Lenge før juletreet kom inn i stuene, var det halmkronene som markerte at høytiden var her.

NORSK HUSFLID: En halmkrone er en tradisjonell dekorasjon, en uro, som lages av halm eller strå. Ofte ble den hengt opp i taket til jul, derav navnet julekrone eller julekrune. Den ble også kalt juleuro, lysekrune, takkrone, hengjekrone og «verdens uro».

Skikken var utbredt i Norge før juletreet kom inn i stuene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Halmkronene hadde stor symbolsk betydning. Krona var lykkebringende, og kunne beskytte mot onde krefter og hekser. Lengre ned i saken kan du lese mer om dens velsignende kraft.

Halmkronenes betydning i norsk folketro, men også uendelige muligheter, har interessert Mari Bryhni (71) i snart 50 år. Av dette tradisjonsrike naturmaterialet lager hun stadig små pyntegjenstander, smykker, praktiske hatter, kranser og halmkroner.

– Det er godt å se på en halmkrone. Det gir ro i sjela, konstaterer halmentusiasten og husflidhåndverkeren.

Halmkrona på bildet øverst i saken er fra Ål i Buskerud, og har vært på Norsk Folkemuseum siden 1898.

Norsk Folkemuseum har tidligere gjenskapt juleinteriøret på husmannsplassen Ampiansbråten på Finnskogen etter beskrivelser fra slutten av 1800-tallet. Gardinene er klippet ut av avispapir og en luftig halmkrone henger over bordet. Foto: Anne Lise Reinfeldt/Norsk Folkemuseum

Høy himmel

Også i landene rundt oss er halmkronene tradisjon. Blant annet i Sverige, Danmark, Finland og Baltikum har det vært vanlig å henge opp halmuroer. I Finland og Sverige kalles de «himmeli», etter ordet himmel, og er ofte oppbygd av strengt geometriske former.

Lag din egen halmdekorasjon. Klikk her for å se oppskriften som guider deg gjennom prosessen steg for steg. 

Enkle, luftige konstruksjoner i halm har vært mye brukt i norske hjem. Men det er også bevart langt mer overdådige halmkroner. De kan være store som krystall-lysekroner, og bygget opp av flere etasjer med heng, girlandere og frynser. Ofte har de fargerik dekor i form av stoffbiter, ulldusker, papiravklipp, kråkesølv og andre vakre materialer.

På Telemark Museum er det ei halmkrone som antas å være laget mellom 1660 og 1700. Holdbarheten er det tydeligvis ingenting å si på.

Mari Bryhni er pensjonert ernæringskokk og husflidshåndverker. I snart 50 år har hun utforsket halmsløydens muligheter. Foto: Helene Moe Slinning/Norsk Husflid.

Geometrisk halmsløyd

Halmkronenes utforming varierer fra enkle uroer til store konstruksjoner, men fremgangsmetoden er mer eller mindre den samme. Som oftest brukes det strå av rug, bygg, havre eller siv som tres på en sterk lintråd.

Før halmen tas i bruk, fjernes det ytterste laget slik at glansen kommer til sin rett. Videre må stråene ligge i vann en stund, slik at de ikke sprekker under arbeidet.

I geometrisk oppbygde kroner er selve kuttingen den største jobben. Delene må nemlig være nøyaktig like store om man skal bygge en perfekt form.

Som oftest lages halmkroner av rug, bygg, havre eller siv som tres på en sterk lintråd. Mari Bryhni bruker rug. Foto: Helene Moe Slinning/Norsk Husflid

Til slutt settes bitene sammen, eller rettere sagt tres i hop med nål og tråd, til oktaeder, kuber eller andre former. Mari sier det slik:

– Er du ikke pertentlig her, måler og klipper korrekt, da kommer du bokstavelig talt helt skakt ut.

Når rester blir pryd

Flid og balanse er viktige dyder både i arbeidet, men også i bruken av halmkroner. Ikke desto mindre er det her rom for fantasi.

Som et matematisk puslespill kan halmkrona settes sammen på utallige måter. Det gjelder også dekoren.

Under sin lange halmkarriere har Mari skaffet seg noen helt klare pyntefavoritter. Det er skiver av fersk, hvit bjørkekjuke, tørkede rognebær som hun trer som perler på en snor, myke kuler av tovet ull, små filler fra tekstiler, restegarn, fjær og kråkesølv.

Gammel julekrone fra Valdres, pyntet med stoffbiter og blanke, rombeformede flak av mineralet glimmer, også kalt kråkesølv. Foto: Torgeir Bolstad/Valdresmusea (BV 03228 )

Det finnes også eksempler fra fortiden der det er brukt gamle rester av bøker og tapet, selv noe så tilsynelatende trivielt som strimler av avispapir.

Mari har stor respekt for både materialet, symbolikken og tradisjonen, men er viss om at man i gamle dager benyttet det man hadde, fant og tilfeldigvis kom over. Også denne mentaliteten vil Mari føre videre:

– Jeg gjør akkurat som jeg vil.

Brakte lykke

Vel heter det julekrone, men hjemme hos Mari henger halmkronene oppe hele året.

– Man stuer vel ikke bort ei slik ei?

Her viser det seg likevel at halmentusiasten så visst ikke bryter med tradisjonene.

Ofte var halmkronene noe av det vakreste man eide og at denne fikk henge oppe helt fram til St. Hans, ja noen fikk dertil være framme helt fram til neste jul da de gjerne ble byttet ut med en ny.

Jegere samlet rundt bordet i Indre Fosen i 1904. Øverst skimter vi en halmkrone, som antagelig hang fremme året rundt. Foto: Piene/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Mikkel B. Tin skriver om halmkronenes symbolske og lykkebringende funksjon i boken «De første formene».

– De dukker opp til jul over julebordet, og det nettopp i forbindelse med avlingen, for at det helt frem til neste høst ikke skal mangle på brød i huset, og for at kornet skal vokse seg vakkert. Man tenker seg at jo større kronen er, desto rikere blir neste høst, siterer han i boken, der han henviser til en tsjekkisk utgivelse av Drahomíra Stránská på 1930-tallet.

Halmkrona fra Hjartdal i Telemark er antagelig den eldste på norske museer. Formspråket minner om middelalderens jernlysekroner. Det er anslått at den er laget før år 1700. Den er 1,2 meter lang og prydet med stoffbiter, kråkesølv og papir, blant annet fra bøker produsert mellom 1660 og 1700. Foto: Telemark Museum (TGM-BM.1938-39:011)

Tips! Vil du se flere bilder av halmkronene? Alle museumsgjenstander i Norge har et gjenstandsnummer, som er oppgitt i slutten av billedteksten i Norsk Husflids nettsaker. Kopier nummeret og søk etter det på digitaltmuseum.no. Da kan du klikke deg frem til alle bildene museet har tatt av gjenstanden.

I fare for å bli glemt

Mari vokste opp med en far som dyrket rug og dertil tresket den ved hjelp av gammeldags «sliu».

– På 1960-tallet fikk husflidskonsulenten i Hedmark snusen i halmen på fars låve og kjøpte hele beholdningen, forteller hun.

Mari selv begynte med halmarbeid siste halvdel av 1970-tallet.

Hvor mange former, hvor mange kroner eller for ikke å snakke om hvor mange timer hun har benyttet siden den gang, det er det ingen som kan svare på.

Å forske på halm, det er den pensjonerte kokken langt fra ferdig med. Flere kurs skal hun holde, og mange kurs lokker også på henne.

Mari Bryhni pynter sine julekroner på ulike måter. Fra øverst til venstre: lenker av tørkede rognebær, flettet halm i ulike fasonger, pomponger av ull,  kråkesølv, ulldusker og små firkanter av saueskinn. Foto: Helene Moe Slinning/Norsk Husflid

Julekroner er en skikk som fantes over store deler av landet. I dag er det imidlertid ikke mange som henger opp en slik og langt mindre kan kunsten å lage ei selv.

Så ille er det fatt at julekrona nå står på Norges Husflidslag Rødliste over håndverk som står i fare for å bli glemt.

Herme bevegelse

Mari er likevel ikke bekymret. I løpet av de femti årene hun har praktisert halmsløyd har hun stadig satt opp kurs, lært bort og sågar – utstyrt med halm, tråd og blomstertråd – stilt seg selv opp på utstilling slik at andre kan se og lære.

Hun siterer gjerne Jon Bojer Godals uttrykk, «herme rørsle». Med dette menes å lære av andres kunnskap mest ved å se, studere og observere, uten at prosessen blir teoretisk forklart.

– Det er dette som er ekte kulturformidling, mener Mari, som på 15. året på rad har hatt stand på Dyrsku’n i Seljord.

Mari Bryhni har verksted på Løten i Innlandet. Her holder hun en lenke med tørkede rognebær. Foto: Helene Moe Slinning/Norsk Husflid

– Der demonstrerer jeg for folk som har interesse for det. Og det er mange. Jeg tror ikke skikken dør ut.

Det er væromslag i Innlandet. Kakelinna er over og vinteren venter på tur.

Halmkrona i stua til Bryhni har under samtalen hengt faretruende stille. Men som en reaksjon på eierens siste replikk, begynner den å danse.

Bevegelsene spådde fremtiden

Av julekronas bevegelser kunne man spå om det ble gode eller dårlige tider. Uroen hang i en tynn tråd i taket og gjerne over høysetet i stua. Hvis den svingte lett på seg og var i jevn bevegelse, da ble dette tolket positivt. Hang den livløst rett ned, da leste husstanden det som et tegn på fare. – Det ble sagt at når krona var i bevegelse, og det var hun for det meste, da ble heksene skremt og turte ikke komme, skrev Olav Bø i «Vår norske jul» i 1974. I husene var det ofte trekk fra vinduer og dører. Dette ga liv til en fjærlett, eller rettere sagt halmlett, dekorasjon som julekrona. Ved værskifte kan vinden imidlertid avta, julekroa henger da stille og venter på værgudenes neste trekk. Halmkrona på bildet ble laget i 2012 og er gjenskapt etter beskrivelse fra Karl Ansgarius Johansen Kalstads datter. Han var født i 1894 og lagde halmkroner med materiale fra egen åker i Torpa, i dagens Innlandet, fram til 1930-tallet. Den er 54 cm lang og bundet sammen med rød tråd. Foto: Lands museum (LM.G.008959)

Halmens symbolikk

Det er mange skikker, myter og tradisjoner knyttet til halm, både i Norge og resten av Europa – og særlig i forbindelse med høytider som jul. Julehalmen var knyttet til folketro og religiøse forestillinger, den hadde velsignende kraft. Over store deler av Norge var det vanlig å henge opp en halmkrone, julekrone eller juleuro, som er noen av navnene som brukes. I Sverige og Finland kalles uroen «himmeli». Halmkronene ble laget med ulik oppbygging, størrelse og dekor. Før i tida laget man ofte julekroner med halm som var rester etter høstens tresking. Å anvende og også forherlige denne, kan tolkes som en måte å takke for årets avling, men også be om god grøde for det kommende året. Siden halmen var tilgjengelig på høsten og arbeidet med julekrona først kunne starte da, var det naturlig å henge krona opp til jul. Men i mange husstander ble julekrona hengende utover året. Juletreet erstattet etter hvert mye av halmkronens funksjon som høytidsmarkør. Tidlig på 1900-tallet hadde julekronene gått ut av bruk de fleste steder i Norge. Mari Bryhni er en av de som fortsatt har en halmkrone hengende hjemme. Foto: Helene Moe Slinning/Norsk Husflid

Toppbildet i saken er tatt av Norsk Folkemuseum og viser takkrona som har gjenstandsnummer NF.1898-0208.

Kilder: Bøkene «Nordisk jul 1» av Celander Hilding (Hugo Gebers förlag, 1928), «Merkedager og gamle skikker» av Per Holck (Cappelen, 1993) og «Julehalmen i Norge» av Lily Weiser-Aall (Norsk Folkemuseum, 1953) og valdresmusea.no.

Denne saken står på trykk i magasinet Norsk Husflid, utgave nummer 5/24. Ansvarlig redaktør er Hanne Kathrine Bratholt og utgiver er Norges Husflidslag.