Hvert år, rett før 17. mai, skjer det samme. Overskriftene i avisene og mediehusenes desker kverner frem en debatt om bunad. Ikke om gleden, stoltheten eller tradisjonene. Nei, det handler om «kan» og «kan ikke», regler og forbud, dom og skam. Og plutselig er det vi som faktisk kan noe om bunad – gjennom vårt verv, arbeid eller lange erfaring – som får rollen som bunadspoliti. Det er en rolle jeg verken har bedt om, ønsker meg, eller akter å fylle slik media forventer det.

Ellen Krageberg iført Damask-kjol fra Gudbransdalen. Foto: Privat.

Misforstå meg rett: Dette handler ikke om den vanlige bunadsbrukeren. Dette handler om redaksjonene og journalistene som inviterer oss til debatt – men bare hvis vi er konservative nok, sinte nok, eller kontroversielle nok. Da får vi overskrifter som antyder at hele Norges befolkning enten er i ferd med å havne i bunadsfengsel – eller fortjener det. Det er som om det bare finnes to roller: Bunadspolitiet som dømmer alt avvik, og den rebelske «alt er lov»-influenceren, helst på TikTok, med rosa skjorte og joggesko til stakken.

Ja, Norges Husflidslag blir kontaktet til slike reportasjer. Men vi blir bedt om å komme med spissede uttalelser – helst uttalt med forakt: «Jeg hater rosa skjorter!», «Jeg hater at folk bruker bunad fra feil fylke!», eller «Alt som ikke er håndsydd og norskprodusert, burde forbys!» Slik karikeres vi, slik fremstår vi – og slik bekrefter vi en fortelling vi aldri ba om å bli en del av.

Men det er ikke vår fortelling.

Min fortelling er denne: Jeg heier på alle som vil bruke bunad. Jeg heier på deg med festdrakt. Jeg jubler for deg som har sydd din egen stakk, og deg som har arvet din mormors bunad og bærer den med kjærlighet. Jeg blir stolt av deg som har sydd din egen festdrakt fordi du vil føle deg knyttet til noe større enn deg selv. Det er bærekraft. Det er tilhørighet. Det er levende kulturarv.

Ja, det finnes regler, tradisjoner og fagkunnskap. Og det er viktig å bevare kunnskapen om hvorfor bunader ser ut som de gjør. Hvilket arbeid og presisjon som ligger bak, og hvordan hver eneste variant har blitt til over tid. Det handler om respekt – for håndverket, for historien og for de som har gått foran. Men det handler også om respekt for hverandre.

For hva vinner jeg egentlig på å si at du ikke får bruke bunad og solbriller samtidig på 17 mai når sola skinner? Hvorfor skal vi la oss styre av overskrifter som får oss til å føle oss utilstrekkelige på den dagen vi skal feire fellesskap, frihet og Grunnloven?

Jeg ønsker meg en ny fortelling. En fortelling om stolthet, tradisjon, mangfold og personlig uttrykk. Om at bunaden din skal få deg til å føle deg vel. Om at vi skal kunne stå side om side 17. mai, enten vi har bunad, festdrakt, dress, kofte eller noe helt annet – og kjenne at vi hører til. At vi feirer det som binder oss sammen.

Mitt standpunkt i denne gjentagende debatten er enkelt: Respekt. Respekt for tradisjoner. Respekt for håndverk. Respekt for mangfoldet i hvordan vi uttrykker tilhørighet. Og kanskje viktigst av alt: Ikke skam deg på 17. mai for hva du har på deg – og ikke påfør andre skam heller.

La oss heller sammen feire det vi faktisk skal: Grunnloven. En annen historisk arv som betyr uendelig mye for oss som bor i Norge i dag. Hurra for 17. mai! Med eller uten bunad.