almindelige opstandvævning.

Tittelen på pantentet var «Fremgangsmåde til udførelse af åbent arbeide på opstadvæv». Nyvinningen ble også kalt transparentvev, på grunn av måten lyset skinner gjennom vevnaden.

Frida Hansen brukte teknikken i vevde dørforheng, portierer og gardiner. De uvevde områdene skapte positive eller negative rom, med skiftende effekter avhengig av om vevnadene ble lyst opp forfra eller bakfra.

Skjønnheten i renningen, laget av håndspunnet ull, var like viktig som de vevde innslagspartiene.

Interiørfoto fra 1942. Det henger en portiere på hver side av døråpningen mellom stuene i familiehjemmet på Singsaker i Trondheim. De gjennomsiktige partiene viser at tekstilene er vevd med transparent-teknikk. Foto: Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum (FTTF.SCH.ALF.K.09.057)

De syv årene Det norske Billedvæveri var i drift designet Frida mange transparenter, men hun vevde dem ikke selv. Hun veiledet en gruppe dyktige vevere som jobbet nøyaktig etter hennes instruksjoner.

Vevnadene var basert på Fridas håndmalte skisser. Tynne, delikate linjer markerte områdene der gitteret av renningstråder var synlig.

Frida Hansens håndmalte mønster til vevnaden «Roser i blått». Områdene med synlige renningstråder er markert med blå striper på hvit bakgrunn. Foto: Therese Husby/ Nasjonalmuseet (NMK.LAAN.2026.0250)

Vevstuen solgte også tepper og møbelstoffer designet av Frida.

VEVDE RESTEN AV LIVET
Både Frida Hansens monumentale billedvever og hennes transparente vevnader fikk sitt internasjonale gjennombrudd under Verdensutstillingen i Paris i 1900.

Det norske Billedvæveri mottok en gullmedalje for sin kolleksjon på 45 arbeider, og Frida Hansen ble tildelt en gullmedalje for sine kunstneriske meritter. I tillegg til fire store, figurative billedvever, ble syv av hennes transparenter vist frem til stor begeistring.

De transparente verkene må ha overrasket de besøkende på utstillingen. De lignet overhodet ikke på de formelle franske billedvevene fra 1800-tallet, som mest minnet om finvevde reproduksjoner av malerier.

Teppene var lette og luftige med partier av ulltråder som varierte subtilt i tykkelse og farge. Kritikerne lovpriste verkene, og de ble kjøpt inn av flere europeiske museer.

Plantefarging av garn på Den norske Billedvæveri rundt år 1900. Foto: Marie Hermana Dorothea Gleditsch/Oslo Museum (OMu.Y8674)

Etter at Billedvæveriet ble nedlagt i 1904, fortsatte nå 49 år gamle Frida å designe og veve. Hun innredet en vevstue i villaen hun fikk bygget på Bestum i Oslo. Her vevde hun monumentale billedvever, kunstverk som ble stilt ut og kjøpt av velstående europeere og museer. Disse ble signert med fullt navn i borden nederst. Samtidig fortsatte hun å designe og veve nye arbeider i transparentteknikk.

Underveis utviklet stilen hennes seg fra helhetlige, gjentagende mønstre til frittstående kunstverk med sentrale motiver.

Det siste store verket hennes, «Olavsteppet», begynte hun å veve i 1927. Arbeidet pågikk fram til hun døde som 76-åring i 1931.

Frida Hansen på 75-årsdagen. Over stolen henger en utslitt vevnad. Foto: Ukjent fotograf/Nasjonalbiblioteket

DE SOM KOM ETTER HENNE
Frida Hansens arbeid med transparent billedvev har vært til inspirasjon for generasjoner av vevere og designere.

Etter at patentet hennes ble frigitt, fortsatte flere av veverne fra atelieret hennes å veve og designe transparente billedvevnader, som Jullik Gulbrandsen, Marie Karsten, Ulrikke Greve og Annette Schirmer.

De distribuerte mønstrene sine gjennom Den Norske Husflidsforening eller sine egne atelierer. Andre vevere kunne leie kartongene, arbeidstegningene, og på den måten lage sine egne versjoner av motivet.

Jullik Gulbrandsen, også omtalt som Julie Gulbrandsen, designet mønstre som var tilgjengelige via Husfliden og hennes eget atelier. Motivene, ofte med papegøyer og druer, appellerte til mange vevere.

Transparente portierer designet og vevd av Julie «Jullik» Gulbrandsen rundt 1920. Hun arbeidet for Frida Hansen i Det norske Billedvæveri fra 1897 til 1904. Etter dette startet hun sitt eget vevatelier.  Foto: Andreas Harvik/Nasjonalmuseet (OK-1991-0069)

Frida Hansens første transparente billedvever ble vevd med forhåndsbestemte fargekombinasjoner. Kvinnene som designet transparent-mønstre etter henne, ga derimot veverne mulighet til å ta helt egne fargevalg.

GIKK AV MOTEN
Frida Hansens transparente vev-teknikk var en av kunstvev-teknikkene det ble undervist i rundt om i Norge i første halvdel av 1900-tallet.

Mange av transparentene fra denne tiden er trolig borte, tapt som følge av insektskader, slitasje, solskader og skiftende trender. Mønstrede dørforheng, veggtepper og gardiner gikk av moten etter hvert som moderne, skandinaviske interiører ble mer stramme og sparsommelige.

Interiørfoto fra 1942. Det henger en portiere på hver side av døråpningen mellom stuene i familiehjemmet på Singsaker i Trondheim. De gjennomsiktige partiene viser at tekstilene er vevd med transparent-teknikk. Foto: Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum (FTTF.SCH.ALF.K.09.057)

Et talende eksempel er en kvinne som arvet en leilighet etter sin tante på 1970-tallet. Hun kastet flere transparente portierer som hadde hengt i døråpningene mellom rommene, og angret senere dypt.

Men fortsatt dukker det opp transparente billedvever på loft, i antikvitetsbutikker og på auksjoner. Folk som oppdager slike ullvevnader tenker ofte: «Jeg har en Frida Hansen!». Men det er sjeldent tilfelle.

Frida Hansens billedvever har nummer, årstall og initialer vevd inn i den nederste borden. Transparenter som mangler denne informasjonen, er høyst sannsynlig arbeidet til en designer som kom etter henne.

Vevnadene laget hos Det norske Billedvæveri har vevd inn følgende symboler nederst: en stjerne, DNB, mønsternummer i romertall og ofte også årstall. Dette er nr 102, «Roser i landskap», vevd i 1903. Foto: Erland O. Aarstad/Stavanger Kunstmuseum (SKMS.2015.0044)

Disse designerne og veverne var nemlig ikke like opptatt av å signere arbeidene sine, antagelig fordi transparentene ble vevd som bruksgjenstander snarere enn som rene kunstverk.

Hvem var designerne og veverne bak alle de usignerte transparente billedvevene som nå blir oppdaget? Å løse disse gåtene er et mål for meg – ikke bare for å kaste lys over teknikkens historie, men også for å gi anerkjennelse til de talentfulle designerne og veverne som skapte dem.

Artikkelen fortsetter under faktaboksen.

GJENOPPDAGELSEN
Det ser ut til å ha blitt laget få transparente billedvever fra 2. verdenskrig og frem til tidlig på 1970-tallet. Da gjennomførte kunsthistoriker Anniken Thue (1944–2026) sine dyptgående doktorgradsstudier av Frida Hansens liv og virke.

Nordmenn gjenoppdaget vevpionerens arbeid gjennom en stor retrospektiv utstilling på Nasjonalmuseet i 1973, og i boken «Frida Hansen: En europeer i norsk tekstilkunst» i 1986.

Transparent-teknikken er ikke bare bevart i bøker og museenes samlinger. Den brukes og videreutvikles av tekstilkunstnere den dag i dag.

Kunster Anne Stabell (68) begynte å eksperimentere med billedvev med åpen renning på 1970-tallet. I likhet med Frida Hansen henter hun ofte inspirasjon fra naturen. Men i motsetning til de tettvevde mønsterpartiene i ull i Hansens portierer, bruker Stabell ofte innslag av nylontråd, som føres i en løs, buktende og åpen form over renningen.

Jeg spurte henne en gang om hun var bekymret for at trådene skulle forskyve seg eller gli. Det var ikke et problem, sa hun – og uansett var verket et kunstverk, ikke et brukstekstil som et dørforheng.

Frida Hansen håndtegnet mønstrene til vevnadene. Tegningene ble senere forstørret opp til kartonger, som ble plassert bak renningen. Skissen til mønsteret «Blåklokker» ble laget i 1898, i skalaen 1:10. Foto: Therese Husby/Nasjonalmuseet (NMK.LAAN.2025.0427)

ABSTRAKTE VERK
En annen vever som ble påvirket av utstillingen i 1973, var Agnes Guttormsgaard (72). Hun har videreutviklet teknikken etter sin helt egen visjon. I hennes abstrakte verk er det store partier med åpen renning og ikat-farget garn.

Kunstverket «Interferensen» i transparent-teknikk ble laget av av Agnes Guttormsgaard og Vebjørn Guttormsgaard Møllberg i 2025. Til venstre sees hele vevnaden, 540 cm lang og 96 cm bred. Til høyre er et utsnitt som viser den ikatfargede renningen. Foto: Istvan Virag

Agnes fikk sykdommen multippel sklerose på 1990-tallet. Da hun ikke lenger fysisk klarte å veve, møtte hun utfordringen på en kreativ måte. Hennes sønn, Vebjørn Guttormsgaard Møllberg (42), som hadde en kunstutdanning innen video- og lydredigering, tilbød seg å lære å veve.

– Jeg følte et behov for at noe av all den kunnskapen hennes skulle føres videre til neste generasjon, forklarte han i magasinet D2 i 2022.

Vebjørn realiserer ikke bare sin mors ideer, men har også utviklet sin egen stemme ved veven, og hans kunstneriske praksis inkluderer nå transparent billedvev.

NYSKAPNING
I et essay i tidsskriftet «Prydkunst» argumenterte Frida Hansen for at dekorativ kunst ikke utelukkende må kopiere eller etterligne, det må skapes noe nytt.

Hennes teknikk med transparent billedvev har gjort akkurat dette. Vevere utforsker stadig teknikkens muligheter – noen ganger tett opp mot Fridas egne metoder, andre ganger langt unna dem, men alltid med utgangspunkt i det samspillet hun åpnet for, mellom renning, innslag, motiv og lys.

Denne saken står på trykk i Magasinet Husflid utgave nummer 4/26, som har tema «Tråd». Ansvarlig redaktør er Hanne Kathrine Bratholt og utgiver er Norges Husflidslag.