Håndverksbiennalen 2026 – PROSESS

Torhild Aavik (f.1953) har gjennom flere tiår viet sitt virke til firfletting, en teknikk som i dag står på Norges Husflidslags rødliste over truede håndverk. Hun er både tradisjonsbærer og formidler, basert i Bø i Telemark. Aavik har bakgrunn som lærer gjennom et langt yrkesliv, og det pedagogiske ligger fortsatt som en kjerne i arbeidet hennes. Kunnskapen om firfletting fikk hun gjennom Ragnhild Onstad i Valdres, og siden har hun systematisk bygget opp, bevart og delt denne kompetansen. I 2004 etablerte hun enkeltpersonforetaket Firfletta, med mål om å samle og tilgjengeliggjøre kunnskap om teknikken. Hun har mottatt flere priser og stipender for sitt arbeid.

Frynsekant i firfletting
Produktet tar utgangspunkt i et nært 200 år gammelt julehåndkle i lin fra Bø i Telemark, vevd i asymmetrisk spisskypert og avsluttet med en bord som er flettet av renningstrådene. Dette historiske tekstilet danner grunnlag for en nytolkning der teknikk, funksjon og uttrykk forskyves.

I samarbeid med tekstilkunstner Brita Been og vever Hæge Haarbye er mønsteret analysert, oversatt og videreutviklet. Haarbye har laget et grovere linformat i veven, mens Aavik har videreført firflettingen i nye border på en bordløper. Resultatet er et tekstil der en rødlisteført teknikk flyttes inn i et mer hverdagslig og anvendelig format, uten å miste sin historiske tyngde.

Firfletting er en tekstil teknikk med dype historiske røtter i Norge, med spor tilbake til middelalderen. Under utgravninger i Uvdal stavkirke er det funnet firflettede fragmenter som vitner om lange tradisjoner. I arbeidet bærer kryssmotivene symbolikk knyttet til valg og retning, mens sikksakkbordene historisk har vært knyttet til vern og beskyttelse.

I dag viderefører Aavik teknikken ved å lage små serier, der variasjon i farger og mønstre gir hvert arbeid sin egen identitet. Frynsekanten i firfletting viser hvordan en sårbar håndverkstradisjon kan gis ny relevans gjennom bruk, utforskning og videreføring.

Magnhild Peggy Jones Gilje (f.1987) og Stine Rudi Standal (f.1983) har arbeidet i et tett samarbeid der to spesialiserte tekstiltradisjoner møtes. Gilje er bunadtilvirker med fordypning i grindvev og båndveving, og har gjennom mange år arbeidet med rekonstruksjon, formidling og videreføring av plukkebånd. Hun er basert i Gjøvdal i Agder og er medforfatter av boka «Vovne skattar». Hun er stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt.

Standal er modist og kostymesyer med svennebrev i begge fag, og har sitt atelier i Oslo. Hun har lang erfaring fra arbeid for teater og scene, og har spesialisert seg innen tekstilfarging, fiber- og materialkunnskap gjennom sitt arbeid som stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt i perioden 2021-25.

Sammen undersøker de kompleksiteten i tekstile prosesser, der kunnskap fra ulike fagfelt flettes sammen til nye uttrykk. Arbeidet deres synliggjør hvordan tradisjonelle teknikker kan møtes på tvers av fag og gi nye fortellinger.

Flosshatt med grindvevd bånd: Verdens giftigste hatt?
Flosshatten og det grindvevde båndet forener to håndverkstradisjoner i et presist og overraskende uttrykk. Arbeidet tar utgangspunkt i et historisk bånd fra Heddal i Telemark rekonstruert av Gilje, og videreført inn i et nytt objekt. Båndet er vevd i ull og lin med plukkemønster. Hatten, laget av Standal, er bygget opp gjennom tradisjonell modistteknikk, der filt formes, farges og sys sammen for hånd. Den dype grønntonen henter sitt utgangspunkt fra båndet, og gir arbeidet et sterkt og ladet uttrykk.

Håndverkerne har gitt verket tittelen Verdens giftigste hatt? Tittelen viser til historiske fremstillingsmetoder, der både kvikksølv og arsenikk kunne inngå i produksjonen av hatter og farger. I dette arbeidet er disse prosessene erstattet av moderne og trygge materialer, men historien ligger fortsatt som et bakteppe. Resultatet er et arbeid der farge, form og teknikk møtes i en helhet som både utfordrer og viderefører tradisjonene, og løfter dem inn i en ny sammenheng.

Veronika Glitsch (f.1979) er klesdesigner, skredder og førsteamanuensis med over 20 års erfaring innen søm, mønsterkonstruksjon og tekstilfag. Hun er fagutdannet kjole- og draktsyer og har arbeidet som lærer i høyere utdanning i nesten 15 år. Hun er opptatt av å bevare og videreføre skredderhåndverket, og kombinerer praksis med forskning og undervisning. Glitsch har doktorgrad i bærekraftig klesproduksjon, og arbeider aktivt med hvordan klær kan produseres mer lokalt, med bedre passform og lengre levetid. Hun driver også eget arbeid med skreddersøm, tilpasning og historiske plagg, og er særlig opptatt av koblingen mellom tradisjon, funksjon og bærekraft. For henne handler håndverk om ansvar, kunnskap og langsiktige valg i material og form.

Kleskolleksjon i spælsauull
Nina-kolleksjonen er et sett med jakker, bukser og skjorte utviklet som del av et helnorsk produksjonsløp. Plaggene er laget av ull fra spælsau, der hele prosessen fra sortering og vask til spinning, farging og veving er utført i små norske virksomheter med høy miljøprofil. Designet henter inspirasjon fra norsk drakt- og kleshistorie, og er utviklet med fokus på god passform, funksjon og varighet. Hvert plagg er grundig gjennomarbeidet og bærer tydelige spor av håndverkerens formgivning og tekniske presisjon. Kolleksjonene inngår i et arbeid med å styrke selvforsyning av miljøvennlige klær i Norge, der hele verdikjeden holdes lokal og sporbar. Plaggene er laget for lang brukstid, og kombinerer tradisjonelle teknikker med en samtidsforståelse av bærekraft og tilhørighet.

Philipp von Hase (f.1980) er møbeldesigner og snekker basert i Bergen, og arbeider i skjæringspunktet mellom håndverk, design og konseptuell utforskning. Han har bakgrunn fra flere internasjonale verksteder og utdanninger, og har gjennom mange år utviklet en praksis der trearbeid, idé og bruk står i kontinuerlig dialog.

Han arbeider hovedsakelig med småskala møbler i tre, der prosessen er like viktig som resultatet. Gjennom bøying, sammenføyning og eksperimentelle konstruksjoner utforsker han hvordan materialets egenskaper kan forme både funksjon og uttrykk. Som førsteamanuensis i design ved Universitetet i Bergen kombinerer von Hase egen praksis med undervisning og faglig utvikling.

Sittebenker i tre – «Socio»
Socio er to håndlagde sittebenker i tre utviklet for sosiale og kollektive situasjoner. Benkene er designet som en struktur som støtter lytting, likeverdig deltakelse og felles beslutningsprosesser, inspirert av sosiokratiske prinsipper. De buede benkene er bygget med tradisjonelle teknikker som bøying av tre og løse sammenføyninger, som gir både fleksibilitet og mulighet for demontering. Samtidig bærer de tydelige spor av håndverksprosessen i form og konstruksjon. Socio beveger seg mellom møbel og skulptur, der materialets rytme og konstruktive logikk får være synlig. Benkene fortsetter å “virke” i bruk, der menneskelige samtaler og prosesser blir en del av verket.

Foto: Andreas Dyrdal

Marja Susanne Hætta (f.1979) er buntmaker og håndverker med bakgrunn i både buntmakerfaget og samisk duodji. Hun arbeider i skjæringspunktet mellom tradisjonelle teknikker og personlig uttrykk, der materialkunnskap og håndverksfaglig kompetanse danner grunnlaget for arbeidet hennes. Hun har spesialisert seg på arbeid med pels og skinn, og kombinerer ulike håndverkstradisjoner i sin praksis. Gjennom nøye materialutvelgelse og bearbeiding utforsker hun hvordan tradisjonelle teknikker kan videreføres og samtidig utvikles i nye estetiske retninger. For Hætta er prosessen en viktig del av uttrykket, der håndens arbeid og materialets egenart alltid er synlig i sluttresultatet.

Pelsjakke og lue
Kjeskinnspels med lue er plagg der skinn fra geitekilling kombineres med farget reveskinn, bearbeidet gjennom tradisjonelle buntmakerteknikker og duodji. Materialene er nøye valgt og tilpasset hverandre ut fra struktur, hårlengde og tetthet, noe som skaper kontrast og spenning i det ferdige uttrykket. Arbeidet er sydd med teknikker som galonering og omkasting, der ulike pelsarter settes sammen til en helhet. Luen tar utgangspunkt i et tradisjonelt samisk formspråk, men er utviklet med et bevisst grep der hårets retning endres for å gi et nytt visuelt uttrykk. Gjennom hele prosessen – fra design og mønsterarbeid til ferdig plagg – er materialets egenskaper styrende. Resultatet er et arbeid der tradisjonelle håndverksteknikker videreføres, samtidig som de åpnes for nye tolkninger og uttrykk.

Ane Noer Korssjøen (f.1985) er møbelsnekker basert på Røros. Hun tok svennebrev i 2025, etter læretid hos sin danske far, og arbeider i spennet mellom tradisjonelt håndverk og moderne skandinavisk møbeldesign. Praksisen hennes er formet av lokale byggeskikker og materialforståelse, kombinert med en tydelig interesse for form, funksjon og detaljer. Hun arbeider tett på materialet, ofte med håndverktøy, og lar treets egne kvaliteter styre prosessen. For Korssjøen handler møbelsnekring om relasjoner – mellom menneske og materiale, mellom funksjon og form, og mellom objektet og livet det skal inngå i. Hun søker å ivareta treets historie, samtidig som hun utvikler møbler tilpasset dagens bruk.

Veggskap i eik – «Kaffeskap»
Kaffeskapet er utviklet gjennom en grundig designprosess, med fokus på funksjonalitet, presisjon og estetikk. Skapet er bygget med tradisjonelle sammenføyninger, blant annet håndsinkede skuffer, gjærede hjørner og en sjalusidør, der detaljarbeidet får ta den tiden det krever. Møbelet er formgitt med utgangspunkt i prosessen rundt håndbrygget kaffe, der hver komponent har fått sin plass. Filter, kvern, vekt og kaffe inngår i en helhet, og skapet er utviklet som et dedikert rom for dette langsomme hverdagsritualet. Arbeidet speiler en bevisst tilnærming til tid og håndverk, der både fremstilling og bruk handler om nærvær og rytme. Kaffeskapet blir slik mer enn et funksjonelt objekt, men en videreføring av prosesser – i treet, i håndverket og i hverdagen det er laget for.

Jakop Villmones Ljungqvist (f.2009) fra Mandal går VG1 håndverk, design og produktutvikling ved Hjerleid håndverksskole på Dovre. Her arbeider han med tradisjonelle teknikker innen tre og håndverk. Han har en sterk tro på at alt som kan tenkes kan lages, og at alt som kan lages også kan fikses. Han har en tydelig interesse for håndverktøy og den tradisjonelle arbeidsmåten. I eget arbeid smir han ofte verktøyene selv, både for å tilpasse dem til bruk og for å forstå materialer og form bedre. Kniven er et sentralt verktøy i praksisen hans, og går igjen i alle prosjektene han arbeider med. For Ljungqvist handler håndverk om utholdenhet, presisjon og en langsom prosess der løsning bygges steg for steg.

Skrin med karveskurd
Skrinet er laget i bjørk med lokk i lind, utført i karveskurd. Karveskurd er en treskjæringsteknikk der geometriske figurer formes med passer og linjal, og motivene bygges opp gjennom mange små, presise kutt i treverket. Teknikken er regnet som en av de enkleste formene for treskjæring, men krever stor nøyaktighet og tålmodighet. Prosessen er langsom og repeterende, der uttrykket vokser frem ett kutt av gangen over mange timer med arbeid. Karveskurd har røtter langt tilbake i tid, og den eldste kjente gjenstanden funnet i Norge er et smykkeskrin datert til rundt år 300. Skrinet til Ljungqvist viderefører denne tradisjonen i en samtidskontekst, og viser hvordan en gammel teknikk fortsatt kan være levende gjennom unge håndverkere som arbeider i materialet i dag.

Trine Midtsund (f.1973) er keramiker med base i Stokke, og har arbeidet med leire og vedfyring gjennom en internasjonal praksis i Frankrike, Irland og England. Hun har bakgrunn som produksjonsdreier og har bygget egne vedfyrte ovner, der hun arbeider tett på hele prosessen fra råmateriale til ferdig brent objekt. Arbeidet hennes er forankret i en flere tusen år gammel keramikktradisjon, der ild, leire og tid er sentrale elementer. Hun lager i hovedsak dreide bruksgjenstander i steingods og porselen, med fokus på funksjon, varighet og tilstedeværelse i hverdagen. Gjennom vedfyringen synliggjør hun prosessen i overflaten, og lar materialets og flammenes spor bli en del av uttrykket.

Keramikkmugger med askeglasur
De tre muggene er dreid for hånd, med hanker trukket direkte fra formen, der spor av fingrene blir stående som en del av objektet. De er brent i en selvbygget vedfyrt ovn gjennom en lang prosess over flere døgn, der flammer og aske former overflaten. Askeglasuren oppstår når aske fra veden smelter inn i den glødende leiren og danner et levende, uforutsigbart uttrykk. Fargene spenner fra lyse og transparente nyanser til dype, mørke toner, og bærer tydelige spor av ildens bevegelser. Hver mugge blir unik, formet av samspillet mellom materiale, ovn og håndverker. Arbeidene rommer både funksjon og fortelling, og inviterer til bruk samtidig som de synliggjør prosessen de er blitt til gjennom.

Tuva Tovslid (f.1988) er oppvokst og bosatt i Skien, har en master i psykologi, og er selvlært som vever, spinner og garnfarger. Hun utvikler håndvevde bæresjal som spesialtilpasses hver enkelt kunde, der prosessen starter i møtet mellom hennes kunnskap og kundens historie. Gjennom samtaler og tolkning av behov, farger og materialvalg, formes hvert sjal som et individuelt arbeid. Hun vever ofte med restegarn kombinert med egenspunnet og håndfarget garn, og arbeider bevisst med naturmaterialer og bærekraftige løsninger. I praksisen hennes ligger en sterk vekt på helhet, der både materialets egenskaper og menneskets erfaringer får påvirke resultatet. Tuva beskriver arbeidet som en prosess der hun er tett på det menneskelige, og der veven blir et sted for både kunnskap og nærvær.

Håndvevd bæresjal – «Mors kraft»
Mors kraft er et håndvevd bæresjal utviklet av Tuva Tovslid, laget i en kombinasjon av restegarn, håndspunnet ull og håndfarget materiale. Sjalet er tilpasset den enkelte bruker, både i farge, struktur og uttrykk, og formes gjennom dialog mellom vever og kunde. I hvert sjal veves det inn et eget felt der brukeren kan brodere navn, noe som gir verket en personlig og varig dimensjon. Prosessen bygger på en forståelse av brukskunst der brukeren også er medskaper, og der erfaringer, behov og materialkunnskap møtes i et felles arbeid. Sjalene er laget i rene naturmaterialer og er fullt nedbrytbare. De er utviklet med tanke på lang brukstid, gjenbruk og en bærekraftig livssyklus, der materialvalg og håndverk bidrar til at produktet får høy verdi over tid.

Kristine Hognerud Træland (f.1983) er kurvmaker med fagbrev i kurvmakerfaget, og arbeider med pil hun selv dyrker i Kvelde i Vestfold. Hun designer og fletter kurver med en tydelig forankring i materialet, og er opptatt av å løfte pil som et kortreist og undervurdert materiale i norsk design. Med bakgrunn fra filosofi og studier av sansning og håndens kunnskap, ser hun håndverket som mer enn produksjon. For Træland handler kurvfletting om å forstå sammenhengen mellom menneske, materiale og prosess. Hun arbeider langsomt og bevisst, og formidler et håndverk der rytme, nærvær og bærekraft står sentralt.

Flettet veske i pil
Den flettede vesken i pil er utviklet gjennom en helhetlig prosess, fra dyrking av pilen til ferdig flettet objekt. Materialet er høstet for hånd, sortert, tørket og bløtlagt før det formes gjennom tradisjonell kurvfletting. Vesken er inspirert av 1970-tallets skolevesker og flettet i mørke, ensfargede pilesorter som gir et stramt og sofistikert uttrykk, og stropper i skinn. Formen er tilpasset kroppen og utviklet for bruk i hverdagen, med plass til nødvendige gjenstander. Arbeidet balanserer det tradisjonelle og det samtidige, og viser hvordan et gammelt håndverk kan gis ny relevans. Gjennom materialvalg, prosess og form fremstår vesken som et funksjonelt objekt med tydelig forankring i både natur og håndverkstradisjon.