Blokktrykk og skinnfellens billedverden

Motivene du ser under er symboler og tegn som er brukt til å trykke på skinnfeller. Hva er en skinnfell? tenker du sikkert da. En fell er et hårete teppe, en hud eller et skinn med pels, vi kan også kalle det skinnteppe eller en saueskinnsfell.

Den livsviktige skinnfellen

Skinnfellens historie er spennende og strekker seg langt tilbake i tid i Norge. Sauen har vært til stor hjelp under de kalde vintrene, den har gitt oss kjøtt, skinn og ull og hjulpet til med å rydde landskap ved å beite ned busker og småtrær i bratte terreng.

Skinnfellen ble brukt til dyne i sengene, med ullen inn mot kroppen. Det var vanlig å sy en fell av seks skinn. Det var også vanlig å få sin personlige fell, akkurat som man i dag får sin bunad, og fellen skulle gjerne vare livet ut.

I dag er det ikke mange som bruker skinnfell til dyne. Men er du ute en kald vinternatt eller overnatter i en frossen og uisolert hytte er det ingen ting som slår varmen fra en skinnfell!

Skinnfellmakerens yrke gikk ut på å sy skinnene sammen og trykke motivene på skinnsiden av fellen. Skinnfellmakeren skar gjerne ut sine egne blokker og la sin egen betydning i de ulike symbolene. Blokkene var altså nært knyttet til skinnfellmakeren og dermed er det mulig for oss i dag å spore hvem som laget de gamle fellene.

På Bøler i Oslo bor det en mann som har en skinnfell med trykk som er over 100 år gammel. Det er spesielle trykk på den, blant annet noe som kalles for muruspjeld og et tog med flere vogner. Muruspjeldet er et vernesymbol fra folkekunsten som verner mot onde krefter. Symbolet har vandret lenge rundt i verden, og til slutt har folk glemt hva det symboliserer. Men hvis du leter så finner du det, for eksempel på undersiden av hjemmestrikkede ullsokker, et rutet mønster. Det er til beskyttelse for foten som tråkker på bakken og kan komme i kontakt med de underjordiske.

Hvor kommer symbolene fra?

Faglærer, tekstildesigner, kunsthåndverker og sakprosaforfatter Annemor Sundbø stiller spørsmål ved om de norske koftemønstrene er så helnorske som vi velger å tro. Hun har tatt for seg myter og hypoteser om opprinnelsen til den norske mønstertradisjonen som har utviklet seg gjennom generasjoner, påvirket av religion, overtro, politikk, samfunnsøkonomi, og ikke minst mote. I sin prisbelønte bok «Koftearven» beskriver hun hvordan muruspjeldet i dag kan sees på politiet sin uniform, der de beskytter pulsårene rundt håndleddet og halsen.

Blokkene med togmotiv er ivaretatt på Norsk Folkemuseum. Helgeland Museum ga i 2009 ut boka «Skinnfellen: fellmakere og fellroser på Helgeland» av Ann Kristin Klausen. Der står det om skinnfellmakeren som eide dem.  Dermed kan vi stadfeste navnet på skinnfellmakeren, blokkenes opphav og betydning.

Fem elementer

Mange av trykkeblokkenes motiver er så gamle at de hører til før vårt skriftspråk. Ifølge gammel tradisjon var det fem ulike elementer som skulle være med i den trykte skinnfellen: vann, sol, planter, dyr og den femte kategorien et ideogram, altså et abstrakt bilde med dypere mening. Det kan være en labyrint, et hjerte eller muruspjeld. Ett av de eldste kjente symbolene som er brukt er «Det skjeve hjertet», det funnet ble gjort i Tjongsfjord.

Elevene ved Tjongsfjord Ungdomsskole trykker på skinn sammen med Tjongsfjord Husflidslag.

Motivet ble trykket mange ganger på fellen, som en bønn, et håp om at ting skulle skje. I disse tegnene lå det magisk kraft. Og for at kraften skulle virke, ble de skjult og dekket med et vevd åkle. På den gamle skinnfellen med togtrykk og muruspjeld er det spor etter blå ulltråd langs kantene, altså har fellen vært dekket med et åkle.

Nå vet du litt om skinnfellens billedverden. I boka «Skinnfellboka» kan du lese mer. Boka er en kulturhistorisk gjennomgang av skinnfellens historie skrevet av skinnfellmaker og designer Li Simon.

Li Simon (1927-2017) er selve guruen innenfor feltet skinnfeller. Da hun kom til Hemsedal på begynnelsen av 1950-tallet var skinnfellen fortsatt i bruk, men selve yrket som skinnfellmaker var i ferd med å dø helt ut. Tradisjonen med å lage skinnfeller ble Li sin livsoppgave. Hun lærte seg skinnfellmakerfaget som var en utdøende håndverkstradisjon. Folk kastet gamle gjenstander som rokk, karder, klær og kister. Men i bunnen av en kiste der lå den gamle skinnfellen eller den kunne være spikret fast på undersiden av en seng. Li Simon hadde våkne øyne og tok vare på fellen, også de håndsmidde spikrene. Hun studerte og samlet mønstre og trykkblokker og kategoriserte og tydet symbolene.

Etterkommerne Vita og Martin Simon ville gjerne at denne unike og flotte samlingen av trykkmønstre skulle være tilgjengelig for alle. Det var også Li Simon sitt ønske, at historien om skinnfellen skulle formidles for ikke å bli glemt. Fjellform på Geilo har mottatt denne skatten av flere hundre mønstre som ligger i katalogen og nettbutikken. Se mer her.