Helga Vara gjenskaper og nytolker kvenske tekstiltradisjoner

MAGASINET HUSFLID: Når Helga Vara (36) syr og vever, er det ikke bare klær som blir til. Gjennom käsityö, kvensk husflid, skaper hun et bånd mellom fortid og nåtid.

Hun kaller seg selv en lidenskapelig amatør. Arbeidet hennes med å gjenskape og nytolke kvenske tekstiltradisjoner, vitner både om solid kunnskap og et brennende engasjement for å revitalisere en nasjonal minoritets kultur.

Mange i det kvenske håndverksmiljøet ser til henne for kunnskap.

Helga vokste opp i Vadsø i Øst-Finnmark, med kvensk far og norsk mor. Hun fikk tidlig et bevisst forhold til sin kulturarv.

– Jeg var seks år første gang jeg hørte at familien min var norsk på en litt annen måte. Jeg har alltid visst at jeg tilhører kvensk kultur, og hos oss var det ingen skam forbundet med det. Min far var nok ferdig med skammen da hans foreldre gikk bort, forteller hun.

ESTETISKE KODER
Kvenene er etterkommere av finsktalende folk som bosatte seg i Nord-Norge, særlig i Finnmark, Troms og Nordland. Bofaste kvener er dokumentert i norske skattemanntall allerede fra 1500-tallet. Hovedvekten av kvensk etablering på norskekysten fant sted fra 1700-talet og fram mot 1940, fra den nordlige delen av Bottenviken i dagens Sverige og Finland.

I Helgas hjemby Vadsø var over halvparten av befolkningen kvener i 1870-årene. På samme tid intensiverte myndighetene fornorskingspolitikken, som gikk hardt ut over kvener og samer.

Kvensk språk og kultur ble undertrykt, og mye materiell kultur gikk tapt. Samtidig mener Helga at store deler av det levende uttrykket fortsatt finnes.

– Vi er ikke bare på kirkegårdene eller i historiebøkene. Vi finnes overalt, gjennom måter vi møtes på, klesvaner og estetiske koder. Kulturen vår lever, sier hun.

Helga bruker ulike komager gjennom året. De grindvevde båndene har hun laget etter et gammelt finsk mønster. Både vevgarnet og stakkekanten har hun farget med krapprot. Det blå garnet er farget med vaid. Foto: Ingvild C. Festervoll Melien

Kvensk kultur omfatter jordbruk, fiske og håndverk, samt en rik muntlig tradisjon.

Mange deler av det kvenske miljøet er mer fokusert på det som har overlevd, enn det de mistet gjennom over 100 år med fornorskingspolitikk.

– Men det er selvfølgelig en sorg og bitterhet knyttet til det store språktapet. Mange skulle ønske de kunne snakke språket, sier Helga.

Hennes farmor var den siste i slekta som snakket kvensk.

INKLUDERENDE DRAKT
Helga jobber som psykolog på ruspoliklinikk i Bodø, og er spesialist i rus- og avhengighetspsykologi. Mye av fritiden bruker hun på søm, båndvev og formidling av kvenske drakttradisjoner.

De siste to årene har 36-åringen vært styremedlem i Norske kveners forbund/Ruijan kvääniliitto. Der er hun engasjert i arbeidet med kvendrakta til kvinne og mann, «kväänipuku», som ble satt i produksjon i 2001.

– Siden den gang har det kommet flere ønsker om hvordan man kan gjøre kvendrakta enda mer tilgjengelig, både når det gjelder tilgang på tekstiler og sølv, samt at den skal bli enklere å sy. Gjennom Norske kveners forbund jobber jeg nå med en ny standardisering som kan eksistere side om side med den offisielle kvendrakt-standarden fra 2001, sier hun.

For Helga er det viktig at den kvenske drakta skal være inkluderende og anvendelig for kvinner, menn og ikke-binære.

– Vi eier kulturen nå, og bestemmer hvordan den skal være i dag.

Hun er stolt av sin bakgrunn og blandede kulturarv, og er et godt eksempel på det som på kvensk kalles «vaimovoima», kvinnelig styrke og stå-på-vilje.

PLAGGENE SOM GIKK TAPT
Allerede som åtteåring begynte Helga å brodere. Ofte brukte hun mattetimene til håndverk i stedet for regning. I tjueårene begynte hun å sy egne klær, og etter hvert fikk hun en interesse for den kvenske draktskikken fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

– Jeg ville ha kvenske klær til meg selv. Jeg følte meg fin og verdig i dem, sier hun.

Både på jobb og privat går hun helst i kvenske klær. Plaggene i garderoben er tolkninger av tradisjonell draktskikk, dekor og materialbruk, tilpasset et moderne liv.

Dessverre finnes det få bevarte kvenske tradisjonsplagg i Norge i dag. Da fornorskingspolitikk møtte moderne klesindustri på 1900-tallet, var det mange kvener som brente gamle klær, kastet de på havet eller rev opp tekstiler til bruk i mattefiller.

Mye gikk også tapt under tvangsevakueringene og nedbrenningene av Nord-Norge mot slutten av andre verdenskrig.

Helga bruker en liten båndvevstol når hun spenner opp renningen med brikkene. Her er hun kledd i kvenske hverdagsklær, inspirert av gamle bilder, dokumenter og plagg knyttet til kvener og andre finsk-ugriske folkegrupper. Foto: Ingvild C. Festervoll Melien

FANGET PÅ FILM
Når Helga skal gjenskape gammel kvensk draktskikk, må hun som oftest bruke andre typer kilder enn bevarte gjenstander fra fortiden.

Mye av kunnskapen henter hun fra skriftlige kilder og bilder etter den finske etnografen Samuli Paulaharju (1875-1944). På 1920- og 30-tallet gjorde han flere store reiser til Finnmark og Nord-Troms. På den måten dokumenterte han den siste fasen av folkedrakttradisjonen blant kvenene i Ruija, som er det kvenske og finske navnet på Nord-Norge, betydende «landet mot ishavet».

Fotografiene etter Paulaharju skildrer dagliglivet blant kvener og gir et godt bilde på hvordan folk levde og kledde seg for hundre år siden.

– Det er imidlertid få kilder som forteller hva kvener har brukt som vinterantrekk, ettersom de fleste bildene er tatt om sommeren, forklarer Helga.

Bildet tatt på 1860-tallet viser kvener i Vadsø. Foto: Jens A. Friis/Norges arktiske universitetsmuseum (tslf529)

For å ha et bredere grunnlag, har hun studert folkedraktskikken i østersjøfinske områder og blant finsk-ugriske folk i Europa. Kvensk er ett av nærmere 30 finsk-ugriske språk. Det tilhører gruppen østersjø-finske språk, sammen med blant annet finsk (slik det snakkes i Finland), meänkieli/tornedalsfinsk (Sverige og Finland), ludisk (Russland) og estisk (Estland).

Det er mange likhetstrekk i klesskikken til de ulike folkegruppene med finsk-ugrisk språk, som også inkluderer skogfinnene lenger sør i Norge.

AVMYSTIFISERING
Helga forteller at mye av dekoren i kvenske klær ligger i selve vevingen. Ofte har tekstilene striper eller ruter. Tettsittende krager uten snipp, preget av læstadiansk sømmelighet, og tilbakeholden ornamentikk er andre kjennetegn som går igjen.

Materialene er ull, lin og andre naturfibre. Handel langs kysten gjorde også at mer eksklusive stoffer som silke ble en del av kvenenes garderobe.

Helga har sydd mange varianter av «riukkulakki», en kvensk konelue som ble brukt i Porsanger fra 1800-tallet og fremover. Symønsteret er fra Kväänin institutti/Kvensk institutt. Foto: Ingvild C. Festervoll Melien

Helgas mål er å tilgjengeliggjøre og avmystifisere kvensk håndverk. Hun elsker stoff og studerer gamle snitt, materialvalg og dekor.

Kvenske plagg er ofte preget av måtehold, enkle linjer og praktisk bruk. Det overfører hun til klær som kan brukes i dag.

– Ofte må jeg bevise at klærne er kvenske. Ingen betviler at jeg er norsk, men når jeg sier at jeg er kvensk håndverker, blir jeg noen ganger møtt med krav om kilder og vanntett alibi. Heldigvis har jeg det, og det gjør meg tryggere, sier den den historieinteresserte draktentusiasten.

Den svarte trøya har Helga laget basert på et fotografi av en kvensk kvinne. Foret er dekorert med kvenrosa, fra det kvenske flagget. Oppå ligger sølja som brukes til kvendrakta og et bronsesmykke med tre økseblad. Det er en rekonstruksjon av et smykke som ble funnet i en grav i Vardø fra slutten av vikingtiden, antagelig produsert i Estland.  Foto: Ingvild C. Festervoll Melien

Tørster etter klær
Helga syr klær både til seg selv og andre. I prosessen deler hun raust av sine erfaringer og vurderinger, blant annet i Facebook-gruppen «Käsityö/ Kvensk husflid».

Hun merker at mange kvener er interesserte i sin egen kulturelle historie.

– Min erfaring er at det kvenske miljøet tørster etter kvenske måter å kle seg på.

Samtidig mener hun at det ikke kun er fornorskingspolitikken som har avkledd kvenene. Det moderne skolesystemet må ta sin del av skylda.

– En av de største hindringene for kulturell revitalisering er at barn ikke lærer håndverk på skolen. Da har man heller ikke verktøyene til å vite hvordan man skal bruke hendene som voksen, sier hun.

Mønsteret til båndet laget Helga på dødsleiet til bestemoren. Hun håpet å se solen komme tilbake en siste gang før hun døde, noe hun ikke rakk. For å oppfylle bestemorens siste ønske, laget Helga et bånd med solsymbol. Foto: Ingvild C. Festervoll Melien

Men folk i voksen alder ønsker nå å lære, og mange kommer på Helgas kurs i kvensk håndverk, som hun holder over hele landet.

– Å holde på med håndverk samler oss. Det har en meditativ kraft.

VIL DELE OPPSKRIFTER
På sikt håper Helga å utgi en samling symønstre for kvenske klær, slik at flere kan lage seg vest, jakke, skjorte og skjørt. Mest sannsynlig er hun den første i Norge på 100 år som har laget en tradisjonell «vaimotakki», en såkalt konekjole, en lang jakke i ull.

– Det er en type ytterplagg som ble benyttet både av kvinner og menn i finsk-ugrisk folkedrakttradisjon. Jakkene ble som oftest laget i naturfarget ull, noen ganger med fargede belegg langs sømmene, forklarer hun.

Helgas nytolkning er basert på plagg som gikk ut av bruk i Vest-Finland på første del av 1800-tallet, men som har overlevd som levende drakttradisjon i dagens Karelen og Estland.

Grindveven kan spennes opp både inne og ute. Her vever Helga iført en «vaimotakki», en tradisjonell konejakke i sauehvit ull, med røde detaljer. Foto: Ingvild C. Festervoll Melien

Kåpen har et dekorativt, fastsydd bånd foran, rekonstruert basert på et grindvevd bånd fra en kvensk gård i Øst-Finnmark. Det røde stoffet har hun plantefarget med krapprot.

UBRUTT TRADISJON
Grindvevde komagebånd er blitt brukt av kvener i århundrer. De vikles rundt ankelen og kan ha fine plukkmønstre i klare farger, eller enklere mønstre i mørke nyanser.

Dette er en levende, ubrutt tradisjon. Helga har snakket med flere gamle mennesker som kan fortelle om hvordan komagebåndene er blitt vevd og brukt fram til moderne tid.

Hun lager også brikkevevde bånd med kvenske motiver og symboler. Brikkevev har tusenårige røtter i Norden – inkludert Finland og Norge – men i motsetning til grindvev er ikke brikkevev et håndverk som historisk har vært knyttet til kvener.

PÅ TVERS AV KULTURER
Helgas brikkevevde bånd er laget i flere ulike teknikker, både finsk-ugrisk halvdreiningsteknikk, kjent fra yngre jernalder, og Snartemo-teknikk, kjent fra arkeologiske utgravninger i Agder. I gravene fra folkevandringstiden, 500-550 år etter vår tidsregning, ble det funnet brikkevevde bånd med intrikate, flerfargede figurmotiver.

En vakker samling brikkevevde bånd, laget av både industrielt farget og plantefarget garn. Det runde motivet – et solsymbol – har hun hentet fra en metallspenne fra 600-tallet, funnet i Harstad kommune. Foto: Ingvild C. Festervoll Melien

Når Helga vever med brikker, bruker hun motiver hentet fra finsk-ugrisk ornamental tradisjon, som ulike solsymboler og versjoner av valknuten, «hannunvaakuna» på kvensk.

Sola er et viktig symbol som går igjen i ulike former for kvensk håndverk. Kvenrosa – som pryder det kvenske flagget – er et slikt solsymbol.

Bronsespiralene som avslutter det ene beltet, er en type dekorasjon som er særegen for finsk-ugriske plagg i jernalderen og middelalderen. Spiralene er særlig assosiert med områdene som i dag utgjør Finland, Karelen og Baltikum.

I norske jernalderfunn er denne typen spiralarbeid sjeldne, men det er funnet noen eksempler i Ruija.

Ofte bruker hun plantefarget garn i de vevde båndene sine.

– Plantefarging var den allment brukte metoden for å farge tøy før syntetiske farger overtok på siste halvdel av 1800-tallet. Bruken av denne teknikken går på tvers av kulturer i hele Europa, og representerer et håndverksmessig fellesskap som har bundet mennesker sammen, forklarer hun.

Helga Vara i sin selvsydde kvendrakt, «kväänipuku», ved Bodø. Den har langsgående striper på vest og stakk, i likhet med mange finske folkedrakter. Linskjorte og silketørkle med frynser hører til. Silketørkle var fra gammelt av en vanlig kjærestegave når unge gutter kom hjem fra fiske. Foto: Ingvild C. Festervoll Melien

VIKTIG MANGFOLD
Man kan anta at det har vært stor variasjon innad i den kvenske håndverkskulturen, ettersom kvenene fra starten av spredde seg over et stort geografisk område.

For Helga har det vært viktig å utforske og nytolke de gamle, kvenske håndverkstradisjonene, og å gjøre dem tilgjengelig for flere.

– Käsityö tilhører oss alle i fellesskap, og det kvenske kunstuttrykket blir mer og mer robust jo flere ulike uttrykksformer vi har, avslutter hun.

– Vi er ikke historiske gjenstander, men levende mennesker.

Denne saken står på trykk i Magasinet Husflid utgave nummer 3/26, som har temaet «Arv». Ansvarlig redaktør er Hanne Kathrine Bratholt og utgiver er Norges Husflidslag.