Du er logget inn som
husflid.no
Norges Husflidslag
0
Nettbutikk
Min side
9. des 2022|
Tekst: Berit Solhaug|
Foto: Berit Solhaug|
Norsk Husflid|
Garverfaget på videregående skole ble lagt ned i 2020. Det er ikke lenger mulig å utdanne seg til garver i Norge. Frode Jansson er en av de siste som tok svennebrev i faget etter endt lærlingetid, men til tross for varme følelser for faget er han ikke sikker på at garveryrket blir hans fremtidige levevei.
Blant villaene i friluftsmuseet på Maihaugen er det et nøysomt bygg som skiller seg ut. Men den enkle konstruksjonen er akkurat slik garver Frode Jansson vil ha den. Her har han bygget opp et vaskeekte garveri, med tak og vegg og gulv, bord, skavbom og annet nødvendig utstyr, og her har han tilbragt det meste av arbeidsdagen fra mai til utpå høsten med å demonstrere garving på tradisjonelt vis for besøkende på museet. Fra den unge garveren gikk et kurs i skinngarving på Fosen folkehøgskole har hjertet banket ekstra hardt for dette sjeldne håndverket. – Vi satt ute og sydde sandaler, det var en fantastisk opplevelse! Jeg ble veldig inspirert av materialene og hva man kan få til med skinn, sier Frode. Som egentlig gikk båtbyggerlinja på Fosen, og også hadde bakgrunn som finsnekker i bagasjen, da han konverterte til skinn og lær.
Frode Jansson kommer fra en liten bygd i Sverige og han forteller at håndverksinteresse har han hatt så lenge han kan huske. Moren er lærer i kunst og håndverk og faren er møbelsnekker, «så jeg valgte å følge samme spor», forteller han. Det var tradisjonsgarver Sofie Kleppe i Vågå som holdt garvekursene på Fosen, og da hun søkte etter lærlinger var ikke Frode vond å be.
– Lærlingperioden var ekstremt bra, selv om det ikke var helt problemfritt å flytte til Vågå uten tilhørighet. Men etter et år begynte to lærlinger til og det ble et fint, lite miljø, sier Frode og beskriver i korte trekk hvordan arbeidet med skinn og lær følger slaktesesongen. I september er det en stor dugnad med reinsdyrslakten, i Vågå er det dyr fra tamreinlagene som sørger for råmaterialet. Den vegetabilske garvingen foregår med enkle midler, skinn skrapes for hånd og granbark blir hentet fra lokale sagbruk. Prosessen fra slakt til ferdig garvet skinn og lær tar omtrent fire til fem uker, avhengig av faktorer som blant annet hva slags dyr man skal behandle og hvor gammelt dyret er. Det er denne tradisjonelle måten å konservere skinnet på Frode viderefører.
– Det finnes garvestoff som gjør at prosessen går fortere, men da blir det en annen type produksjon. Nå kan jeg klare meg med enkle midler og likevel få et godt sluttprodukt. Og halve stasen er at det er miljøvennlig, du vet hvor råstoffet du jobber med kommer fra, sier håndverkeren. Til Maihaugen kom han via programmet «Ungt tradisjonshåndverk», som tilbyr unge håndverkere innen et tradisjonsfag et opphold på seks måneder enten ved Museene i Akershus, Gudbrandsdalsmuseet, Anno museum eller, som Frode valgte, stiftelsen Lillehammer museum og Maihaugen. Prosjektet gir unge utøvere mulighet til å praktisere håndverket sitt og er støttet av sparebankstiftelsen DNB og fylkeskommunene Innlandet og Viken, og gjorde det mulig for den ferske garveren å berede huder og hår til glede for seg selv og andre.
Avhåring av reinskinn
Det er tre metoder å lagre skinn på, forklarer Frode: frysing, salting eller tørking. Når skinnet kommer fra slakt saltes det i to uker, unntatt reinsdyrskinn jeg vil beholde pelsen på, rein røyter så lett at de skinnene tørker jeg i stedet. Etter salting bløtes skinnene. Så må du sjekke om du har gjort godt nok arbeid. Lukter det surt kan du bare gi opp, da må det bli lær. Det samme om du ser mugg i saltet, da har det ligget for varmt og fått en type mugg som trives i salt, forklarer Frode og tar opp tråden igjen ved bløytingen:
Skinnet som skal ha pels ligger litt lenger i bløt, før pelsen skal tørke så fort som mulig og kjøttsiden skrapes. Så legges skinnet i eddik, og fettgarves, helst med hjerne, eller soyalesetin, et helsekostprodukt som inneholder samme type fett, for så å tørkes og mykgjøres. Uten pels kan skinnet bli pergament, lær eller semsket. I prosessen er det bare arbeidet med kalk som kan være skummelt.
– Jeg bruker lesket kalk, så det ikke bobler over, og blander med vann så blandingen får en pH på ca 12, forklarer Frode. De andre ingrediensene bark, salt, vann, eggeplomme og hjerne utgjør ingen risiko.
– De ferdige skinnene legger jeg på lager, jeg gnir meg i hendene og blir litt onkel Skrue! Skinn får han fra jegere eller slakterier, og i juni var han i full gang ute. Da hadde han høstet materialer han kunne garve med, først og fremst seljebark, og hentet granbark. men juni er utenfor jaktsesongen så han fikk nøye seg med det han fikk tak i. Han poengterer at ingen skinngarving går fort, for eksempel tar det noen måneder å garve et stykke lær av oksehud. Frode nøyer seg ikke med å garve skinnene, han liker å lage ting av materialet også, og har laget seg belte, ryggsekk, skinnposer, gamasjer og en skinnjakke.
– Men dette er jeg ikke utdannet i, så disse tingene selger jeg ikke, sier han.
Tiden på Maihaugen er snart over, og 25-åringen vet ikke nøyaktig hvilken vei har skal ta fremover.
– Jeg føler at jeg står ved et veiskille. Hvis jeg skal ortsette å drive med skinngarving må jeg starte min egen bedrift. Planen på sikt var å gjøre det på fritiden, starte i det små og å bygge på etter hvert. Men nå vurderer jeg å ta praktisk pedagogisk utdanning og bli kunst- og håndverkslærer, sier Frode. Han synes det er trist at faget er lagt ned og hindrer all rekruttering til et fag som har eksistert i mange tusen år.
– Så lenge vi spiser kjøtt og har dyr kan vi ikke kaste skinnene. Det er uetisk, skinn utgjør en kjempeverdi, fastslår Frode.
– Opp gjennom historien har garveren blitt sett på som skitten, han bodde gjerne i utkanten av byene og det luktet vondt og var fælt og ekkelt. Men håndverkeren har alltid produsert luksusmaterialer. Statusen til garveren økte når det var krig, og det var behov for belter og seletøy til det militære. Og i dag skal de flotteste bilene gjerne ha skinnseter. Frode har gått løs på et reinskinn han vil skrape håret av, han legger skinnet på skavbommen og går løs på det så hårene løsner fra den våte huden. Det er hardt arbeid, Frode bedyrer at man må være sterk og ha god teknikk for å unngå skader. I tillegg er det en fordel å være tålmodig, ikke bare peise på med rå muskelkraft.
– Men når du får et mykt skinn mellom hendene –åååhh! sier Frode og lyser opp.
– Og så lukter det så godt!
Til butikken
Din handlekurv er tom.