Den allmenne bunadbruken i Norge er innskrevet på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Det er en internasjonal anerkjennelse av at den folkelige bruken av bunad i Norge og håndverkskunnskapen som ligger bak, er verdifull og verdt å ta vare på.

Hardanger er et av områdene i Norge med sterke folkedrakttradisjoner. På slutten av 1800-tallet ble kirkeklærne fra området utgangspunkt for «nasjonalen» som ble brukt over hele landet som en av de første bunadene. Her er to kvinnebunader fra Hardanger. Foto: Mona Husby/Noregs Ungdomslag.

 

UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv

Det er både måten man bruker bunad på og håndverket som ligger bak, som nå er innskrevet på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Innskrivningen heter «Bunadbruk i Norge, tradisjonshåndverk og sosial praksis» og ble vedtatt på UNESCOs mellomstatlige møte i Paraguay i desember 2024.

Arbeidet med å få bunadbruken innskrevet har foregått over flere år og er resultatet av et bredt samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Institutt for bunad og folkedrakt, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon. Nominasjonen er basert på innspill fra fagpersoner, håndverkere og vanlige bunadbrukere over hele landet.

– Dersom kunnskapen og tradisjonene skal leve videre til neste generasjon, er det viktig at ulike aktører kommer til orde og bidrar i diskusjonen rundt framtidig vern og videreføring av både håndverket og bunadbruken, sier Torbjørn Urfjell, avdelingsdirektør i Kulturdirektoratet, i en kommentar til innskrivningen på Kulturdirektoratets nettside.

 

 

Innskrivningen av bunadbruken i Norge på UNESCO's liste over imateriell kulturarv ble feiret over hele landet. Her fra Norsk Flid Arendal, en av Norges Husflidslags medlemsbutikker. Her ser vi ulike varianter av åmlibunad, brudebunad fra Åmli med krone og bunad fra Voss til høyre. Foto Norsk Flid Arendal.

Bunad er folkelig

Det finnes over 450 ulike varianter bunader i Norge, og sammen representerer de et mangfold av lokale variasjoner, unike detaljer og spesielle håndverksteknikker. Det særegne med bunader i Norge er den brede, folkelige bruken av dem. Mer enn 70 prosent av kvinner og rundt 20 prosent av menn har en bunad, og bunaden brukes både i by og i bygd, uavhengig av alder, kjønn og sosial status. Det er et festplagg som brukes til høytid, og særlig på 17.mai som en kollektiv feiring av nasjonal frihet, og lokal og regional identitet.

Noen bunader er siste ledd i en levende folkedrakttradisjon og viderefører den lokale draktskikken på stedet fra en bestemt periode. Enkelte er rekonstruert basert på historisk draktmateriale, mens mange bunader er helt eller delvis fritt komponert med utgangspunkt i enkelte draktdeler, broderier eller tekstiler. Felles for alle bunadene er at de representerer tidlige klesskikker i et geografisk område og markerer lokal tilhørighet.

Bunaden er også nært knyttet vår egen familiehistorie og tradisjoner, og brukes gjerne i anledninger som dåp og konfirmasjon. Bunader som går i arv, eller er sydd av familiemedlemmer, blir ofte ekstra verdifulle for dem som eier dem, og binder generasjoner sammen.

Bunaden brukes særlig på 17.mai og markeringer i familien, som dåp og konfirmasjon. Bunad brukes også ofte på arrangementer i folkedans- og folkemusikkmiljøet, og anses dessuten som et gallaantrekk. Her fra 17. maitog i Oslo. Foto: bunadbruk.no.

Håndverk

Bak en bunad ligger mange timers arbeid og mye håndverkskunnskap. Dette er kunnskap som gjerne videreføres fra læremester til elev, fra generasjon til generasjon og fra hånd til hånd, og omtales derfor som handlingsbåren kunnskap. Slik håndverkskunnskap finslipes gjennom praktisk erfaring og er ikke noe man enkelt kan lese seg til.

Mønsterkonstruksjon, påtegning av mønster, søm og montering, broderi, vev og sølvsmedarbeid er blant håndverksteknikkene som brukes for å produsere bunader og bunadstilbehør. Mange bunader har også særegne detaljer som krever spesiell håndverkskunnskap, som blonder, kniplinger, hodeplagg eller vevde bånd. En del av dette er rødlista håndverk som få har kunnskap om i dag.

Det ligger mye håndverkskunnskap og mange timers arbeid bak en bunad. Her er perlebroderi på stramei under arbeid, en teknikk som brukes mye til bringeduker og belter på Vestlandet. Lokale husflidslag holder kurs i mange ulike bunadsteknikker. Foto: Mona Husby/Noregs Ungdomslag.

Bærekraft, lokal produksjon og levende tradisjoner

Bunaden er laget for å vare og er det mest bærekraftige plagget i klesskapet. Med materialer av høy kvalitet, tidkrevende håndarbeidsteknikker og sydd på mål, representerer bunader kvalitetshåndverk slik vi knapt kjenner maken til i dagens klesindustri. Det gjør dem kostbare, men også svært verdifulle. Ikke bare er det plagg av høy håndverksmessig stand, ofte ligger det lag på lag med personlig historie i bunaden. Det er et plagg man tar vare på, og som kan vare i generasjoner.

Det skal være økonomisk bærekraftig å leve av små håndverksfag og lokal produksjon. Norges Husflidslag, og de fire andre organisasjonene som står bak nominasjonen, arbeider for å bedre utdanningstilbud og lærlingordninger i bunadtilvirkerfaget. Mer og bedre utdanning er vesentlig for å videreføre håndverkskunnskapen i Norge, og økt interesse for bunader blant folk flest, vil også gi bedre livsgrunnlag for håndverkerne som ønsker å produsere kvalitetsvarer lokalt.

Med innskrivningen anerkjennes både måten man bruker bunaden på og selve håndverket som ligger bak, som verdifull og levende kulturarv. Det er en levende kulturarv fordi det er kunnskap og tradisjoner som er i bruk. Det rommer også det man lett tar for gitt, som for eksempel hvordan man kler på seg bunaden, hvordan man bruker hodeplagg og hvordan farger og tilbehør tradisjonelt har vært markører for gifte og ugifte kvinner.

Bunadbruk og sosial praksis handler om hvordan bunaden blir brukt. Det er alle de uskrevne reglene og små detaljene man gjerne tar for gitt, som hvilke anledninger bunaden brukes til, hvordan draktdelene kles på, hvor sølvet plasseres eller hosebåndet knyttes. Her demonstreres tradisjonelt hodeplagg for jenter til rekonstruert bringeduksdrakt fra Valdres under Fagdagane i bunad og folkedrakt 2022. Foto: Mona Husby/Noregs Ungdomslag.

 

Internasjonal anerkjennelse

Med innskrivningen av bunadbruk på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv settes et nasjonalt og internasjonalt søkelys på bunadstradisjonen. Det viser at bunadstradisjonen vår er verdifull og verdt å videreføre. Dette er en stor anerkjennelse av betydningen bunadbruk og tekstilt håndverk har som en viktig del av vår levende kulturarv.

Med en slik liste, synliggjør UNESCO mangfoldet av lokale tradisjoner og ferdigheter, og verdien disse har. Hver kultur har sine unike uttrykk som markerer lokal identitet. Å anerkjenne at dette er en viktig del av vår menneskelige identitet/felleskap/kultur, binder oss også sammen globalt. Kulturarv og lokale tradisjoner er viktig, spesielt i en samtid preget av konflikt, krise og uro.

Deler av delegasjonen fra Norge på plass i Paraguay under det 19. internasjonale møte for konvensjonen om vern av immateriell kulturarv i desember 2024. Fra venstre: Torbjørn Urfjell, Astrid Tanum Husøy, Rita Sirirud Vatnehol, Torunn Elise Kveen, Magni Hjertenes Flyum, Solveig Torgersen Grinder, Camilla Rossing, Solveig Strand, Linda Aaboen, Målfrid Grimstvedt, Agnete Sivertsen og Eivind Falk. Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Norsk folkedraktforum, Studieforbundet kultur og tradisjon, Norsk håndverksinstitutt og Kulturdirektoratet var representert

 

Les mer

Hva er UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv?

UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven har i oppgave å videreføre den levende kulturarven og de levende tradisjonene. Konvensjonen vektlegger kunnskap og ferdigheter, hvordan en tradisjon praktiseres og utøves.

Det er lett å forveksle 2003-konvensjonen med UNESCOs konvensjon av 1972 om vern av verdens kultur- og naturarv og verdensarvlisten over kultursteder og naturområder av stor verdi. Den inneholder mer enn 1000 steder i verden, og Norge har åtte steder på verdensarvlista. Konvensjonen fra 2003 handler derimot om immateriell kulturarv, ikke fysiske steder. Målet er å skape en bedre balanse mellom det materielle og det immaterielle innenfor nasjonalt og internasjonalt arbeid med vern av kulturarv.

På den Representative listen over menneskehetens immaterielle kulturarv finner man muntlige tradisjoner og uttrykk, språk som et uttrykksmiddel for immateriell kulturarv, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis som gjelder naturen og universet, samt tradisjonshåndverk. Til 2003-konvensjonen har UNESCO opprettet tre program hvor land kan søke om å få nominere kulturuttrykk og tradisjoner:

  • Representativ liste (Representative List)
  • Kulturarv med akutt behov for bevaring (Urgent Safeguarding List)
  • Beste praksiser for bevaring og vern (List of Best Practices)

Ord og uttrykk

Immateriell: Ikke-materiell. Det kan ikke veies eller måles; noe som ikke er av legemlig eller stofflig natur.

Kulturarv: Historisk forankret kultur med verdi for enkeltpersoner, fellesskap, en folkegruppe eller en nasjon. Det kan omfatte fysiske gjenstander eller levende kulturuttrykk. Kulturarv forstås som noe vi har arvet, og som bør ivaretas og videreføres til kommende generasjoner.

UNESCO: United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization er FNs organisasjon for undervisning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Organisasjonen ble opprettet i 1945. UNESCOs hovedmål er å bidra til fred og sikkerhet ved å fremme internasjonalt samarbeid.
Konvensjon: Konvensjon er i folkeretten en avtale mellom stater. Brukes ofte i samme betydning som traktat. Konvensjon betyr også vedtatt eller alminnelig anerkjent retningslinje, regel eller norm.

Handlingsbåren: Summen av erfaring og kunnende som i form av håndlag, handlingsmønster og oppfatning går i arv fra en generasjon til en annen i et kunnskapsbærende handlingsfellesskap. Ved overføring av handlingsbåren kunnskap er den grunnleggende læreformen en kombinasjon av lytting, herming og utprøving, eksperimentering og erfaring.

Kilde: snl.no